Redigerer Herjingene på Öland (avsnitt)

==Etterspillet==
Den 21. august lettet de siste allierte krigsskipene anker og dro ut av Kalmarsund. I løpet av de foregående dagene hadde Tromp besluttet å sende de nederlandske skipene hjemover. Niels Juel, som hadde vendt tilbake til sin base ved Vestergarn i Gotland for egen regning, fortsatte sjøtoget ut året.<ref name=NielJuel80/>

Seks mindre orlogsskip og flere småfarkoster, inkluderte et par galioter under viseadmiral Peder Morsing, gjorde [[strandhogg]] mot kysten av [[Östergötland]] og nordlige Småland som en del av Juels sjøtog. Dorhultvik([[Oskarshamn]]) var satt i brann og den 31. august ble [[Västervik]] angrepet og brent ned av danskene. Der fant de et nesten ferdig skip på 40 kanoner som også ble brent. Mangel på forsyninger hindret videre herjinger på den svenske kysten fram til den 3. oktober. Da måtte Niels Juel forlate Gotland på vei til vinteroppholdet i København. Men ikke før et siste angrep var gjort av danskene, med Niels Juel i spissen, mot tettstedet Sandholm i Stockholms skjærgård.<ref name=NielJuel81>Niel Juel, s. 81</ref>

Ölanningene opplevde en smertelig og hard hungersnød gjennom vinteren 1677 til 1678. Etter at øya var plyndret ble de fritatt for de svenske krigsskattene og andre statlige avgifter. Sveriges krigsledelse var for resten av krigen uten økonomisk bidrag fra Öland. De få ressursene som var tilgjengelig var viktig for Kalmar by. Öland var blitt et øde land økonomisk sett for lang tid framover.