Redigerer Ivar Mortensson-Egnund (avsnitt)

=== Venstremann ===
Som Garborgs medarbeider i ''Fedraheimen'' holdt Mortensson den første tida en forsiktig politisk linje, og skrev mest om innenrikssaker, om sine reiser i bygdene, publiserte eventyr og lignende.<ref>[[#klangen|Klaus Langen]] s.24</ref> Dette endret seg etter Venstres seier i 1880 og «niende juni-vedtaket»<ref>«Niende juni-vedtaket»: Stortingets endelige bekreftelse på en grunnlovsendring som ga statsrådene møteplikt i Stortinget. Kongen og regjeringen nektet å godta dette, ettersom det ville bety å innføre parlamentarisme, og dermed styrke Stortingets makt på bekostning av embetsmenn og konge. En periode med hard politisk kamp som førte fram til riksrettsdommen av 1884 fulgte. Se mer her: [[Johan Sverdrup#Statsrådssaken gjenopptas|Johan Sverdrup]] og her: [[Statsrådssaken]]</ref> samme år, som de konservative oppfattet nærmest som et statskupp og som gjorde at de lekte med tanken om et motkupp. Under denne politisk betente striden avtjente Ivar Mortensson militærtjeneste på [[Gråten]]moen ved [[Skien]] – han ville ikke tjenestegjøre sammen med ''«Kutorgsgutane frå Kristiania»'' og hadde søkt seg til Telemarksbataljonen, for ''«der var det godt mål å høyre, og der var dei sprækaste gutane.»''<ref name="libra_1" /> De politiske motsetningene mellom rekruttene og de overveiende konservative offiserene var store. Rekruttene demonstrerte til fordel for vedtaket og en offiser kuttet opp et bilde av Johan Sverdrup med sabel. Ivar Mortensson, som var kraftfull og intens i hele sitt vesen, ledet et opprør til støtte for Sverdrup, parlamentarismen og [[Målbevegelsen|målsaken]], som førte til at han i 1881 ble arrestert, stilt for riksrett og dømt til 25 dager i isolat.<ref>[[#klangen|Klaus Langen]] s.24ff</ref>

Garborg forsvarte Mortensson i ''Fedraheimen''. Han mente reaksjonen på en overivrig protest fra en impulsiv ungdom var uforholdsmessig kraftig. For Mortensson ble hendelsene en inspirasjon til å danne seg et helhetlig samfunnssyn. Med utgangspunkt i tankegodset fra det gamle bondesamfunnet begynte han å utvikle anarkistiske ideer. Senere skrev han om denne prosessen i ''Unggutleiken'' (1898).

:''«Den 'militære tanken' va ikje anna en eit kallegt mansstyne. Eg tykte at hærlive med sin tvang for alle o statsvelde o kongelig kommando va de verste mein for all folkeseding.»''<ref>[[#klangen|Referert i Klaus Langen]] s.30</ref>

[[Fil:Fedraheimen.jpg|thumb|upright|Forsiden av ''[[Fedraheimen]]'' 28. juni 1884]]
Allerede i ''Fedraheimens'' åpningsnummer hadde Garborg erklært at bladet sto på «kristeleg grunn», men etter at Garborg i et berømt foredrag i [[Det Norske Studentersamfund|Studentersamfundet]] 12. mars 1881 erklærte seg som ateist, ble det vanskelig for ham å styre bladet. Teologen Mortensson var bedre i stand til å lage et blad i tråd med retningslinjene Garborg selv hadde trukket opp, og fra 1883 hadde Mortensson det reelle redaktøransvaret – selv om Garborg fortsatte å ha det i navnet. Mortensson startet opp med en lang artikkelserie «Ei utgreiding um Skapningssoga», og de første ansatsene til de mystiske bibeltolkningene han senere utviklet videre begynte å vise seg. Han hevdet at Gud «held ikkje Fyrelesningar, han katekiserar ikkje, han upplyser ved ''Bilæte''», og at universet selv er et bilde som Gud opplyser menneskene med.<ref>[[#klangen|Referert i Klaus Langen]] s.31f</ref> Mortensson mente at den offisielle gudsdyrkinga var i strid med en personlig kristendom, og at den enkeltes forhold til Gud var det viktigste, dernest kom de gode gjerningene som Garborg nå la all vekt på. Den religiøse uenigheten som var oppstått mellom de to vennene så for øvrig aldri ut til å føre til et personlig motsetningsforhold mellom dem.<ref>[[#klangen|Referert i Klaus Langen]] s.33f</ref>

Året 1884 var ''Fedraheimen'' dominert av stoff om riksrettssaken, og mens forventningen om at Venstre og framskrittets mann, [[Johan Sverdrup]], skulle vinne regjeringsmakten bygget seg opp, utviklet det seg nærmest en religiøs undertone i de politiske artiklene. Kulminasjonen kom da det ble kjent at regjeringen Sverdrup var dannet, og 28. juni 1884 sto det på forsiden av ''[[Fedraheimen]]'':
:''«Fred er komen, Fridomen er grunnfest i gamle Norig, me hev fenget Johan Sverdrup til Ministar. Det utrulege hev hendt, me kann inkji Gud fulltakka. Norig hev vunnet att sin Heider fraa Forne Dagar, inkje med Blodugt Sverd, men med Sanning og rettsgjæve Vaapen. Fremst skrid no Norig millom Nordlandi; no er me kanskje det friaste Folk i Verdi.»''<ref>[[#klangen|Referert i Klaus Langen]] s.35f</ref>

Etter en periode med i begeistring for Sverdrups parlamentarisme, tok Mortensson til å reagere på maktsentraliseringen som fulgte, og tok opp spørsmål som mindretallsproblemet og spesielt bygdestyringa. Med utgangspunkt i sin forankring fra Haugianismen og Jaabek-tanker fra det gamle bondesamfunnet, begynte han å utvikle anarkistiske ideer rundt desentraliseringsspørsmålet.<ref>[[#klangen|Referert i Klaus Langen]] s.37</ref>

Partiet [[Venstre]] var den gang splittet mellom den ordinære delen og en [[Moderate Venstre|lavkirkelig fraksjon]]. Mortensson forsøkte å manøvrere mellom de ulike synspunktene. Men i prosessen ble «frikaren» lagt i lenker, noe han selv vedgikk senere.<ref>[[#klangen|Langen]] s.41</ref> Nye politiske strømninger som passet godt inn i Mortenssons tankegods var på vei fra Europa, og i ''Fedraheimen'' begynte han forsiktig å omhandle ''«Spursmaal som brenn som kvassast no i desse Dagar»'', for eksempel i artikkelen «Litt um Sosialismen». Men helt fri var ikke redaktøren ennå, og kanskje som et utslag av det publiserte han en del av sine egne dikt i bladet.<ref>[[#klangen|Langen]] s 42</ref>