Redigerer Holocaustbenektelse (avsnitt)

== Historie etter verdenskrigen ==
=== Innledning === <!-- dette avsnittet endres når mer informasjon er kommet til -->
[[Willis Carto]] har i mange år vært en ytterliggående politisk figur svært langt ute på den amerikanske [[høyreekstremisme|høyresiden]] og kjent for sine [[antisemittisme|antisemittiske]] [[konspirasjonsteori]]er og holocaustbenektelse.<ref name="ADLCarto">[http://www.adl.org/Learn/Ext_US/carto.asp «Willis Carto»] {{Wayback|url=http://www.adl.org/Learn/Ext_US/carto.asp |date=20090822192415 }}. Anti-Defamation League.</ref> Carto har også opprettet et forlag kalt Noontide Press som utgir en rekke bøker om hvit rasisme, inkludert [[Francis Parker Yockey]]s ''Imperium: The Philosophy of History and Politics'' (skrevet i 1948) og [[David Hoggan]]s ''The Myth of the Six Million'' (1969), en av de første bøker som benektet Holocaust og som fabrikkerte nye «sannheter».<ref>[http://www.adl.org/holocaust/carto.asp «Willis A. Carto: Fabricating History»]   {{Wayback|url=http://www.adl.org/holocaust/carto.asp |date=20020911182153 }}. Anti-Defamation League.</ref> I 1978 grunnla Willis Carto [[Institute for Historical Review]] (IHR) som en amerikansk organisasjon dedikert til avvisningen av den aksepterte historien om Holocaust. Denne organisasjonen forsøkte å etablere seg selv innenfor den bredere tradisjonen av [[historisk revisjonisme]] ved å knytte seg opp mot personer som ikke direkte var tilknyttet nynazistiske miljøer, som eksempelvis [[Samuel Edward Konkin III]], i et forsøk på å vise at holocaustbenektelse hadde en bredere støtte enn kun nynazister.

Den britiske forfatteren [[David Irving]] er den som er mest kjent for å bli kalt holocaust-benekter. Tilsvarende har [[Nicholas Kollerstrom]] fått oppmerksomhet. I Frankrike har [[Paul Rassinier]]  og [[Robert Faurisson]] fremmet synspunkter som har blitt beskrevet som holocaustbenektelse. I USA er kjente talsmenn for nevnte synspunkter [[Arthur R. Butz]], [[David Cole]], Bradley R. Smith, [[Fred A. Leuchter jr.]] og [[Mark Weber]]. Tysk-kanadieren [[Ernst Zündel]] var også lenge en ledende skikkelse, og fikk stor oppmerksomhet ved sine rettssaker om Holocaust i [[Canada]] i 1985 og 1988.

Også enkelte [[islam|muslimske]] ledere, blant andre den [[iran]]ske presidenten [[Mahmoud Ahmadinejad]], er holocaustbenektere. Den 14. desember 2005 ga Ahmadinejad flere kontroversielle uttalelser om holocaust hvor han gjentatte ganger refererte til den som en «myte». Han benekter dog ikke at holocaust har funnet sted, men viser til holocausts funksjon og anvendelse.<ref>[http://www.guardian.co.uk/world/2005/dec/14/iran.secondworldwar «Holocaust a myth, says Iranian president»]. Guardian.co.uk.</ref> I et intervju med ''[[Der Spiegel]]'' den 30. mai 2006 insisterte Ahmadinejad at det var «to meninger» om holocaust. Da han ble spurt om Holocaust var en myte, svarte han at «Jeg vil kun akseptere noe som sannhet om jeg er faktisk overbevist om det.»<ref>Der Spiegel: [http://www.spiegel.de/international/spiegel/0,1518,418660,00.html «We Are Determined: Spiegel interview with Iranian President Mahmoud Ahmedinejad»]</ref> I et intervju med nyhetsmagasinet ''[[60 Minutes]]'' utdypet han imidlertid dette; han benektet ikke at holocaust fant sted, men, ikke ulikt [[Norman Finkelstein]] og andre vestlige kritikere, mener han at [[Israel]] i kjølvannet av denne skjebnen har skapt en myte rundt dette som har legitimert okkupasjon av [[Palestina]] og fordrivelse av millioner av [[palestiner]]e.<ref>{{Kilde www 
 |url=http://www.cbsnews.com/stories/2006/08/09/60minutes/main1879867_page3.shtml
 |tittel= Iranian Leader Opens Up. Ahmadinejad Speaks Candidly With Mike Wallace About Israel, Nukes, Bush
 |utgiver= [[CNN]]
 |forfatter= Ralph Blumenthal
 |dato= 13. august 2006
 |sitat= 
 |besøksdato=27. november 2009
}}</ref>

=== Harry Elmer Barnes ===
[[Harry Elmer Barnes]], en gang en vanlig historiker, ble holocaust-benekter i sine senere år.<ref>[http://www.vho.org/GB/Books/tmotsm/A5.html Harry Elmer Barnes: «Zionist Fraud»] {{Wayback|url=http://www.vho.org/GB/Books/tmotsm/A5.html |date=20130116003704 }}. ''Vho.org''.</ref> Mellom den første og den andre verdenskrig ble Barnes en antikrigsskribent og en leder for bevegelsen med [[historisk revisjonisme]]. Fra 1924 arbeidet han nært med ''Zentralstelle zur Erforschung der Kriegschuldfrage'' («Senteret for studiet av årsakene til krigen»), en tysk regjeringsstyrt tenketank med den ene hensikt å utbre den offisielle statlige posisjon at Tyskland var offeret for en alliert aggresjon i 1914 og at [[Versaillestraktaten]] var moralsk ugyldig.<ref name="Herwig">Herwig, Holger (høsten 1987): «Clio Deceived», s. 5-44 fra ''International Security'', Volume 12, Issue 2, s. 21-23 & 26</ref> Ledet av major Alfred von Wegerer, en aktivist innenfor [[Völkisch-bevegelsen]], forsøkte organisasjonen framstille seg selv som et akademisk selskap, men historikere har senere beskrevet det som «et avregningskontor for offisielt ønskelig oppfatning om utbruddet av krigen».<ref name="Herwig"/>

