Redigerer Jeanne d’Arc (avsnitt)

=== Lederskap ===
{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 0em; margin-right: 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width:40%" cellspacing="5"
| align="left"| «... jomfruen lar dere vite at her har hun på åtte dager drevet bort engelskmennene, med angrep eller på andre måter, fra alle de steder langs elven Loire som de har erobret. De er døde, tatt til fange, eller demoralisert. Tro på det dere har hørt om jarlen av Suffolk, Lord la Pole og hans bror, Lord Talbot, Lord Scales og Sir Fastolf; mange flere riddere og kapteiner enn disse er beseiret.»
|-
| align="left"| ''Hennes brev til folket i [[Tournai]], 25. juni 1429''; Quicherat V, s.&nbsp;125–126, overs. Wikipedia.''
|}
Hun motsatte seg den forsiktige strategien som hadde kjennetegnet det franske lederskapet under tidligere kampanjer. I de fem månedene med beleiring før hennes ankomst til Orléans, hadde de franske forsvarerne bare forsøkt seg på ett offensivt trekk, og dette endte katastrofalt. Den 4. mai angrep franskmennene fortet Saint Loup, som lå litt avsides. Dagen etter marsjerte hun mot fortet Saint Jean le Blanc, og fant det forlatt. Den 6. mai gikk hun mot Jean d’Orléans under krigsrådet og krevde ytterligere et angrep mot fienden. d’Orleans beordret at byens porter skulle låses for å forhindre enda en kamp, men hun samlet sammen folket i byen sammen med menige soldater og tvang borgermesteren til å åpne porten. Med støtte av kun en kaptein red hun ut og erobret fortet Saint Augustins. Samme kveld oppdaget hun at hun igjen hadde blitt utestengt fra et møte der lederne hadde besluttet å vente på forsterkninger før de gjennomførte neste trekk. Hun brydde seg ikke om denne beslutningen og angrep den 7. mai den engelske hovedfestningen ''les Tourelles''.<ref>DeVries, s. 74–83.</ref> Folk dyrket henne som en heltinne da hun ledet det siste angrepet på les Tourelles etter å ha blitt truffet av en pil i halsen.<ref>Fromme katolikker betraktet dette som bevis på at hun hadde et guddommelig oppdrag. I Chinon og Poitiers hadde hun forklart at hun skulle gi dem tegn på det i Orléans. Gjennom å løfte beleiringen fikk hun støtte av [[erkebiskopen i Embrun]] og teologen [[Jean Gerson]], som skrev avhandlinger som støttet henne direkte etter denne hendelsen.</ref>

{| class="toccolours" style="float: right; margin-left: 1em; margin-right: 0em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width:40%" cellspacing="5"
| align="left"| «Fyrste av Burgund, jeg ber Dem&nbsp;– jeg ber og ydmykt bønnfaller&nbsp;– at Dere ikke kriger mer med det hellige franske kongeriket. Trekk snart tilbake Deres folk fra visse steder og festninger i dette hellige kongerike, så sier jeg på den vennlige kongens vegne at han er beredt til å stifte fred med Dere, på sin ære.»
|-
| align="left"| ''Hennes brev til Filip den gode, hertug av Burgund, 17. juli 1429; Quicherat V, s.&nbsp;126–127, overs. Wikipedia.''
|}

Den plutselige seieren ved Orléans førte til mange forslag om fortsatt offensiv. Engelskmennene ventet seg et forsøk å gjenerobre Paris eller et angrep mot Normandie. I etterdønningene av den uventede seieren lyktes hun i å overtale Karl VII om at hun skulle få lede arméen sammen med hertug [[Johannes II, hertug av Alençon|John II av Alençon]] og fikk kongelig tillatelse til å gjenerobre nærliggende broer langs Loire for så å kunne avansere mot Reims og en kroning av Karl VII. Dette var et modig forslag ettersom Reims lå nesten dobbelt så langt bort som Paris og dypt inne i fiendtlig område.<ref>DeVries, s. 96–97.</ref>

[[Fil:Joanna d`Arc by Jan Matejko 2.jpg|thumb| ''Joanna d’Arc'', fragment av et kjent maleri av [[Jan Matejko]] fra 1886]]
[[Fil:Notre Dame de Reims - détail haut.JPG|thumb|[[Notre-Dame de Reims]], stedet der franske konger tradisjonelt ble kronet. Fram til en brann i 1481 hadde bygningen flere spir.]]

