Redigerer Jødisk historie i England (avsnitt)

=== Stefan I til Henrik II: 1135-1189 ===
[[Fil:Lincoln Jew's House.jpg|thumb|right|Fronten av et jødisk hus i Lincoln, rett nedenfor Jew's Court.]]
De fredelige forbindelsene mellom kristne og jøder i England ble forstyrret under kong [[Stefan av England]] som brente ned huset til en jøde i [[Oxford]], en del beretninger sier at husets eier brant opp sammen med det, ettersom han nektet å betale et bidrag til kongens utgifter. Det er også i løpet av denne tiden at den første nedskrevne [[nidskrift]] mot jøder ble ført i forbindelsen med saken til [[William av Norwich]] (mars [[1144]]): hvor jødene fikk skylden for en ung gutt død.

Mens [[Korstog|korsfarerne]] i [[Tyskland]] prøvde ut sine sverd på jøder ble slike utbrudd mot engelske jøder, i henhold til jødiske krøniker, forhindret av kong Stefan.

Etter [[Det engelske kaos under Stefan|kaoset under Stefan]] ble det ny samfunnsorden under [[Henrik II av England|Henrik II]], og jødene kunne fornye sin aktivitet. Innenfor fem år etter at Henrik var blitt konge er det vitnesmål for jøder i [[London]], [[Oxford]], [[Cambridge]], [[Norwich]], [[Thetford]], [[Bungay]], [[Canterbury]], [[Winchester (England)|Winchester]], [[Newport]], [[Stafford]], [[Windsor]], og [[Reading (Berkshire)|Reading]]. Dog hadde de fortsatt ikke tillatelse til begrave sine døde andre steder enn i London, en restriksjon som ikke ble fjernet før i [[1177]]. Ved at jødene var spredt over det meste av riket gjorde det mulig for kongen benytte dem når situasjonen krevde det. Han betalte dem med kravbrev hos sheriffene i distriktene som redegjorde for betalinger i halvårlige regnskap på såkalte «pipe rolls», såkalte rørruller med manuskripter, se eksempelvis [[Aaron av Lincoln]].

[[Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke|Strongbows]] erobring av [[Irland]] i [[1170]] ble finansiert av Josce, en jøde fra [[Gloucester]]; og kongen skal deretter å bøtelagt Josce for å ha lånt penger til det som var hans misbehag. Som en regel derimot synes det som Henrik II ikke begrenset den finansielle aktiviteten til jødene. Den gunstige stillingen til de engelske jødene ble kjent, blant annet av besøket til [[Abraham ibn Ezra]] i [[1158]], av [[Isaac av Chernigov]] i [[1181]], og som tilfluktssted i England av jøder som ble utvist fra [[Frankrike]] av [[Filip II August av Frankrike]] i [[1182]], blant dem antagelig også den lærde [[Judah ben Isaac Messer Leon]] fra [[Paris]] ([[1166]] – [[1224]]).

I [[1168]] da en allianse med [[Fredrik I av Det tysk-romerske rike|Fredrik I Barbarossa]] ble klargjort, grep Henrik II de fremste representantene til jødene og sendte dem over til [[Normandie]] mens han skattla de øvrige med 5000 [[Mark (myntenhet)|mark]].<ref>''Gervase of Canterbury'', red. Stubbs, i. 205</ref> Da han krevde at resten av landet skulle betale en [[Saladin-tiende]] for et [[korstog]] mot [[Saladin]], krevde han en fjerdedel av all jødiske løseøre. Tienden ble beregnet til 70 000 pund, en fjerdedel av 60 000 pund. Med andre ord, verdien av jødenes personlige eiendom ble regnet som en fjerdedel av hele landet. Det er usannsynlig at hele beløpet ble betalt på en gang da det i mange etter pålegget om skatt var det mange arresterte som ble krevd satt fri av jødene.

Kongen hadde sannsynligvis blitt ledet til å gjøre dette store og urimelige kravet på de engelske jødene av det overraskende fordelen som kom til hans skattkammer ved dødsfallet til Aaron av Lincoln. All eiendom som var ervervet av [[åger]]i, om det var av en jøde eller en kristen, ble kongens eiendom ved ågerkarlens død. Aaron av Lincolns eiendommer inkluderte 15 000 pund i gjeld som han eide. Foruten dette kom en stor formue på kongens hender, noe som imidlertid ble tapt da den ble sendt over til Normandie. En egen avdeling av skattkammeret, innstiftet for å behandle dette store regneskapet, ble kjent som «Aarons finans» («Aaron's Exchequer»).

I denne tiden levde jødene i et godt forhold med sine kristne naboer, inkludert de geistlige og de kunne komme og gå fritt i kirkene, og de søkte tilflukt som andre i klostre ved oppstyr og uro. En del jøder levde i velstående hus, og bidro til å bygge et stort antall klostre og kirkebygg rundt om i riket. Imidlertid hadde de ved slutten av Henrik IIs regime skaffet seg uforskyldt fiendskap og nag fra de øverste samfunnsklassene ved at en antijødisk stemning ble fremmet av korstogene, noe som smittet over på resten av landet.