Etter den andre verdenskrig ble Barnes overbevist om at påstandene som ble rettet mot [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]] og [[Japan]], inkludert [[holocaust]], var kun krigspropaganda for å rettferdiggjøre USAs deltagelse i krigen. Barnes hevdet at det var to falske påstander som ble fremmet om den andre verdenskrig, den ene var at Tyskland startet krigen i 1939, og holocaust som Barnes mente aldri hadde skjedd.<ref name="Lipstadt, Deborah page 75">Lipstadt, Deborah (1993): ''Denying the Holocaust'', New York: Free Press, s. 75.</ref>

I Barnes' pamflett ''Revisionism and Brainwashing'' (1962) hevdet Barnes at det var en «mangel på enhver seriøs opposisjon eller samlet utfordring til fortellingene om grusomheter eller andre metoder på å ærekrenke den tyske nasjonalkarakter og oppførsel».<ref>Lipstadt, Deborah (1993): ''Denying the Holocaust'', Free Press: New York, s. 73–74.</ref> Barnes argumenterte at det var «en unnfallenhet å peke på grusomhetene til de allierte som var langt mer brutale, smertefulle, dødelige og mer tallrike enn de mest ekstreme påstandene som ble rettet mot tyskerne».<ref name="Lipstadt, Deborah page 74">Lipstadt, Deborah (1993): ''Denying the Holocaust'', New York: Free Press, s. 74.</ref> Han hevdet at for å rettferdiggjøre «redslene og ondskapen under den andre verdenskrig», gjorde de allierte nasjonalsosialistene til «syndebukk» for deres egne ugjerninger.<ref name="Lipstadt, Deborah page 75"/>

Barnes siterte den franske holocaust-nekteren [[Paul Rassinier]], som Barnes omtalte som en «fremragende fransk historiker» som avdekket «overdrivelsene i fortellingene om grusomheter».<ref name="Lipstadt, Deborah page 74"/> I en artikkel fra 1964, «Zionist Fraud», trykt i ''American Mercury'', skrev Barnes: «Den tapre forfatteren [Rassinier] legger hovedskylden for feilaktig framstilling på de som vi må kalle krematoriesvindlere, israelske politikere som utvinner milliarder av mark fra ikkeeksisterende, mytiske og innbilte kadavre, hvis antall har blitt regnet i et ualminnelig forvrengt og uærlig vis.»<ref>Lipstadt, Deborah (1993 ): ''Denying the Holocaust'', Free Press: New York, s. 74.</ref> Ved å benytte Rassinier som sannhetsvitne hevdet Barnes at Tyskland var offer for aggresjon både i 1914 og i 1939, og at rapporter om holocaust bare var propaganda for å rettferdiggjøre en aggresjonskrig mot Tyskland.<ref name="Lipstadt, Deborah page 74"/>

=== Begynnelsen på den moderne holocaustbenektelse ===
I 1961 utga den amerikanske historikeren [[David Hoggan]], en elev av Barnes, boken ''Der Erzwungene Krieg'' («Den påtvungne krig») i [[Vest-Tyskland]]. Den hevdet at Tyskland hadde blitt et offer for en britisk-polsk konspirasjon i 1939. Selv om ''Der Erzwungene Krieg'' hovedsakelig var opptatt av årsakene til den andre verdenskrig, nedvurderte den eller forsvarte den effektene av [[nasjonalsosialisme]]ns [[Antisemittisme|antisemittiske]] handlinger fra tiden før 1939.<ref name="Lipstadt, Deborah page 71">Lipstadt, Deborah (1993 ): ''Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory'', New York : Free Press ; Toronto : Maxwell Macmillan Canada ; New York ; Oxford : Maxwell Macmillan International, s. 71</ref> Eksempelvis rettferdiggjorde boken den enorme straff på én milliard [[Reichsmark|mark]] som ble gitt til hele det jødiske samfunnet i Tyskland etter [[Krystallnatten]]. Han mente det var et akseptabel og fornuftig grep for å forhindre det han kalte «jødisk profittering» på bekostning av tyske forsikringsselskaper og hevdet samtidig at ingen jøder ble drept i løpet av Krystallnatten. Faktisk ble 91 tyske jøder drept.<ref name="Lipstadt, Deborah page 71"/> Deretter skrev Hoggan en av de første gjennomførte bøker som benektet Holocaust i 1969, ''The Myth of the Six Million''. Den ble utgitt av Noontide Press, et lite forlag i [[Los Angeles]] som hadde spesialisert seg på [[Antisemittisme|antisemittisk]] litteratur.<ref>Gottfired, Ted (2001): ''Deniers Of The Holocaust: Who They Are, What They Do, Why They Do It'', Twenty-First Century Books, s. 29</ref> Hoggan ble en av de første frontfigurene i bevegelsen for holocaust-bevegelsen ettersom han hadde en rekke professorat ved universiteter.

