Redigerer Hellenistisk religion (avsnitt)

=== Herskerkulter ===
[[Fil:Statue-Augustus.jpg|thumb|upright|Statue av [[Augustus]], avdekket i Roma.]]
En annen nyvinning i den hellenistiske perioden var opprettelsen av kulter dedikert til herskerne i de hellenistiske kongedømmene. Disse fikk vesen av statsreligion og beskyttet av lov. Det første av disse kultene ble etablert under [[Aleksander den store]]. Han erobringer, makt, og status hadde opphøyd ham til en grad som krevde særskilt anerkjennelse. Hans etterfølgere fortsatte hans dyrkelse til det punkt hvor Aleksander i [[Oldtidens Egypt|Egypt]] under [[Ptolemaios I av Egypt|Ptolemaios I]] ble dyrket som en gud.<ref name="shipley159"> Shipley (1999), s. 159</ref> Ptolemaios' sønn [[Ptolemaios II av Egypt|Ptolemaios II]] utropte sin avdøde far til gud, og gjorde seg selv ubeskjedent til en levende gud.<ref name="shipley159"/> Ved å gjøre så, tilpasset [[Ptolemeerdynastiet|ptolemeerne]] seg til tidligere egyptiske ideer om dyrkelse av [[farao]]. 

Andre steder varierte denne praksisen; en hersker kunne motta guddommelig statur uten å oppnå full status som en gud,<ref name="mikalson219"/> hvilket skjedde i Athen i år 307 f.Kr. da [[Antigonos I Monofthalmos]] ble æret som en frelser (''soteres'') for å ha frigjort byen, og som et resultat ble et alter reist; en årlig festival grunnlagt, og en posisjon for «presten til frelseren» ble opprettet.<ref name="chaniotis436"> Chaniotis (2003), s. 436</ref> Templer dedikert for herskerne var sjeldne, men deres statuer ble ofte reist i andre templer, og kongene ble dyrket som «tempeldelende guder».<ref name="chaniotis439"> Chaniotis (2003), s. 439</ref>

Mot slutten av [[den romerske republikken]] ble guddommelig status gitt til de første sterke menn som etter hvert ble keisere, noe som sementerte disses status innenfor en herskerkult, noe som var en beskyttelse av keiserverdigheten i seg selv. Å gå til opprør mot herskeren var da ikke bare forræderi, men også [[blasfemi]]. [[Julius Cæsar]] ble født i en [[Patrisier|patrisisk]] familie, [[Julia (gens)]], som hevdet å nedstamme fra Iulus, sønn av den trojanske prinsen [[Aineias]] som det ble hevdet var en sønn av gudinnen [[Venus (gudinne)|Venus]].<ref>Froude, James Anthony (1879): [http://www.mirrorservice.org/sites/ftp.ibiblio.org/pub/docs/books/gutenberg/etext05/8cesr10.txt ''Life of Caesar'']   {{Wayback|url=http://www.mirrorservice.org/sites/ftp.ibiblio.org/pub/docs/books/gutenberg/etext05/8cesr10.txt |date=20071209113843 }}. Project Gutenberg e-text. s. 67.</ref> Etter Cæsars død ble det andre triumvirat med et avsnitt fra ''lex Titia'' opprettet den 27. november 43 f.Kr.,<ref>Osgood, Josiah (2006): ''Caesar's Legacy: Civil War and the Emergence of the Roman Empire''. Cambridge University Press. s. 60.</ref> og [[Marcus Antonius]], [[Augustus|Octavius]] og [[Marcus Aemilius Lepidus|Lepidus]] benyttet seg av Cæsars navn mot hans motstandere ved å formelt erklære Cæsar guddommelig som ''Divus Iulius'' i 42 f.Kr., noe som for Octavius, hans adoptivsønn, ga tilleggsgevinsten at han ble ''Divi filius'' («Sønn av en gud»).<ref>Warrior, Valerie M. (2006): ''Roman Religion''. Cambridge University Press. ISBN 0521825113. s. 110.</ref> Da Octavius hadde nedkjempet alle sine motstandere, inkludert sine tidligere allierte i triumviratet, Antonius og Lepidus, ble han den sterke mann under navnet [[Augustus]] i Romerriket. Ved hans død i år 14 e.Kr. ble han erklært som en gid av [[det romerske senatet]] slik at han kunne bli religiøst dyrket av romerne.<ref>Eck, Werner (2003): ''The Age of Augustus''. Oxford: Blackwell Publishing, s. 124.</ref>