Redigerer Interkontinentalt ballistisk missil (avsnitt)

==== Sovjetunionen ====
Begynnelsen av rakettforskningen i Sovjetunionen fokuserte på kortdistanse missiler som kunne treffe mål i Europa, men dette fokuset ble endret i 1953, når [[Sergej Koroljov|Sergej Korolijov]] ble instruert til å begynne utviklingen av et interkontinentalt ballistisk missil. Med store mengder finansiering, utviklet han R-7 Semyorka missilet, på relativt kort tid. Den første testen av missilet fant sted 15. mai 1957, men endte i at det styrtet 400 km unna. Den første suksessfulle testen ble gjennomført 21. august 1957, hvor missilet fløy over 6,000 km, og ble verdens første interkontinentale ballistiske missil.<ref>{{Kilde www|url=https://history.nasa.gov/SP-4408pt1.pdf|tittel=Challenge to Apollo: The Soviet Union and the Space Race, 1945 - 1974|besøksdato=2023-12-21|forfattere=Asif. A Siddiqi|dato=2000}}</ref> 9. februar 1959 ble de første missil-enhetene operative ved [[Plesetsk]].

[[Fil:Semyorka Rocket R7 by Sergei Korolyov in VDNH Ostankino RAF0540.jpg|miniatyr|Den Sovjetiske R-7 Semyorkaraketten på utstilling i Plesetsk i [[Russlands geografi|Russland]]. Semyorkaraketten var verdens første interkontinentale ballistiske missil.]]

[[Sovjetunionen]] var tidlig i utvikling og fokuserte på missiler som kunne angripe europeiske mål. Dette endret seg i 1953 da [[Sergej Koroljov]] ble sjef for det sovjetiske missil- og romprogram, han fikk i oppdrag å starte utviklingen av et interkontinentalt missil som kunne bære og levere termonukleære [[stridshode]]r til USA. Missilprogrammet fikk mye finansiering og dermed ble den første ICBMen utviklet raskt, R-7 Semyorka. Den første oppskytningen fant sted 15. mai 1957, men missilet styrtet kort etter oppskytning. Den første vellykkede testen var 21. august 1957. Det fløy over {{nowrap|6 000 km}} og ble verdens første interkontinentale ballistiske missil. Den første strategiske missilenheten ble tatt i bruk den 9. februar 1959 i [[Plesetsk kosmodrom|Plesetsk]] i nordvest [[Russlands geografi|Russland]]. R-7 ville senere også skyte opp den første satellitten, Sputnik, i bane rundt jorden og få [[Jurij Gagarin]] opp i [[Verdensrommet]]. 

[[Fil:Atlas-B ICBM.jpg|venstre|miniatyr|Oppskytning av et Atlas-B missil]]

[[USA]] begynte med ICBM-forskning i 1946 med RTV-A-2 Hiroc-prosjektet. Men finansieringen ble kuttet etter bare tre vellykkede oppskytninger i 1948 og med en enorm luftoverlegeenhet, tok ikke USAs [[Militærvesen|forsvar]] rakettforskningen på alvor siden de hadde troen på at hvis det skulle bli [[krig]] ville bombefly kunne slippe atombomber. Dette endret seg i 1953 med at [[Sovjetunionen]] testet det første missilet og termonukleære våpen, men det var ikke før i 1954 at Atlas-missilprogrammet ble gitt den høyeste nasjonale prioriteten. Atlasmissilet ble testet den 11. juni 1957, men missilet eksploderte noen sekunder etter oppskytning. Den første vellykkede flyvningen av et Atlas-missil med full rekkevidde skjedde 28. november 1958. Atlasmissilet ble utstyrt med termonukleære våpen og satt ut på [[Vandenberg Air Force Base|Vandenberg basen]] i USA. Både [[R-7 Semyorka]]- og Atlasmissilene krevde et digert anlegg for å kunne bli skutt opp noe som gjorde dem til sårbare mål.

Disse tidlige ICBM-ene danner også grunnlaget for mange romstartsystemer. Eksempler inkluderer R-7 Semyorka, [[Atlas (rakett)|Atlas]], [[PGM-11 Redstone|Redstone]], [[Titan (rakett)|Titan]] og [[Proton (rakett)|Proton]], som ble avledet fra tidligere ICBM-er, men aldri utplassert som en ICBM. [[Dwight D. Eisenhower|Eisenhower]]-administrasjonen støttet utviklingen av missiler som brukte fast brennstoff slik som LGM-30 Minuteman, Polaris og Skyboltmissilene. Moderne ICBM-er har en tendens til å være mindre enn sine forgjengere, på grunn av økt nøyaktighet og mindre og lettere [[stridshode]]r, og bruk av fast drivstoff. Det [[Vesten|vestlige]] synet på distribusjonen av disse systemene ble styrt av den strategiske teorien om [[garantert gjensidig ødeleggelse]] eller ''Mutally Assured Destruction'' (MAD) som innebærer at hvis de to motstridende landene skulle angripe hverandre ville det ha ført til en garantert ødeleggelse for både angriperen og forsvareren.

På 1950 og 1960-tallet begynte utviklingen av anti-ballistiske missilsystemer av både USA og Sovjetunionen. Disse systemene ble begrenset i 1972 av [[ABM-avtalen|ABM-traktaten]]. Den første vellykkede ABM-testen ble utført av [[Sovjetunionen]] i 1961, som senere i 1972 implementerte et fullt operativt forsvarssystem av ABM-installasjoner rundt [[Moskva]].

[[SALT-avtalene|SALT-avtalen]] fra 1972 kuttet antallet av eksisterende landbaserte ICBM-er i både [[USA]] og [[Sovjetunionen]] og tillot nye missiler å bli plassert i atomubåter, dette ble en viktig strategisk ressurs fordi missilene kunne bli fraktet nært fiendelandet. Men dette var bare mulig hvis et likt antall landbaserte missiler ble demontert. Etterfølgende samtaler, kalt [[SALT-avtalene|SALT]] II, ble holdt fra 1972 til 1979 og klarte faktisk å redusere antall atomvåpen som USA og Sovjetunionen hadde i beredskapslager. SALT II ble aldri ratifisert av USAs senat, men vilkårene ble likevel respektert av begge parter fram til 1986 da [[Ronald Reagan|Reagan]]-administrasjonen trakk seg tilbake etter å ha anklaget [[Sovjetunionen]] for å bryte pakten.

[[Kina]] utviklet en liten [[Kjernekraft|atomenergibeskyttelse]] gjennom sin egen kalde krig etter en ideologisk splittelse med [[Sovjetunionen]] fra begynnelsen av 1960-tallet. Etter å ha testet et  [[Kjernefysiske våpen|atomvåpen]] i 1964, fortsatte de å utvikle ulike [[stridshode]]r og [[missil]]er. Fra begynnelsen av 1970-tallet ble Dongfeng-5 utviklet og plassert på mobile utskytningsramper. DF-5 har en rekkevidde på {{nowrap|12 000}} til {{nowrap|15 000 km}} og hadde den lengste rekkevidden da det ble plassert i missil-siloer på 80-tallet.