Redigerer Jayne Mansfield (avsnitt)

=== Gjennombruddet ===
I juli 1955 reiste Mansfield til [[Philadelphia]] for å spille en av hovedrollene i [[film noir]]en ''[[Innbruddstyvens æresord]]''. Hun mente at rollen hennes i denne filmen skilte seg ut fra alt hun tidligere hadde gjort, ettersom fokuset ikke var på utseendet hennes.{{Sfn|Luijters & Timmer|1988|s=51}} Filmen ble ikke utgitt før to år senere, da Mansfields popularitet var på topp. Kritikerne var lunkne til selve filmen, men mente at Mansfield gjorde en brukbar innsats.{{Sfn|Faris|1994|s=72}}

Mansfield ble også overtalt av agenten sin, Bill Schiffrin, til å reise til [[New York]] for å prøvespille for hovedrollen i teaterstykket ''[[Will Success Spoil Rock Hunter? (skuespill)|Will Success Spoil Rock Hunter?]]''. Hun var i utgangspunktet svært negativ ettersom hun ønsket å jobbe med film, og ikke teater.{{Sfn|Callan|1986|s=62}} Teaterstykket var en [[satire]] om filmindustrien. Hovedrollen, den platinablonde filmstjernen Rita Marlowe, var i stor grad basert på det stereotype bildet av [[Marilyn Monroe]].{{Sfn|Saxton|1975|s=52}} Mansfield var ikke interessert i å være teaterstjerne, og overdrev derfor skuespillet sitt på prøvespillingen, men sikret seg dermed rollen.{{Sfn|Faris|1994|s=4}} En av produsentene for teaterstykket, Sylvia Hercher, mente at det å ansette Mansfield var en genistrek: «Hun spilte ikke rollen. Hun var rollen.»{{Sfn|Saxton|1975|s=52}}

Mansfield valgte å fokusere på å promotere seg selv fremfor å øve på teaterstykket før premieren. Sammen med presseagenten Jim Byron planla hun en rekke PR-stunt, inkludert salg av en Jayne Mansfield-varmeflaske.{{Sfn|Callan|1986|s=66}} Hun ble også observert på [[Manhattan]], kun iført en pelsbikini og høyhælte sko.{{Sfn|Callan|1986|s=66}} ''Will Success Spoil Rock Hunter?'' hadde premiere på [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]] i oktober 1955 og ble en stor suksess.{{Sfn|Saxton|1975|s=53}} Ifølge både Schiffrin og Hercher var hovedgrunnen til dette Mansfield selv.{{Sfn|Saxton|1975|s=53}} Året etter ble hun belønnet med en [[Theatre World Award]] for innsatsen. I april 1956 hadde ''[[Life (magasin)|Life]]'' et bilde av henne på forsiden, med tittelen «Broadways smarteste dumme blondine».{{Sfn|Sullivan|1995|s=61}} Sladrespaltisten [[Louella Parsons]] spådde at hun kom til å bli årets største filmstjerne.{{Sfn|Sullivan|1995|s=58}}
 
Mansfield fikk også i økende grad kritikk for overeksponering. En lokal avis nektet en periode å publisere flere bilder av henne.{{Sfn|Sullivan|1995|s=58}} I et forsøk på å endre oppfattelsen om at hun bare var «en sexbombe som levde for PR», gikk hun med på å la journalisten [[May Mann]] skrive en artikkel om hennes egenskaper som mor.{{Sfn|Mann|1973|s=41}} Mansfield hadde tidligere holdt datteren skjult fra offentligheten, i frykt for at hun skulle miste statusen som [[sexsymbol]].{{Sfn|Mann|1973|s=42}} Artikkelen ble imidlertid godt mottatt av både media og publikum, og bidro til å øke populariteten hennes ytterligere.{{Sfn|Mann|1973|s=42}}

Mansfield forlot teaterstykket høsten 1956, etter 444 forestillinger, da [[20th Century Fox]] kjøpte rettighetene til det. Filmselskapet betalte 125 000 [[amerikansk dollar|dollar]], og var også interssert i å skrive kontrakt med Mansfield.{{Sfn|Saxton|1975|s=72}}