Redigerer Jakob Sverdrup (avsnitt)

== Venstre splittes ==
Striden i Sverdrup-regjeringen førte til splittelse i Venstre. Jakob Sverdrup og [[Baard Madsen Haugland]] ledet utbruddet. Sverdrup ble formann i det nye partiet Moderate Venstre, som hadde avholdssak, religion og moral som viktige saker og sto nærmere [[Høyre|Høire]]. Moderate Venstre sto spesielt sterkt på Sørlandet og på vestlandskysten. [[Kristelig Folkeparti]] blir gjerne regnet som arvtakeren etter Moderate Venstre.

Jakob Sverdrup ble i 1890 sogneprest til [[Korskirken (Bergen)|Korskirken]] i Bergen, og i 1892 og 1895 ble han innvalgt til Stortinget for Moderate Venstre.

Etter oppfordring fra kong Oscar II gjorde Jakob Sverdrup i 1895 to forsøk på å danne regjering, uten å lykkes. Han ble derimot leder for Kirkedepartementet i [[Francis Hagerups første regjering]], før han i 1898 ble utnevnt til [[biskop]] i [[Bjørgvin bispedømme|Bergen]]. På grunn av sykdom kunne han ikke ta imot [[embete]]t, og døde kort tid etter.

Som kirkeminister tok Sverdrup [[hevn]] over forfatteren [[Knut Hamsun]] som hadde skrevet svært nedsettende om Sverdrups venn [[Lars Oftedal]]. [[Den norske forfatterforening]] hadde innstilt Hamsun til statens [[stipend]] på kr 1&nbsp;200, men Sverdrup satte seg imot, slik han hadde motsatt seg dikterlønn til Alexander Kielland. I Hamsuns tilfelle fikk Sverdrup hjelp fra [[John Lund]] fra [[Radikale Venstre]] da denne overrakte kirkedepartementet et eksemplar av bladet ''Basta'' (den nordiske utgaven av ''[[Simplicissimus]]'') med Hamsuns [[novelle]] «Livets røst», omtalt som «[[pornografi]]». [[Riksadvokaten]] sa seg enig med politiet i at ''Basta'' måtte forbys. Da gikk likevel en samlet forfatterstand - med unntak av [[Henrik Ibsen]] og [[Jonas Lie (forfatter)|Jonas Lie]] - ut med en offentlig protest til fordel for Hamsun, underskrevet også av Hamsuns motstander [[Arne Garborg]], og av [[Bjørnstjerne Bjørnson]] som selv hadde kalt «Livets Røst» pornografisk, og en innsamling ble organisert til fordel for Hamsun.<ref>Ingar Sletten Kolloen: ''Hamsun, svermeren'' (s. 213)</ref>