Redigerer Innocens III (avsnitt)

==Konflikter med kongene i Danmark og Norge==
Konflikten mellom kirke og kongemakt i Europa ble kraftig intensivert under pave Innocens. Han erklærte på ulike tidspunkter både England, Frankrike, Aragon, Sicilia, Bulgaria og Danmark under [[interdikt]].<ref>Norman Davies: ''Europe - A History'', Pimlico, London 1997, side 360.</ref> Ved det tolvte Laterankonsilet i [[1215]], hvor 1.500 kirkelige ledere støttet opp om pavens sterkt gregorianske offensiv.

Kampen var særlig intens i [[Danmark]], hvor Kirken tok aktivt parti i en langvarig arvefølgestrid og borgerkrig. Fra ca. 1050 til 1250 lå kongen i latent strid med den stedlige kirkeadministrasjon, hvor straffesystem, kirkeskatt ([[peterspenger]]) og lokalt presteunderhold var viktige stridstema.<ref>Benito Scocozza og Grethe Jensen: ''Danmarks historie'', 2004, utg. 2005, s. 54-76</ref> Kongeættlingen Valdemar var ikke bare prestevigslet og biskop, men regjerte som geistlig hersker over [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]] og gjorde i [[1192]] krav på den danske tronen. Etter militært nederlag truet pave Innocens med å sette Danmark under interdikt, dersom ikke biskop Valdemar fikk tilbake sine besittelser i Slesvig. På [[1200-tallet]] ble striden ytterligere tilspisset, da de danske biskopene vedtok den såkalte «Vejle-konstitusjonen» som truet kongen med interdikt, etterfulgt av flere tilfeller hvor erkebiskopen nektet å krone danske konger.<ref>Benito Scocozza og Grethe Jensen: ''Danmarks historie'', 2004, utg. 2005, s. 74-76</ref> Denne Vejle-konstitusjonen fra 1256 viser - ved å true med interdikt i tilfelle en biskop fengsles - en helt unik strenghet fra kirkens side, også om man ser Europa under ett.<ref>[https://tidsskrift.dk/historiejyskesamling/article/view/38482/41596 Niels Skyum-Nielsen: ''Kirkekampen i Danmark 1241-90'' (s. 194)]</ref>

I Norge var pavens ståsted representert gjennom [[baglerne]], et borgerkrigsparti dannet i [[1196]] av [[Nikolas Arnesson|biskop Nikolas]] av Oslo, og biskop [[Eirik Ivarsson|Eirik Ivarson]] i Stavanger, som i [[1188]] ble erkebiskop i Nidaros. Baglerne var nært forbundet med kirken, og deres aktive periode sammenfalt nesten nøyaktig med Innocens III. Biskop Nikolas og erkebiskop Eirik var blant de mest sentrale personene både innenfor baglerpartiet og i motstanden mot [[kong Sverre]]. Sverre ønsket at kirken skulle stå delt under biskopenes og  kongens ledelse, mens biskopene forfektet Kirkens selvstendighet og overhøyhet over bispevalg, indre domssaker, kirkeskatt og myndighet over gårds- og slottskirker. Pave Innocens lyste Sverre i [[Bannlysning|bann]] etter et klagebrev fra erkebiskop Eirik.<ref>Claus Krag: ''Norges historie fram til 1319'', Universitetsforlaget, Oslo 2000, s. 124-125</ref> På dødsleiet rådet imidlertid Sverre sønnen [[Håkon Sverresson]] til å forlike seg med kirken, noe han gjorde. Dermed kunne baglerne akseptere Håkon Sverresson som konge.<ref>[[Jón Viðar Sigurðsson]]: ''Norsk historie 800-1300'', Det norske samlaget, Oslo 1999, s. 124</ref> I et pavebrev fra 1204 bebreidet pave Innocens erkebiskop Eirik for egenmektig å ha løst kong Sverre og andre fra det bann de hadde pådratt seg ved å støtte kongen. Paven uttrykket likevel sin glede over Håkons imøtekommenhet.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 94), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref>