Redigerer Jahn Otto Johansen (avsnitt)

== Forfatter ==
Johansen debuterte i 1960 med heftet ''[[Władysław Gomułka|Gomulkas]] Polen''. Han skrev et sekstitall bøker om [[Midtøsten]], jødisk kultur, [[antisemittisme]], [[sigøyner]]ne, USA, [[Kina]], [[Finland]], [[Sovjetunionen]]/[[Russland]], Sentral- og Øst-Europa, om norske og internasjonale kunstnere og om sjømatkultur og debattbøker om mediene. 

Bøkene hans er oversatt til [[finsk]], [[dansk]], [[svensk]], [[engelsk]], [[tysk]], [[tsjekkisk]] og [[serbo-kroatisk språk|serbo-kroatisk]]. 

Fiksjonen hans preges tidvis av en reportasjestil som har fått enkelte kritikere til å oppleve dem som selvbiografiske beretninger fra hans korrespondentkarriere, slik at jeg-personen lett forveksles med ''Jahn Otto Johansen,'' og leseren blir hengende i uvisse om hva som er fakta og hva som er fiksjon. Boka ''Min jødiske krig'' (1983) vakte debatt da ''[[VG]]''s [[Tim Greve]] kritiserte daværende sjefredaktør i ''Dagbladet'', Johansen, for å ha oversatt 37 sider av den amerikanske forfatteren Lucy C. Dawidovicz bok om krigen og jødene, uten å oppgi kilde.<ref name="Morgenbladet" /> Johansen medga at nærmere en fjerdedel av boka var hentet fra andre kilder, men forsvarte seg med at den var en [[dokumentar|reportasjeroman]] der det ville bryte med formen å oppgi kilde.<ref>[[VG]] [[26. august]] [[1983]]</ref> Også Johansens neste bok, ''Det hendte også her'', utgitt i 1984, ble møtt med anklager om uredelig siteringspraksis og til dels avskrift av andre forfatteres tekster. Den boken det ble avslørt at Johansen hadde gjort mest utstrakt ukreditert bruk av, var ''Jeg er jøde'' av [[David Abrahamsen]] fra 1935. Forlagssjef Birger Huse i Tanum og Nordli, forlaget som hadde utgitt Abrahamsens bok, erklærte at Johansen hadde brutt med litterær folkeskikk.<ref>{{Kilde avis|tittel=Johansens metode|avis=Klassekampen|etternavn=Helgheim|fornavn=Roald|dato=1984-11-17|side=|språk=nb-NO|}}</ref> «Jahn Otto Johansen er forfatter. Da bør han også vite hvordan man oppfører seg mot andre forfattere når han bruker stoffet deres», uttalte Abrahamsen.<ref>{{Kilde avis|tittel=Den verkelege Abrahamsen|avis=Klassekampen|etternavn=Helgheim|fornavn=Roald|dato=1984-11-19|side=|språk=nb-NO|}}</ref> Han valgte likevel å ikke gå til [[søksmål]] mot Johansen og begrunnet det med at «Livet løper for fort til å oppta tiden med en dragkamp i rettssalen.»<ref>{{Kilde avis|tittel= - Hvorfor spurte du meg ikke, Jahn Otto?|avis=Dagbladet|etternavn=Lund|fornavn=Håkon|dato=1984-11-19|side=|språk=nb-NO|}}</ref> 

50 av forelesningene for Atlanterhavskomiteen er utgitt i komiteens skriftserie fra 1975 og fram til i dag.

Johansens egne erindringer ble utgitt i tre bind som ''I grenseland'', ''Kald krig og varme vennskap'', og ''Medier, makt og mennesker'' fra 1999 til 2001.<ref name="VG-nekrolog" />

Johansen utga i 2017 boken ''Marie og hennes elsker'' om sin farmor som var venninne med [[Marta Steinsvik]], og som henne skeptisk til jøder og [[jesuitter]]. Johansen mente derfor hans forfatterskap ville forskrekket henne. Farmoren fikk sin sønn utenfor ekteskap, og foreldrene hennes ville ikke ha noe å gjøre med en datter som var «kommet i ulykke». Hun satte bort den nyfødte i [[fosterhjem]],<ref>[https://aschehoug.no/marie-og-hennes-elsker Jahn Otto Johansen: ''Marie og hennes elsker]</ref> flyttet til Oslo og fortalte aldri noen hvem som var barnets far. Johansen spurte en gang en sovjetisk diplomat om [[KGB]] kunne ha funnet ut hvem farfaren var? Diplomaten lo og sa at de hadde forsøkt, «men heller ikke vi har funnet ham!»<ref>Stian Eisenträger: «Mysteriet», ''[[Verdens Gang]]'' 2. september 2017</ref> Johansen var 83 år da hans bok ''Marie'' førte ham til [[Fredrikstad]], der slektsforsker Svein Skahjem hadde sporet opp hvem hans farfar hadde vært. Johansen møtte flere søskenbarn og så huset der hans farfar hadde bodd, Trosvikgata 21.<ref>[https://www.dagsavisen.no/demokraten/nyheter/2017/11/01/fant-soskenbarna-og-farfars-hus-i-fredrikstad/] Arne Børresen: «Fant søskenbarna og farfars hus i Fredrikstad». ''[[Demokraten]]'' 1. november 2017</ref>

Johansens farmor meldte seg inn i [[NS]], men hadde lite til overs for partitoppene. Det var tysk kultur hun så opp til. Da Johansen flyttet til Oslo for å studere, ble han kjent med sin farmor som en intelligent og velorientert kvinne, men fikk aldri noen forklaring på valgene hun hadde tatt. Han lurte på om hun var blitt gravid med og forlatt av en mann hun antok var jøde; men i menighetsprotokollen fant han styrmann Johan Ludvig Jensen fra Fredrikstad oppført som barnefar. Så sent som i april 1945 fornyet Marie sitt medlemskap i NS. Da en NS-tjenestemann rutinemessig spurte om hun hadde kjent eller hatt omgang med en ikke-[[arier]], nektet hun å svare. Tidligere kunne hun da blitt arrestert. I 1946 var det en [[Milorg]]-mann som avhørte henne. Han hadde vondt av henne og prøvde å tone saken ned, men det gikk ikke Marie med på, så hun fikk en uvanlig streng dom, også fordi saken hennes ble behandlet tidlig. Noen fengselsstraff fikk hun ikke, men ble fratatt en stor del av formuen sin. Også hennes sønn, Johansens far som også som voksen levde med merkelappen «lausunge», fikk unngjelde i mai 1945. Han drev en elektrisk forretning, og fikk [[radio]]ene beslaglagt av tyskerne i 1941. Folk som mistet radioen sin, fikk [[Gestapo]]s telefonnummer de kunne ringe, og det gjorde Johansens far, som bekymret seg for levebrødet sitt. Denne samtalen ble registrert av hjemmefronten som anklaget ham for samarbeid med tyskerne. Han fikk derfor forbud mot å dekorere butikkvinduene sine med norske [[flagg]] i frigjøringsdagene. Senere sendte hjemmefronten ut en dementi av anklagene mot ham, men det hjalp lite, og Jan Otto Johansen fikk også merke dette, noe han mente hadde gitt ham større forståelse for andres [[utenforskap]].<ref>Stian Eisenträger: «Mysteriet», ''[[Verdens Gang]]'' 2. september 2017</ref>