I 1964 utga den franske historikeren [[Paul Rassinier]] boken ''The Drama of the European Jews''. Rassinier var selv overlevende fra konsentrasjonsleirene etter å ha sittet fengslet i [[Buchenwald]] for å ha hjulpet franske jøder å slippe unna nasjonalsosialistene. Moderne Holocaust-benektere fortsetter sitere hans verker som akademisk forskning som sådde tvil på aksepterte fakta om holocaust. Kritikere argumenterte at Rassinier ikke siterte bevis for sine påstander og at han ignorerte informasjon som motsa hans påstander; han forble uansett innflytelsesrik i sirkler med holocaustbenektelse ved å være en av de første benektere som hevdet at det var en enorm sionistisk, alliert og sovjetisk [[konspirasjon]] som hadde forfalsket hele holocaust, et tema som ble plukket opp i senere år av andre forfattere.<ref>Lipstadt, Deborah E. (2005): ''History on Trial'', Harcourt, ISBN 0-06-059376-8</ref>

Utgivelsen av ingeniøren [[Arthur Butz]]' ''The Hoax of the Twentieth Century: The case against the presumed extermination of European Jewry'' i 1976; og [[David Irving]]s ''Hitler's War'' i 1977, videreførte andre tilsvarende personer inn i rekken av holocaust-benektere.<ref>Lipstadt, Deborah F. (1994): ''Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory''</ref> I desember 1978 og i januar 1979 skrev [[Robert Faurisson]], en fransk litteraturprofessor ved [[Universitetet i Lyon]], to brev til avisen ''[[Le Monde]]'' hvor han påsto at [[Gasskammer|gasskamrene]] som nasjonalsosialistene benyttet for å utrydde jøder ikke eksisterte. En kollega av Faurisson, [[Jean-Claude Pressac]], som innledningsvis delte Faurissons oppfatninger, ble senere overbevist av bevisene om holocaust mens han undersøkte dokumentasjonene ved [[Auschwitz]] i 1979. Han publiserte sine konklusjoner sammen med av det underliggende bevisene i sin bok fra 1989: ''Auschwitz: Technique and operation of the gas chambers''.<ref>Pressac, Jean-Claude (1989): [http://www.holocaust-history.org/auschwitz/pressac/technique-and-operation/ ''Auschwitz: Technique and operation of the gas chambers''] {{Wayback|url=http://www.holocaust-history.org/auschwitz/pressac/technique-and-operation/ |date=20140625073110 }}. New York: The Beate Klarsfeld Foundation.</ref>

[[Henry Bienen]], tidligere akademisk administrator ved [[Northwestern University]], har beskrevet Arthur Butzs oppfatninger om holocaust som en «forlegenhet» for universitetet.<ref>Bienen, Henry S. (6. februar 2006): [https://web.archive.org/web/20070501100921/http://www.northwestern.edu/president/arthurbutz.html «Message from President Bienen, Northwestern University»]. ''Northwestern University''. Arkivert fra [http://www.northwestern.edu/president/arthurbutz.html originalen] den 1. mai 2007.</ref> I 2006 signerte seksti av Butzs kollegaer fra fakultet Electrical Engineering and Computer Science et felles opprop som beskrev og kritiserte Butzs holocaustbenektelse som «en fornærmelse av vår menneskelighet og var standarder som forskere».<ref name="tdn">Elizabeth, Campbell (6. februar 2006): [http://dailynorthwestern.com/2006/02/16/archive-manual/students-faculty-oppose-butz-with-petitions/ «Students, faculty oppose Butz with petitions»]. ''The Daily Northwestern''.</ref>

=== Institute for Historical Review ===
Institute for Historical Review (IHR) ble opprettet av [[Willis Carto]] i 1978. Det er en organisasjon som er dedikert på offentlig å utfordre vanligvis akseptert historie av holocaust.<ref>Berlet, Chip & Lyons, Matthew J. (2000): ''Right-Wing Populism in America: Too Close for Comfort'', New York: Guilford Press, s. 189.</ref> IHR søkte fra begynnelsen å etablere seg selv innenfor den bredere tradisjonen av historisk revisjonisme ved å søke støtte fra tilhengere som ikke kom fra en [[Nynazisme|nynazistisk]] bakgrunn som [[James J. Martin]] og [[Samuel Edward Konkin III]], og ved å fremme skriftene til franske Paul Rassinier og Harry Elmer Barnes for således forsøke å vise at holocaustbenektelse hadde en bredere støtte enn kun nynazister. IHR førte det meste av Barnes' skrifter, som lenge hadde vært ute av trykk siden hans død. Mens IHR også hadde artikler om andre emner og solgte bøker av generelle historikere i sin katalog, var flertallet av det materialet som ble trykt og distribuert av IHR viet til å betvile fakta om holocaust.<ref>Evans, Richard J. (2002): ''Lying About Hitler: History, Holocaust, and the David Irving Trial'', Basic Books, ISBN 0-465-02153-0.</ref> IHR ble en av de viktigste organisasjoner hengitt til Holocaustbenektelse; imidlertid fikk den et tilbakeslag i 1981 som et resultat av en rettssak som ble ført av advokaten [[William John Cox]] på vegne av sin klient [[Mel Mermelstein]] som hadde overlevd [[Auschwitz]]. Som svar på Coxs erklæring for dom uten domsforhandling, tok retten «rettslig varsel på det fakta at jøder ble gasset til døde ved konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen i løpet av sommeren 1944.» Retten fortsatte med å si at «Det er ganske enkelt et faktum». Etter rettssaken fikk IHR interne problemer og maktkrig som førte til at Willis Carto ble presset ut og Mark Weber overtok ledelsen. Carto opprettet magasinet ''Barnes Review'' i 1994, et blad også hengitt til holocaustbenektelse.<ref>[http://www.adl.org/holocaust/carto.asp «Willis A. Carto: Fabricating History»]   {{Wayback|url=http://www.adl.org/holocaust/carto.asp |date=20020911182153 }}. ''Anti-Defamation League''. Sitat: «The Spotlight announced in August 1994 that Liberty Lobby was launching a new publication devoted to historical revisionism called The Barnes Review (after the 20th century revisionist historian Harry Elmer Barnes).»</ref>

