Redigerer Henri Dunant (avsnitt)

== Røde Kors ==
Etter å ha returnert til [[Genève]] tidlig i juli bestemte Dunant seg for å skrive en bok om erfaringene han gjorde seg etter slaget ved Solferino. Han kalte den «Un Souvenir de Solferino» (''Minner fra Solferino''). Boken ble utgitt i 1862 i et opplag på 1600 eksemplarer. Dunant dekket selv omkostningene ved trykkingen. Boken er en sterk skildring av slaget, dets tap og de kaotiske tilstandene etterpå. I boken fremmet han også idéen om at det i fremtiden burde eksistere en nøytral organisasjon for å ta seg av skadede soldater. Han distribuerte boken til mange ledende politikere og høytstående militære ledere i Europa. Også Charles Dickens som på den tiden var redaktør i magasinet «All Year Round», kom over boken og skrev i 1863 en artikkel om Dunant med tittelen «The Man in White», et tilnavn Dunant hadde i den engelskspråklige verden resten av livet.
[[Fil:Committee of Five Geneva 1863.jpg|thumb|Tegning av de fem grunnleggerne av den internasjonale komitéen.]]
Dunant startet deretter en reise gjennom Europa for å fremme sine idéer. Boken ble godt mottatt flere steder. I [[Genève]] ble boken og forslagene i den tatt opp som tema på et møte i organisasjonen «''Société genevoise d'utilité publique''» (Genèves forening for offentlig velferd) 9. februar 1863. På møtet ble Dunants anbefalinger positivt mottatt blant medlemmene. Det ble dannet en komité med fem medlemmer for å se på muligheten for å sette idéen ut i livet. Dunant ble medlem i komitéen. De andre var juristen [[Gustave Moynier]] (som var president i ''Société''), generalen [[Guillaume Henri Dufour]], og legene [[Louis Appia]] og [[Théodore Maunoir]]. Deres første møte 17. februar 1863 blir nå betraktet som stiftelsesdagen til [[Den internasjonale Røde Kors-komiteen]].

Allerede tidlig i samarbeidet var Moynier og Dunant uenige om visjoner og planer, og deres uenighet økte med tiden. Moynier mente at Dunants idé om å etablere en nøytral beskyttelse for helsepersonell var så usannsynlig at han anbefalte Dunant å ikke tviholde på dette konseptet. Men Dunant fortsatte å fremlegge sin idé under sine reiser og samtaler med høytstående politikere og militære ledere. Dette økte konfliktnivået mellom Moynier, som hadde en pragmatisk holdning, og Dunant som var den visjonære idealisten. Moynier gjorde flere forsøk på å angripe Dunant og hans vilje til lederskap.

I oktober 1863 deltok fjorten stater i et møte i Genève, organisert av komitéen, med den hensikt å diskutere forbedringer i behandlingen av sårede soldater. Dunant ble bare en provisorisk leder på grunn av Moyniers anstrengelser for å undergrave hans rolle. Ett år senere arrangerte den sveitsiske regjering en konferanse for tolv stater, en konferanse som førte til undertegnelsen av den første [[Genèvekonvensjonene|Genèvekonvensjonen]]. Også ved denne anledningen var Dunant blitt degradert, og han ble sittende igjen med ansvaret for innkvarteringen av deltakerne.