Redigerer Henry Rawlinson (avsnitt)

=== Akademiske karriere ===
Mens Rawlinson var offiser i [[Det britiske ostindiske kompani]]s hær kommandert til styrkene til sjahen i [[Iran]] i 1835, tok han seg også tid til å studere inskripsjonene på alvor. Da stedet Bisutuns navn ble anglisert til «Behistun», ble monumentet kjent som «[[behistuninnskriftene]]». Trass i innskriftenes utilgjengelighet klarte Rawlinson å ta seg opp klippene og laget en ny kopi av de gammelpersiske innskriftene. Det elamittiske satt ovenfor en kløft, og det babylonske ytterligere fire meter høyere. Begge var for vanskelige å nå og ble overlatt til senere.

Med den persiske teksten og med omkring en tredjedel av tegnene, som var blitt tilgjengelige for ham gjennom Grotefends arbeide, begynte Rawlinson arbeidet med å dechiffrere teksten. Heldig nok inneholdt den første delen av teksten en liste over samme persiske konger som var blitt funnet hos [[Herodot]] i sin opprinnelige persiske form til forskjell fra [[Herodot]]os' greske translitterasjon. For eksempel var Dareios opprinnelig skrevet «Dâryavuš» i stedet for på gresk «Δαρειος». Gjennom å koble navnene og tegnene kunne Rawlinson til år 1838 dechiffrere kileskrifttypen som ble benyttet i [[gammelpersisk]]. Han presenterte sine resultater for [[Royal Asiatic Society]] i [[London]] og [[Société Asiatique]] i [[Paris]].

I en periode var Rawlinson stasjonert i [[Afghanistan]], men vendte tilbake til stedet i 1843. Han tok seg først forbi en kløft mellom de persiske og elamittiske inskripsjonene ved å legge ut planker, og skrev deretter av den elamittiske inskripsjonen. Han klarte senere å finne en lokal hjelper og fikk ham til å klatre opp en sprekk i klippen og spenne rep over den babylonske teksten, slik at avstøpninger i [[pappmasjé]] kunne lages. Rawlinson, [[Edward Hincks]], [[Julius Oppert]], [[William Henry Fox Talbot]] og [[Edwin Norris]] arbeidet deretter, enten hver for seg eller i samarbeid med hverandre, og klarte til slutt å dechiffrere inskripsjonene.

Den elamittiske teksten ble utgitt av Edwin Norris (''Asiatic Society'' 1853) og Oppert (''Le peuple et la langue des médes'', 1879). Den babylonske, som også var utgitt av Rawlinson, ble analysert av Oppert i hans ''Expedition en Mésopotamie'', del II (1864).