I en meddelelse på sitt nettsted hevder IHR at de ikke benekter holocaust og har ingen posisjon til noen særskilt hendelse, men et eksempel fra en holocaust-benekter som er blitt publisert av IHR er en avskrift fra tale fra presten Herman Otten ved den niende IHR-konferanse i 1989 hvor han blant annet sier «Revisjonistiske forskere har presentert bevis (...) som viser at det var ikke noe tysk program for å utrydde Europas jøder, og at beregningen på seks millioner døde i krigstiden er en uansvarlig overdrivelse. Holocaust (...) er en svindel og må anerkjennes som det av kristne og alle informerte, ærlige og sannhetssøkende menn alle steder.»<ref>''Journal for Historical Review'', 1993, 13, 5, s. 32</ref>

Kommentatorer og historikere her merket seg det villedende vesen i uttalelsene til IHR som stort sett er misvisende ordspill med begrepet holocaust: «IHR nekter ikke for at Holocaust har skjedd, de bare nekter for at ordet 'Holocaust' betyr hva folk vanligvis benytter det for.»<ref>Rauber, Paul: ''East Bay Express'', 17. januar 1992, s. 4.</ref>

I henhold til den britiske historikeren [[Richard J. Evans]]: «Som mange enkeltstående Holocaust-benektere, IHR som helhet nekter for at det er involvert i Holocaustbenektelse. Det kaller det for 'bakvaske' som var en 'fullstendig endring av fakta' ettersom 'revisjonistiske akademikere' som Faurisson, Butz 'og den bestselgende britiske historikeren David Irving anerkjenner at hundre tusener av jøder ble drept og ellers omkommet i løpet av den andre verdenskrig som et direkte eller indirekte resultat av den harde antijødiske politikken til Tyskland og dets allierte'. Men konklusjon at et relativt lite antall jøder ble drept er blitt rutinemessig benyttet av Holocaust-benekterne for avlede oppmerksomhet fra det langt viktigere fakta av deres vegring av å innrømme at antallet var millioner, og at en stor andel av disse ofrene ble systematisk myrdet ved gassing foruten også ved skyting.»<ref>Evans, Richard J. (2002): ''Telling Lies About Hitler: The Holocaust, History and the David Irving Trial'', Verso, ISBN 1-85984-417-0, s. 151.</ref>

=== «Komiteen for åpen debatt om Holocaust» ===
I 1987 grunnla Bradley R. Smith, tidligere tilknyttet Institute for Historical Review (IHR),<ref>[http://www.axt.org.uk/antisem/archive/archive2/usa/usa.htm Antisemitism and Xenophobia Today: United States of America]  {{Wayback|url=http://www.axt.org.uk/antisem/archive/archive2/usa/usa.htm |date=20080620114155 }}</ref> hva han kalt en «komité for åpen debatt om Holocaust», Committee for Open Debate on the Holocaust (CODOH).<ref>[http://www.adl.org/poisoning_web/codoh.asp «Poisoning the Web – Committee for Open Debate on the Holocaust»], ''ADL''. 2001. 24. april 2008.</ref> I USA har CODOH har gjentatte ganger forsøkt å få inn annonser i skoleaviser som stilte spørsmål eller avviste om holocaust faktisk har skjedd.<ref>[http://www.adl.org/holocaust/bradley_smith.asp «Bradley Smith and the Committee for Open Debate on the Holocaust: The New College Try»]. ''ADL''. 2001. 24. april 2008.</ref> En del skoleaviser tok imot annonsene mens andre avviste dem.<ref>[http://www.adl.org/issue_holocaust/BradleySmith2000.asp «The 1999–2000 Bradley Smith Campus Newspaper Campaign»]. ''ADL''. 2001. 24. april 2008.</ref>

Bradley Smith forsøkte siden andre grep for å fremme holocaustbenektelse, stort sett uten større suksess. Den 8. september 2009 kjørte skoleavisen ''Harvard Crimson'' en betalt annonse fra Bradley R Smith. Den ble raskt kritisert og redaktøren kom med en beklagelse at det var en feiltagelse.<ref>Buxbaum, Evan (10. september 2009): [http://edition.cnn.com/2009/US/09/09/massachusetts.harvard.holocaust/index.html «Harvard Crimson says Holocaust denial ad published by accident»]. ''CNN''.</ref> Bradley har referert til sin taktikk som: «Jeg vil tilbringe mer tid sammen med voksne, jeg vil gå til studentene. De er overfladiske. De er tomme kar som kan fylles.» Og: «Jeg vil gjøre det så enkelt som mulig, og fremme sette det på en måte som ikke kan bli diskutert.»<ref>[http://www.adl.org/learn/ext_us/smith_codoh/words.asp?LEARN_Cat=Extremism&LEARN_SubCat=Extremism_in_America&xpicked=2&item=10 «Bradley Smith, Holocaust Denial, Committee for Open Debate on the Holocaust – Extremism in America»]. ''Adl.org''.</ref>

