Redigerer James Weddell (avsnitt)

== Tredje antarktisreise ==
På den tredje reisen fra 1822 til 1824 førte Weddell nok en gang «Jane», mens [[Matthew Brisbane]] var kaptein på «Beaufoy». De seilte sammen til Sør-Orkneyøyene, men fangsten var skuffende. Etter forgjeves å ha lett etter land mellom Sør-Shetlandsøyene og Sør-Orknøyene, vendte de sørover i håp om å finne bedre fangstforhold der. Sesongen var usedvanlig mild og rolig, og den 20. februar 1823 nådde de to skipene {{Koord|74|15|0|S|34|16|45|W}}, den [[Farthest South|sørligste posisjonen]] skip noensinne hadde nådd og en rekord som ble stående i over 80 år. Noen få isfjell ble observert, men land kom ikke til syne. Weddell antok derfor at havet fortsatte helt til [[Sørpolen]]. Ytterligere to dagers seiling ville ha bragt ham til [[Coats Land]], men Weddell bestemte seg for å snu.

Weddell hyllet besetningen da han annonserte gjennom en liten seremoni at de var kommet lenger sør enn noen andre sjømenn. Flagget ble heist, et gevær avfyrt, begge besetningene ga tre hurrarop, og en rasjon brennevin fordrev mørket. Et håp ble tent for at lykken nok en gang ville følge selfangerne. Havområdet ble navngitt ''The Sea of George the Fourth'' (George IVs hav), men navnet festet seg ikke permanent. Området skulle ikke bli besøkt igjen før 1911, da [[Wilhelm Filchner]] oppdaget [[Filchner-Ronne isbrem]]. 

Weddell vendte nordover og tok ly på [[Sør-Georgia]], der de fortsatte å lete etter sel. De overvintret på Falklandsøyene, og seilte igjen sørover mot Sør-Shetlandsøyene i november 1823. I begynnelsen av 1824 skilte de to fartøyene lag. Weddell returnerte i mars 1824 til Falklandsøyene og videre til England, som han ankom i juli.

Hans sørlige rekordreise, tre grader lenger sør enn [[James Cook]]s reise 50 år tidligere, gikk ikke uanfektet hen. Weddell ble overtalt av Strachan og Mitchell å skrive en bok om bragden. Den første utgaven ble utgitt i 1825, fulgt av en ny og utvidet utgave i 1827.