Redigerer Honorius (avsnitt)

=== Stilicho og forsvaret av Italia ===
[[Fil:DN Honorio Florentissimo.jpg|thumb|Inskripsjon som ærer Honorius, som ''florentissimo invictissimoque'', det mest eksellente og mest uovervinnelig, 417–418, [[Forum Romanum]].]]
Honorius’ styre var plaget av bort imot jevnlige barbariske striftog og herjinger i Gallia, Italia og Hispania. På samme tid var det en rekke [[Usurpasjon|usurpere]] (tronranere) som dukket opp grunnet keiserens tilsynelatende manglende evne til forsvare riket mot indre og ytre fiender.

Den første krisen som Honorius møtte var et opprør ledet av [[Gildo]], ''Comes Africæ'' og [[Magister militum|''Magister utriusque militiæ per Africam'']] i Nord-Afrika. Opprøret varte i underkant av to år, fra 397 og til 398. Gildos første handling var å holde tilbake skipslaster med korn til Roma, noe som snart utløst sult blant byens befolkning. Stilicho fikk senatet til å erklære krig mot Gildo. Fem tusen soldater under ledelse av Gildos egen bror Mascezel seilte til Afrika for å nedkjempe Gildo og hans sju tusen soldater. Mascezel var motivert da Gildo hadde myrdet hans to sønner. Istedenfor et blodbad endte slaget i en parodi. Da Mascezel møtte en av Gildos fanebærere, hogde han over armen til fanebæreren slik han slapp fanen. De andre fanebærerne antok at de overga seg og slapp sine faner og soldatene overga seg uten blod ble spilt. Mascezel erklærte seier. Guildo forsøkte å flykte i et skip, men vinden sendte ham tilbake og han begikk selvmord.<ref name="Bauer_79">Bauer (2010), , s. 79</ref><ref>Zosimus, Bok 5</ref>

Den neste krisen var den vestgotiske invasjon av Italia i 402 under den dyktige ledelse av deres konge Alarik. Stilicho var da fraværende i [[Raetia]] i de siste månedene av 401 da Alarik, som også var østromersk magister militum i [[Illyria|Illyricum]], brått og uventet marsjerte med en stor hær over [[De juliske Alper]] og inn i Italia.<ref>Bury (1889), s. 108</ref> Ved å ta ledelsen over goterne skapte Alarek en ny nasjon av det som tidligere ulike skiftende samlinger av germanske stammer. Da Alarek ble konge ble goterne noe mer enn en hær, de marsjerte med kvinner og barn, i en ny opprettelse som historikerne kaller [[enogenese]] som når et forbund forent sammen av nødvendighet eller geografi blir en nasjon ved å gi seg selv et navn, en historie og en kongeslekt. Alarek og goterne invaderte Italia på jakt etter et hjemland.<ref>Bauer (2010), , s. 74</ref>

Stilicho skyndte seg tilbake for å beskytte Honorius og legionene i Gallia og [[Romersk Britannia|Britannia]] ble tilkalt for å svarte Italia. Honorius, som oppholdt seg i Milano, ble overrasket og flyktet så raskt han kunne til [[Asti (Piemonte)|Asti]], kun for å bli forfulgt av Alarik som marsjerte inn i [[Liguria]]. Stilicho møtte Alarik ved Pollentia ved elven [[Tanaro|Tanarus]] (dagens Tanaro) påskedagen (6. april 402) og beseiret ham. Alarik trakk seg tilbake til Verona hvor Stilicho angrep ham igjen og lot deretter vestgoterne trakk seg svekket tilbake til Illyricum.<ref>Bury (1889), s. 109</ref> I 405 møtte Stilicho en ny invasjon av Italia som ble ledet over elven Donau av den gotiske hærføreren [[Radagaisus]]. De herjet rundt i hjertet av Vestromerriket inntil Stilicho nådde fram og beseiret dem i 406. Radagaisus ble henrettet den 23. august 406 i nærheten av Firenze, men Stilicho klarte å rekruttere mange av goterne som soldater i sin egen hær.<ref name=" Bury_110"/> Deretter, vinteren 405-406, kom en enorm horde av barbarer, bestående av ulike germanske stammer som østgotere, alanere, vandaler, og kvadere, som krysset den frosne [[Rhinen]] og invaderte Gallia.

Situasjonen i Britannia var enda mer vanskelig. De britiske provinsene var isolerte, manglet støtte fra resten av Romerriket, og soldatene støttet opprørene til Marcus (406–407), Gratianus (407) og [[Konstantin III (motkeiser)|Konstantin III]]. Sistnevnte invaderte Gallia i 407, og okkuperte [[Arles]], som han gjorde til sin hovedstad.<ref name="Bury_111">Bury (1889), s. 111</ref> Britannia ble etterlatt uten et forsvar da Konstantin hadde tatt den stående hæren over til Gallia, og bønn til keiser Honorius fra gjenværende romerske befolkningen nyttet ikke. Han hadde ingen soldater å avse, Britannia fikk ved 410 beskjed om å selv å ta seg av sine egne affærer.<ref>Zosimus, 10, s. 2</ref> Det var gode grunner til dette. Vestromerriket var strukket langt over sine ressurser grunnet de stadige angrepene fra germanske barbarer, skjønt de var blitt jaget vekk fra Italia i 406 og i desember 406 dro de isteden inn i Gallia,<ref name="Bury_111"/> og dro videre inn i Hispania i 409.

Tidlig i 408 forsøkte Stilicho å styrke sin posisjon ved hoffet ved å gifte sin andre datter, [[Termantia]], etter at hans første datter Maria døde i 407.<ref name="Jones_442">Jones (1971), s. 442</ref>

Enda en invasjon av Alarek ble forhindret i 408 av Stilicho da han fikk senatet til å betale 4 000 pund i gull for å få goterne til å forlate Italia.<ref>Norwich, John Julius (1989): ''Byzantium (I): The Early Centuries'', Knopf, s. 131</ref> Honorius var i mellomtiden i Bononia på vei fra Ravenna til Ticinum ([[Pavia]]) da nyheten om at hans bror Arcadius hadde dødd den 1. mai 408. Han planla først å reise til Konstantinopel for å bidra til overgangen til sin nevø og Arcadius’ etterfølger [[Theodosius II]].<ref>Bury (1889), s. 112</ref> Innkalt til Ravenna for råd,  Stilicho rådet Honorius fra å reise, og besluttet å reise selv. I hans fravær fikk en minister ved navn Olympius tillit hos Honorius. Keiseren var blitt 23 år og antagelig blitt trett av å bli styrt av den dominerende Stilicho. Han fikk høre rykter om at Stilicho planla å gifte sin egen sønn med Honorius’ nå 18 år gamle søster [[Galla Placidia]], oppfostret i Stilichos hjem. Det kunne være et forsøk på keisertronen, ikke for Stilicho selv som var halvt germaner, men for sin sønn, forsterket med en keiserlig hustru. Honorius lyttet også til rådgivere rundt ham som anklaget Stilicho for forræderi. Da Stilicho kom tilbake ble han raskt anklaget og arrestert, og den 22. august 408 ble Stilicho, ennå ikke femti år, henrettet i Ravenna.<ref name="Bauer_82">Bauer (2010), , s. 82</ref>