=== James Keegstra ===
I 1984 ble James Keegstra, en kanadisk lærer, siktet for holocaustbenektelse og for å komme med [[Antisemittisme|antisemittiske]] påstander i sitt klasserom som en del av undervisningen. Keegstra og hans advokat, Doug Christie, argumenterte at den seksjonen av den kanadiske straffeloven (i dag seksjon 319) er en krenkelse av loven om rettigheter og friheter, ''Canadian Charter of Rights and Freedoms'' (seksjon 9). Saken ble sendt videre til Canadas høyesterett hvor det ble besluttet at den loven han var dømt under hadde krenket hans [[ytringsfrihet]], men at det var en rettferdig krenkelse. Keegstra ble dømt og avsatt fra sin jobb.<ref>[http://scc.lexum.umontreal.ca/en/1990/1990rcs3-697/1990rcs3-697.html Judgements of the Supreme Court of Canada. Her Majesty the Queen vs James Keegstra]  {{Wayback|url=http://scc.lexum.umontreal.ca/en/1990/1990rcs3-697/1990rcs3-697.html |date=20071012161752 }}.</ref><ref>Davies, Alan (1992): «The Keegstra Affair» i: Davies, Alan T.: ''Antisemitism in Canada: History and Interpretation'', Wilfrid Laurier University Press, ISBN 0-88920-216-8, s. 228. Se også: Dixon, John (1986): [http://www.bccla.org/positions/freespeech/85keegstra.html ''The Keegstra case: Freedom of speech and the prosecution of harmful ideas'']  {{Wayback|url=http://www.bccla.org/positions/freespeech/85keegstra.html|date=20070926232724}}, British Columbia Civil Liberties Association Position Paper.</ref>

=== Zündel-rettssakene ===
[[Fil:Ernst Zundel.jpg|thumb|upright|Ernst Zündel, 1992]]
[[Ernst Zündel]], en tysk fotoretusjør i [[Toronto]] med et lite forlag ved navn Samisdat Publishing, publiserte og spredte materiale bestående av holocaustbenektelse, blant annet boken ''Did Six Million Really Die?'' av Richard Harwood (faktisk navn [[Richard Verrall]] – en britisk [[Nynazisme|nynazistisk]] leder). I 1985 ble han siktet og dømt under loven om «falske nyheter» og dømt til 15 måneder i fengsel av en domstol i Ontario for «spredning og utgivelse av materiale som benektet Holocaust».<ref name="Zundelcourt">R. v. Zundel (27. august 1992): [http://scc.lexum.umontreal.ca/en/1992/1992rcs2-731/1992rcs2-731.html Tekst] {{Wayback|url=http://scc.lexum.umontreal.ca/en/1992/1992rcs2-731/1992rcs2-731.html |date=20071012161758 }}</ref> Holocaust-historikeren [[Raul Hilberg]] var et framstående vitne for aktor ved rettssaken i 1985. Zündel ble både kjent og beryktet grunnet dommen, og en rekke aktivister for [[ytringsfrihet]] kom fram for å forsvare hans rett til å publisere hans meninger. Etter dommen i 1985 klarte Zündel å få dommen veltet i en appell grunnet teknisk legalitet, noe som førte til en ny rettssak i 1988 hvor han igjen ble dømt. Saken i 1988 ble kjent for at [[Fred A. Leuchter]], [[David Irving]] og [[Robert Faurisson]] møtte opp som vitner for forsvaret, og for presentasjonen av den [[pseudovitenskap]]elige ''Leuchter-rapport''<ref>Green, Richard J. [http://www.holocaust-history.org/auschwitz/chemistry/blue/ «Leuchter, Rudolf, and the Iron Blues»]   {{Wayback|url=http://www.holocaust-history.org/auschwitz/chemistry/blue/ |date=20080517043351 }}. Sitat: «Leuchter and Rudolf have published pseudoscientific reports purporting to show that chemical residues present in the gas chambers of Auschwitz-Birkenau are incompatible with homicidal gassings.»</ref> som dokument for forsvaret. ''Leuchter-rapport'' var utgitt i Canada i 1988 av Samisdat Publishers og på nytt i [[Storbritannia]] i 1989 av Irvings Focal Point Publishing. I begge rettssaker ble Zündel forsvart av Douglas Christie og Barbara Kulaszka. Hans dom ble forkastet i 1992 da Canadas høyesterett erklærte at loven om «falske nyheter» var grunnlovsstridig.<ref name="Zundelcourt"/>

Zündel har et nettsted, drevet hans kone Ingrid, som publiserer hans synspunkter. I januar 2002 avleverte Tribunalet for menneskerettigheter i Canada (''Canadian Human Rights Commission'', CHRC) en bestemmelse i en klage som involverte hans nettsted hvor den var en overtredelse av den kanadiske loven om menneskerettigheter (''Canadian Human Rights Act''). Retten beordret Zündel å slutte å kommunisere sitt hatbudskap. I februar 2003 arresterte amerikanske immigrasjonsmyndigheter (''US Immigration and Naturalization Service'') ham i [[Tennessee]] i USA for overtredelse av immigrasjon, og noen få dager senere ble Zündel sendt tilbake til Canada hvor han krevde å få flyktningstatus. Han forble i fengsel fram til 1. mars 2005 da han ble deportert tilbake til Tyskland og hvor han ble anklaget for spredning av hatpropaganda. Den 15. februar 2007 ble Zündel dømt på 14 punkter under Tysklands lov ''[[Volksverhetzung]]'' (tilskyndelse av hat mot minoriteter), og ga ham maksimum dom på fem år i fengsel.<ref>[http://www.canada.com/topics/news/world/story.html?id=c61ce061-50b2-42a5-bb2f-a7bbaecccceb&k=32537 «German court sentences Ernst Zundel to 5 years in prison for Holocaust denial»]   {{Wayback|url=http://www.canada.com/topics/news/world/story.html?id=c61ce061-50b2-42a5-bb2f-a7bbaecccceb&k=32537 |date=20070929104434 }}. ''Canada.com. The Canadian Press''. 15. februar 2007.</ref>

