Redigerer Ingeborg Skjåk Bræk (avsnitt)

=== Fredsarbeid ===
{{Sitat|align=right|Et fredsår bør vi alle ha inni oss til enhver tid. Aldri må vi glemme å gjøre vårt for at det skal bli en fredeligere og tryggere verden å leve i.|Ingeborg Skjåk Bræk<ref name="Hofsli" />}}
Hennes engasjement for fred kom til syne på mange vis. Hun engasjerte seg i [[Nei til atomvåpen]] og i fredsorganisasjoner. I 1979 flyttet hun og mannen til Trondheim. Der gikk hun inn som leder av byens «[[Kvinner for fred]]»-gruppe, da denne protestbevegelsen nådde byen i 1980. Hun var med på å arrangere den første fredsmarsjen i Norge, fra Eidsvoll til Trondheim i 1983.<ref name="Beukes" />

Hun hadde vært medlem av [[Internasjonal kvinneliga for fred og frihet]] (IKFF) helt siden 1945.<ref name=Hofsli>{{Kilde artikkel|forfatter=Hofsli, Egil|tittel=Fred endelig …|publikasjon=Nidaros|år=1986}}</ref> I Trondheim startet hun opp igjen en lokal avdeling av ligaen i 1984, etter at den hadde ligget nede siden 1940.<ref name="u." /> Hun var selv leder i mange år.<ref>Mollan (14. november 2003)</ref>

;IKFFs 70-årsjubileum og Den store fredsreisen
I 1985 var det 70 år siden Internasjonal kvinneliga for fred og frihet ble stiftet. Bræk var sentral i planleggingen av 70-årsfeiringen i Norge. I Trondheim ble jubileet blant annet markert med den store fredsgudstjenesten «noen må våke i verdens natt» i [[Nidarosdomen]] 3. mars 1985. Sammen med biskop [[Kristen Kyrre Bremer]] stod hun bak denne markeringen.<ref name="Isdal">Isdal (2. mars 1985)</ref> 

IFKKs hovedmål er å hindre krig, og et av de mest omtalte arrangementene i jubileumsåret var [[Den store fredsreisen]]. Fredsreisen var i regi av IKFF Sverige, og gikk til Europas statsledere, for å avkreve hver enkelt av dem løfte om å gå inn for nedrustning og nedbygging av atombygging, hvis de andre statslederne gjorde det samme. Bræk deltok på hele reisen.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Gripsrud, Johanne S.|tittel=Den gode viljes dag og fredsblomsten|publikasjon=Fred og frihet|utgivelsesår=2011|nummer=1|side=7|url=http://www.ikff.no/wp-content/uploads/2013/04/2011-Fred-og-frihet-Number-1.pdf|besøksdato=2017-04-05|arkiv-dato=2017-04-06|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20170406023355/http://www.ikff.no/wp-content/uploads/2013/04/2011-Fred-og-frihet-Number-1.pdf|url-status=død}}</ref>

Fredsreisen fortsatt også i 1986, og sent på året var Bræk med, som eneste norske deltager, da en delegasjon reiste til Canada for å stille landets regjering de samme viktige fem spørsmål som var blitt stilt i andre FN-land:
* Vil dere forby deres lands forsvar å forlate deres eget lands territorium, dersom alle FN-land gjør det samme?
* Vil dere forby kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen i deres land, dersom alle andre FN-land gjør det samme?
* Vil dere forby all våpeneksport fra deres land, dersom alle andre FN-land gjør det samme?
* Vil dere satse på at rent vann, mat, grunnleggende helsetjenester og utdanning garanteres i hele verden?
* Vil dere løse konflikter med andre land ved hjelp av fredelige midler, ikke ved militære tiltak eller trusler om slike?

I delegasjonen deltok også [[Edward Kennedy]] og [[Yoko Ono]].<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=N.N.|tittel=Ingeborg, Kennedy og Ono for fred|publikasjon=Aftenposten Morgen|dato=25. oktober 1986|side=23}}</ref>

I samarbeid med datteren [[Lise Skjåk Bræk|Lise]], produserte hun skjerf og paraplyer med fredssymboler, klistremerker, kort – og hvite fredsblomster, som ble solgt for å finansiere ulike fredsaktiviteter.<ref name="Beukes">Beukes (2. februar 2015)</ref>

;Kampanje mot krigsleketøy – og utstilling for fred
{{Sitat|align=right|Det blir ofte sagt at ett enkelt menneske ikke kan utrette noe. Men verden viser oss at det egentlig alltid er enkeltmenneskene som virkelig får utrettet noe. Ingeborg Skjåk Bræks livsverk bekrefter også dette.|journalist Aud Mollan<ref name="Mollan 2005">Mollan (26. januar 2005)</ref>}}
Bræk var opptatt av barns situasjon og av oppdragelse til fred. Hun besøkte flere skoler og snakket til – og med – elevene.<ref name="Beukes" />

I 1986 og 1987 arbeidet hun, som leder for IKFFS trondheimsavdeling, for å få handelsstanden i Trondheim til å slutte å selge krigsleketøy. Hun fikk med både skoledirektøren, biskopen og kultursjefen i en appell for å fjerne krigsleketøyet fra butikkhyllene.<ref name="Mollan 2005" />

Selv brukte hun leketøy til å spre kunnskaper, da hun laget dukkeutstillingen «Barnas Forente Nasjoner», med over 100 dukker i nasjonaldrakter, i [[Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum]] (NKM) i Trondheim våren 1987. Utstillingen ble arrangert i forlengelsen av [[FNs fredsår]] 1986. <!--FNs erklæring om barns rettigheter var den egentlige bakgrunnen for utstillingen--> Tanken var at den skulle bestå av dukker fra alle FN-landene. Bræk skrev i katalogens forord at dukken ble valgt som et felles symbol på lek, noe alle barn bør ha rett til og krav på.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=120 dukker til Trondheim|forfatter=J.S.G.|publikasjon=Fred og Frihet|nummer=Desember|utgivelsesår=1986|}}</ref>

Deler av utstillingen, med budskapet om fred, ble også vist andre steder, før den ble donert til NKM. Da Bræk ble invitert til den store kvinnekonferansen i Moskva i 1987, ble deler av den vist der.<ref name="Beukes" />

;Fortsatt engasjement i alderdommen
Bræk beholdt sitt engasjement for rettferdighet, solidaritet og fred hele livet. I tillegg til arbeidet gjennom IKFF, skrev hun blant annet innlegg i avisene. 

I 1993 gjenoppstod [[kirkeasyl]] i Norge, da flere hundre kosovoalbanere søkte tilflukt i kirker og bedehus, etter å ha rømt fra krigen på Balkan, og blitt nektet oppholdstillatelse, eller var usikre på om de fikk det.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/EGnXG|tittel=Biskopene slår ring om kirkeasylet|besøksdato=2020-12-09|forfattere=|dato=2013-12-22|språk=nb|verk=www.vg.no|forlag=|sitat=}}</ref> Dette opprørte Bræk så hun, i sitt åttiende år, skrev flere leserbrev i avisene om saken, dels som privatperson, dels på vegne av IKFF, avdeling Trondheim.<ref>Eksempler på leserbrev: «Av god vilje». I: ''Arbeider-Avisa'', 23. januar 1991; «Ikke vær redd, vi er norske». I ''Adresseavisen'', 11. november 1993</ref>