Arméen gjenerobret [[Jargeau]] den 12. juni, [[Meung-sur-Loire]] den 15. juni og [[Beaugency]] den 17. juni. Hertugen av Alençon støttet alle Jeannes beslutninger. Andre kommandanter, deriblant Jean d’Orléans, hadde latt seg imponere av hennes innsats ved Orléans og støttet henne også. Alençon mente at hun reddet hans liv i Jargeau ved å advare ham.<ref>[http://www.stjoan-center.com/Trials/null07.html Nullification trial testimony of Jean, Duke of Alençon] (besøkt 12. februar 2006).</ref> Under det samme slaget sto hun imot en [[kanonkule]] av stein som traff hjelmen mens hun klatret opp en stige. Engelskmennene fikk som forventet forsterkning i området den 18. juni under ledelse av sir [[John Fastolf]]. [[Slaget ved Patay]] kan beskrives som motsatsen til [[Slaget ved Agincourt|Agincourt]]: De franske fortroppene angrep før de engelske [[langbue|bueskytterne]] kunne avslutte sine defensive forberedelser. Hoveddelen av den engelske arméen ble forfulgt og beseiret, og flesteparten av befalet ble drept eller tatt til fange. Fastolf flyktet med en liten gruppe soldater og ble syndebukk for den engelske fornedrelsen. Franskmennenes tap var minimale.<ref>DeVries, s. 114–115.</ref>

Den franske arméen bega seg mot Reims fra Gien-sur-Loire den 29. juni og den 3. juli kapitulerte byen [[Auxerre]], som ble holdt av burgunderne. Andre byer i deres vei ga seg uten strid og ble igjen franske. [[Troyes]], stedet der traktaten som forsøkte å ta ifra Karl VII hans arv ble undertegnet, kapitulerte etter en fire dager lang beleiring uten blodsutgytelser.<ref>DeVries, s. 122–126.</ref> Arméen led av matmangel da de kom fram dit. [[Edward Lucie-Smith]] bruker dette som et eksempel på Jeannes flaks. Den omvandrende munken Broder Richard hadde prediket om verdens undergang ved Troyes og overtalt beboerne der til å dyrke [[bønne]]r, en avling som kan høstes tidlig. Hæren ankom akkurat da bønnene var klare til innhøsting.<ref>Lucie-Smith, s. 156–160.</ref>

Reims åpnet sine porter for arméen den 17. juli, og kroningen fant sted morgenen etter. Selv om Jeanne og hertugen av Alençon insisterte på at de raskt skulle begi seg videre mot Paris, foretrakk det kongelige hoffet å forhandle om våpenhvile med [[Filip III av Burgund|hertugen av Burgund]]. Han brøt overenskomsten og utnyttet den som en uthalingstaktikk for å forsterke forsvaret i Paris.<ref>DeVries, s. 134.</ref> Den franske arméen marsjerte gjennom byer nær Paris under den midlertidige våpenhvilen, og disse kapitulerte på fredelig vis. Hertugen av Bedford ledet en engelsk styrke som konfronterte den franske arméen i et slag den 15. august. Den franske hæren angrep deretter Paris den 8. september. Til tross for at hun hadde blitt skutt i benet med armbrøst fortsatte Jeanne å lede troppene resten av dagen. Neste morgen fikk hun kongelige ordre om retrett. De fleste historikere legger skylden på den franske kammerherren [[Georges de la Trémoille]] for de politiske feilene som ble gjort etter kroningen<ref>[http://www.gutenberg.org/files/16933/16933.txt Gower, kap. 4] (besøkt 12. februar 2006). Mer tilbakeholdne er Pernoud og Clin, s. 78–80, DeVries, s. 135, samt [http://www.authorama.com/book/jeanne-d-arc.html Oliphant, kap. 6] (besøkt 12. februar 2006).</ref>. I oktober [[Beleiringen av Saint-Pierre-le-Moûtier|erobret Jeanne Saint-Pierre-le-Moûtier]] og ble adlet.