=== Ernst Nolte ===
Den tyske historikeren [[Ernst Nolte]] begynte i 1980-årene med en rekke teorier som tilnærmet seg holocaustbenektelse som et seriøst historisk argument uten direkte å være det.<ref name="Evans, Richard J. page 83">Evans, Richard J. (1989): ''In Hitler's Shadow'', New York: Pantheon Books, s. 83.</ref> I et brev til den israelske historikeren [[Otto Dov Kulka]] av 8. desember 1986 kritiserte Nolte arbeidet til den franske holocaust-benekteren [[Robert Faurisson]] på det grunnlag at holocaust hadde skjedd, men fortsatte med å argumentere at Faurissons arbeid var motivert av hva Nolte hevdet var beundringsverdige motiver, sympati for palestinerne og opposisjon til [[Israel]].<ref>Maier, Charles (1988): ''The Unmasterable Past'', Cambridge: Harvard University Press, s. 190.</ref> I sin bok fra 1987, ''Der europäische Bürgerkrieg'' («Den europeiske borgerkrig»), hevdet Nolte at intensjonene til holocaust-benekterne er «ofte hederlige», og at en del av deres påstander er «ikke opplagt uten grunnlag».<ref name="Evans, Richard J. page 83"/><ref name=LipstadtDenying214>Lipstadt, Deborah (1993): ''Denying the Holocaust'', New York: Free Press, s 214</ref> Nolte selv, skjønt han har aldri direkte nektet for holocaust, har påstått at [[Wannsee-konferansen]] i 1942 har aldri skjedd, og at konferansen var en forfalskning etter krigen av «fordomsfulle» jødiske historikere med den hensikt å diskreditere Tyskland.<ref name=LipstadtDenying214 />

Den britiske historikeren [[Ian Kershaw]] har argumentert at Nolte opererte i grenselandet av holocaustbenektelse ved hans indirekte påstand om at «den negative myte» om [[Det tredje rike]] var skapt av jødiske historikere, hans falske beskyldninger om holocaust-forskningen er dominert av «fordomsfulle» jødiske historikere, og hans uttalelser om at man ikke skal fordømme holocaust-benektere, som Nolte har anstrengt seg betydelig for å understreke ikke er utelukkende tyskere eller fascister.<ref name="Kershaw, Ian page 176">Kershaw, Ian (1989): ''The Nazi Dictatorship: Problems and Perspectives of Interpretations'', London: Arnold, s. 176</ref> I Kershaws mening forsøker Nolte å implisere at holocaust-benekterne kanskje har noe å fare med.<ref name="Kershaw, Ian page 176"/> I et intervju i 1990 antydet Nolte at det var noe med den pseudovitenskapelige Leuchter-rapporten: «Om revisjonistene (= Holocaust-benektere) og Leuchter blant dem har gjort det klart for offentligheten er at selv 'Auschwitz' må bli underlagt vitenskapelig undersøkelse og kontrovers, da burde de bli gitt kreditt for dette. Selv om det til sist viser seg at en rekke av ofrene var faktisk større og prosedyrene var mer forferdelige enn hva som har blitt antatt til nå.»<ref>Brinks, Jan Hermann (2000): ''Children of a New Fatherland'', London: I.B. Tauris, s. 108.</ref>

I hans bok fra 1993, ''Streitpunkte'', har Nolte lovprist arbeidet til holocaust-benektere som overlegen det til «hovedstrømmen av historikere».<ref name="Wistrich, Robert S pages 293-301">Wistrich, Robert S. (2001): «Holocaust Denial», s. 293–301 fra ''The Holocaust Encyclopedia'', redigert av [[Walter Laqueur]], New Haven: Yale University Press, s. 299</ref> Nolte skrev at «radikale revisjonister har presentert forskning som, om man er kjent med kildematerialet og kritikken av kildene, er antagelig overlegen det til etablerte historikere i Tyskland.»<ref name="Wistrich, Robert S pages 293-301"/><ref>Lukacs, John (1997, 1998): ''The Hitler of History'' New York: Vintage Books, s. 233.</ref> I et intervju i 1994 med det tyske magasinet ''[[Der Spiegel]]'', uttalte Nolte at «Jeg kan ikke utelukke betydningen av undersøkelsen av gasskamrene hvor de så etter levninger av [kjemiske prosessen framkalt av Zyklon B]», og at «Selvfølgelig, jeg er imot revisjonister, men Fred Leuchters 'undersøkelse' av nasjonalsosialistenes gasskamre må bli gitt oppmerksomhet fordi man må være åpen for 'andre' ideer.»<ref>Charny, Israel (17. juli 2001): [http://www.ideajournal.com/articles.php?id=27 «The Psychological Satisfaction of Denials of the Holocaust or Other Genocides by Non-Extremists or Bigots, and Even by Known Scholars»]. ''Idea Journal''.</ref>

