Redigerer Holocaust i Frankrike (avsnitt)

=== Jødestjerne og internering ===
Den 29. mai 1942 ble det kunngjort at alle [[jøder]] som bodde i den okkuperte sonen måtte bære en gul [[Davidsstjerne]] med ordene ''Juif'' eller ''Juive'' til enhver tid innen 7. juni 1942.<ref name="Crowdy_182">Ousby (2000), s. 182.</ref> Hensikten var ikke bare å identifisere, men også å ydmyke og fornedre jødene.<ref name="Crowdy_183">Ousby (2000), s. 183.</ref> Den 14. juni 1942 begikk en 12 år gammel jødisk gutt selvmord i Paris da klassekameratene hans hånet gutten med den gule stjernen.<ref name="Crowdy_183" /> Som en form for stille protest begynte mange jødiske veteraner å bære medaljene sine sammen med den gule stjernen, noe som førte til at tyskerne forbød praksisen som «upassende», da den økte sympatien for menn som hadde kjempet og lidd for Frankrike.<ref>Ousby (2000), s. 186.</ref>
Noen ganger viste vanlige mennesker sympati for jøder; som den skotske kvinnen Janet Teissier du Cros, gift med en franskmann, skrev i dagboken sin om en jødisk kvinne merket med en gul Davidsstjerne som skulle handle mat:<blockquote>«Hun kom ydmykt opp og sto og nølte på kanten av fortauet. Jøder fikk ikke stå i kø. Hva de egentlig skulle gjøre har jeg aldri oppdaget. Men i det øyeblikket folkene i køen så henne, signaliserte de henne om å bli med oss. Hemmelig og raskt ble hun sendt videre til hun sto fremst i køen. Jeg er glad for å kunne si at ikke én stemme ble hevet i protest, politimannen som sto i nærheten snudde hodet bort, og at hun fikk kålen sin før noen av oss.»<ref name="Crowdy_1822">Ousby (2000), s. 182.</ref></blockquote>I den okkuperte sonen måte jøder fra juni 1942 gå med et merke utenpå klærne for å lett kunne identifiseres. Interneringen begynte samme sommer og ble for en stor del utført av fransk politi. I Paris ble [[Velodrom d'Hiver]] og forstaden [[Drancy]] brukt som transittleirer. I november 1942 tok tyske og italienske styrker over Vichy-sonen. I det italiensk-kontrollerte området i sørøst beskyttet italienske myndigheter jødene som bodde eller søkte tilflukt der. Den italienske okkupasjonsmakten nektet å innføre antijødiske tiltak i sin sone. Etter at Italia forsøkte å gå over til de allierte i september 1943 tok tyske styrker kontroll over den italienske sonen og begynte internering av jøder som hadde søkte tilflukt der. Noen forsøkte å flykte til Sveits eller til Spania, få lyktes. Noen jøder ble hjulpet av ikke-jødiske franskmenn som bisto med stor fare for seg selv og familien.<ref name="Rozett 2013">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 221</ref>

Våren 1942 begynte en komité bestående av SS [[Hauptsturmführer]] [[Theodor Dannecker]], kommissæren for jødiske anliggender under Vichyregimet, Louis Darquier de Pellepoix, og generalsekretær i politiet, [[René Bousquet]], å planlegge en ''grande rafle'' («stor samling») av jøder som skulle deporteres til dødsleirer.<ref>Ousby (2000), s. 188.</ref> Om morgenen den 16. juli 1942 begynte den store oppsamlingen med at 9 000 franske politimenn samlet jødene i Paris, noe som førte til at rundt 12 762 jødiske menn, kvinner og barn ble arrestert og brakt til [[Velodrom d’Hiver|Val d'Hiv sportsstadion]], hvorfra de ble sendt til Drancy-leiren og til slutt Auschwitz.<ref name="Ousby_189">Ousby (2000), s. 189.</ref> Den store samlingen var en koordinert fransk-tysk operasjon; det overveldende flertallet av dem som arresterte jødene var franske politimenn.<ref name="Ousby_189" /> Rundt 100 jøder som ble advart av venner i politiet begikk selvmord, mens 24 jøder ble drept mens de gjorde motstand mot å bli arrestert.<ref name="Ousby_189" /> 

En jødisk fransk kvinne, Madame Rado, som ble arrestert med sine fire barn, bemerket om de som så på som tilskuere: «Uttrykkene deres var tomme, tilsynelatende likegyldige.»<ref name="Ousby_192">Ousby (2000), s. 192.</ref> Da de ble tatt med de andre jødene til Place Voltaire, ble en kvinne hørt gi tilrop «Godt gjort! Godt gjort!» mens mannen som sto ved siden av henne advarte «Etter dem blir det oss. Stakkars folk!».<ref name="Ousby_192" /> Madam Rado overlevde Auschwitz, men hennes fire barn ble drept i gasskamrene.<ref name="Ousby_192" />