Den britiske historikeren Richard J. Evans i hans bok fra 1989, ''In Hitler's Shadow'', uttrykte det syn at Noltes omdømme som en forsker lå i ruiner som et resultat av disse og andre kontroversielle utsagn for hans del.<ref>Evans, Richard (1989): ''In Hitler's Shadow'', New York, NY: Pantheon, s. 123</ref> Den amerikanske historikeren [[Deborah Lipstadt]] i et intervju fra 2003 uttalte:

:«Historikere som tyske Ernst Nolte er, på en del måter, faktisk mer farlig enn benekterne. Nolte er en antisemititt av første orden som forsøker å rehabilitere Hitler ved å hevde at han var ikke noe verre enn Stalin; men han er forsiktig med å ikke benekte Holocaust. Holocaust-benekterne gjør Noltes liv mer behagelig. De har, med deres radikale argumentasjon, trekker sentrum litt mer på deres side. Følgelig, en mindre radikal ekstremist, slik som Nolte, befinner seg nærmere en mellomgrunn, noe som gjør ham mer farlig.»<ref>Gerstenfeld, Manfred (1. august 2003): [http://www.jcpa.org/phas/phas-11.htm «Denial of the Holocaust and Immoral Equivalence An Interview with Deborah Lipstadt»]. ''Jerusalem Centre for Public Affairs''.</ref>

=== Mayer-kontroversen ===
[[Fil:Arno J Mayer IEIS Conference Arno J Mayer cropped.jpg|thumb|upright|Arno J. Mayer, 2013.]]
I 1988 utga den amerikanske, marxistiske historikeren [[Arno J. Mayer]] en bok med tittelen ''Why Did the Heavens Not Darken?'' som ikke benektet holocaust, men syntes å gi støtte til holocaustbenektelse ved å uttale at flertallet av de mennesker som døde ved [[Auschwitz]] var ofre for sykdommer framfor bevisst drap ved gass.<ref>Dawidowicz, Lucy (1992): ''What Is The Use of Jewish History?'', New York: Schocken Books, s. 129–130</ref> I tillegg har kritikere av Mayer, som [[Lucy Dawidowicz]], angrep ham for å liste litteraturen til holocaust-benektere som [[Arthur Butz]] og [[Paul Rassinier]] i sin bibliografi, og anklaget ham for uttalelser om Auschwitz som var feil i sitt faktagrunnlag.<ref>Dawidowicz, Lucy (1992): ''What Is The Use of Jewish History?'', New York: Schocken Books, s. 130</ref> Holocaust-ekspert [[Robert Jan van Pelt]] har påpekt at Meyers bok ligger så nært som en generell historiker noen gang har kommet i å gi direkte støtte til holocaustbenektelse.<ref name="Pelt pages 47-48">Pelt, Robert Jan van (2002): ''The Case for Auschwitz'', Bloomington: Indiana University Press, s. 47–48</ref> Åpenbare Holocaust-benektere som [[David Irving]] har ofte sitert Meyers bok som en årsak for å omfavne holocaustbenektelse.<ref name="Pelt pages 47-48"/> Selv om Meyer hyppig har blitt fordømt for hans uttalelser om årsakene til dødstallene i Auschwitz, benekter hans bok ikke holocaust slik holocaust-benektere ofte hevder.<ref>Stein, Michael (2. oktober 2008): [http://www.nizkor.org/features/techniques-of-denial/mayer-01.html "«The Mayer Gambit»] {{Wayback|url=http://www.nizkor.org/features/techniques-of-denial/mayer-01.html |date=20090502170033 }}. ''Nizkor Project''.</ref>

Holocaust-benektere har ofte sitert ut av kontekst fra Meyers setning i ''Why Did the Heavens Not Darken?'' som «Sources for the study of the gas chambers at once rare and unreliable» («kildene for studiet av gasskamrene er på en gang sjeldne og usikre»)<ref>Shermer, Michael & Grobman, Alex (2002): ''Denying History: Who Says the Holocaust Never Happened and Why Do They Say It?'', Berkeley: University of California Press, s. 126.</ref> som forfatterne Michael Shermer og Alex Grobman har merket seg at setningen henviser til at [[SS]] ødela det meste av dokumentasjonen knyttet til operasjonen av gasskamrene i dødsleirene, hvilket er årsaken til at Meyer føler at kildene for operasjonen av gasskamrene er «sjeldne og usikre».<ref>Shermer, Michael & Grobman, Alex (2002): ''Denying History: Who Says the Holocaust Never Happened and Why Do They Say It?'', Berkeley: University of California Press, s. 126–127.</ref>

Den israelske historikeren [[Yehuda Bauer]] skrev at Meyer «populariserer visvas om at nazistene så i [[marxisme]]n og [[bolsjevisme]]n som deres hovedfiende, og jødene beklageligvis ble fanget opp i dette; når han knytter avlivingen av jødene til tysk krigførings framgang og tilbakegang i [[Sovjetunionen]], i en bok som er så skråsikker på seg selv at den ikke trenger skikkelig vitenskapelig apparat, i virkeligheten bedriver han en langt mer subtil for Holocaustbenektelse.»<ref>Baurer, Yehuda (1998): «A Past That Will Not Away», s. 12–22 fra ''The Holocaust and History'', redigert av Michael Berenbaum og Abrahm Peck, Bloomington: Indiana University Press, s. 15.</ref>

=== Ken McVay og ''alt.revisionism'' ===
En taktikk overfor holocaust-benektere er å tie dem i hjel. Blant annet forsøker organisasjoner som [[Simon Wiesenthal-senteret]] å forhindre holocaust-benektere å spre hatpropaganda. [[Ken McVay]], en amerikaner som bor i Canada, mente det var bedre å konfrontere holocaust-benektere og antisemitter åpent. På diskusjonsforumet ''alt.revisionism'' på [[Usenet]] begynte han en kampanje for «sannhet, fakta og bevis», og samarbeidet med andre deltakere i diskusjonsforumet for å avdekke faktisk informasjon om holocaust for å slå tilbake argumentene til holocaust-benektere ved å bevise at de var basert på villedende og misledende bevis, falske utsagn, og rent ut løgner.

McVay grunnla [[Nizkor-prosjektet]] for å avsløre aktivitetene til holocaust-benektere.<ref>[http://www.fighthatred.com/fighting-hate/organizations/636-the-nizkor-project «The Nizkor Project»] {{Wayback|url=http://www.fighthatred.com/fighting-hate/organizations/636-the-nizkor-project |date=20140125024922 }}. ''Fight Hatred''.</ref> Disse responderte overfor McVay med personlige angrep, baktalelse, ærekrenkelser og dødstrusler.<ref>{{Kilde www |url=http://www.protocol.gov.bc.ca/protocol/prgs/obc/1995/1995_KMcVay.htm |tittel=O.B.C Biography – Kenneth McVay |besøksdato=2014-06-29 |arkiv-dato=2008-05-16 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080516081625/http://www.protocol.gov.bc.ca/protocol/prgs/obc/1995/1995_KMcVay.htm |url-status=død }}</ref>

=== David Irving og Lipstadt-saken ===

[[Fil:David irving.jpg|thumb|right|David Irving ved [[The National Archives|Det britiske nasjonalarkivet]], 2003]]
Den amerikanske historikeren [[Deborah Lipstadt]]s bok fra 1993, ''Denying the Holocaust'' var en skarp kritikk av de tvilsomme analytiske metodene som ble benyttet av ulike holocaust-benektere, i særdeleshet den britiske forfatteren [[David Irving]]. Irving anmeldte Lipstadt og hennes forlag Penguin Books for [[injurie]]r. Den amerikanske historikeren [[Christopher Browning]], ekspertvitne for forsvaret, skrev et omfattende [[essay]] om rettergangen som ga et sammendrag av de omfangsrike bevisene for eksistensen av holocaust, og ved kryssforhør tilbakeviste han effektivt samtlige av Irvings vesentlige argumenter på det motsatte.<ref>Evans, Richard J. (2002): ''Telling Lies about Hitler''. Verso. ISBN 1-85984-417-0. s. 35</ref> [[Richard J. Evans]], historiker ved [[University of Cambridge]], var et annet vitne for forsvaret, og tilbrakte to år med å undersøke Irvings skrifter, og bekreftet hans uriktighet, inkludert bevis på at han bevisst hadde benyttet forfalskede dokumenter som kildemateriale. Dommeren Charles Gray ga til sist en lang og omfattende bedømmelse i favør av Lipstadt som refererte til Irving som en «Holocaust-benekter» og en «høyreekstrem pro-nazistisk polemiker».<ref>Lipstadt, Deborah (2006): ''History on Trial'', Harper Perennial</ref>

I februar 2006 ble Irving dømt i [[Østerrike]], hvor holocaustbenektelse er ulovlig, for en tale han ga i 1989 hvor han benektet eksistensen av gasskamre ved Auschwitz.<ref name="release">[http://news.bbc.co.uk/2/hi/6196073.stm «Holocaust denier to be released»], ''BBC'' 20. desember 2006</ref> Irving var oppmerksom på den utstående arrestordren, men valgte likevel å reise til Østerrike for å «gi en forelesning til høyreekstrem studentforening».<ref name="release"/> Selv om han sa skyldig på anklagen, hevdet Irving at han hadde vært «forfeilet» og hadde endret sine meninger om holocaust. «Jeg sa at den gang, basert på min kunnskap på den tiden, men i 1991 da jeg kom over Eichmann-papirene, har jeg ikke sagt det lengre og jeg vil ikke si det nå. Nazistene myrdet faktisk millioner av jøder.»<ref name="BBCCenshorship">BBC Report [http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/4733820.stm «Holocaust Denier is Jailed»], 20. februar 2006.</ref> Irving satt 13 måneder i fengsel i Østerrike for en dom på tre år, inkludert perioden mellom hans arrestasjon og dom, og ble deportert ut av Østerrike tidlig i 2007.<ref name="release"/> Episoden førte til en internasjonal debatt på ytringsfrihetens grenser. Ved informasjonen om Irvings dom uttalte Lipstadt at hun ikke er lykkelig når [[sensur]] vinner, og «jeg tror ikke på å vinne slag med sensur... Måten å bekjempe holocaust-benektere på er med historie og med sannheten.»<ref name="BBCCenshorship"/>

I henhold til [[CNN]], da Irving kom tilbake til Storbritannia, sverget han på «å gjenta oppfatninger om å benekte Holocaust som hadde ført til hans dom», og uttalte at han følte «intet behov lengre for å vise anger» for sine oppfatninger om Holocaust.<ref>[https://web.archive.org/web/20070116221731/http://www.cnn.com/2006/WORLD/europe/12/21/uk.irving.ap/index.html «Holocaust denier: 'No need to show remorse'»] hos [[Wayback Machine]] (arkivert 16. januar 2007)</ref>