Redigerer Hebraisk (avsnitt)

=== Klassisk hebraisk ===
I den videste betydning betegner ''klassisk hebraisk'' talespråket i det gamle Israel mellom 900-tallet f.Kr. og 300-tallet e.Kr.<ref>[https://web.archive.org/web/20051104024942/http://www.arts.ualberta.ca/JHS/Articles/article_36.pdf William M. Schniedewind, "Prolegomena for the Sociolinguistics of Classical Hebrew", The Journal of Hebrew Scriptures vol. 5 article 6]</ref> Det omfatter flere skiftende og overlappende dialekter. Utviklingsfasene i klassisk hebraisk navngis ofte etter de viktige litterære verkene som knyttes til dem.

* '''Arkaisk bibelsk hebraisk''' fra 900- til 500-tallet f.Kr. tilsvarer kongetiden inntil det babylonske fangenskapet og representeres ved visse tekster i den hebraiske Bibelen ([[Tanakh]]), spesielt [[Moses|Mose]] sang ([[2. Mosebok]] 15) og [[Debora]]s sang ([[Dommernes bok]] 5). Perioden kalles også gammelhebraisk. Historisk bruktes en form av [[det fønikiske alfabetet]].
* '''Bibelsk hebraisk''' omkring 500-tallet f.Kr. tilsvarer det babylonske fangenskapet og representeres ved hoveddelen av den hebraiske Bibelen, som nådde mye av dens nåværende form på denne tiden. Perioden kalles også klassisk bibelsk hebraisk. Man brukte det [[arameiske alfabetet]].
* '''Sent bibelsk hebraisk''' fra 500- til 300-tallet f.Kr., tilsvarer den persiske perioden og representeres ved visse tekster i den hebraiske Bibelen, spesielt [[Esras bok|Esras]] og [[Nehemjas bok|Nehemjas]] bøker.
* '''[[Dødehavsrullene]]s hebraisk''' fra 200-tallet f.Kr. til det første århundre e.Kr. tilsvarer de hellenistiske og romerske periodene, forut for ødeleggelsen av Tempelet i Jeruslaem, og representeres ved Qumran-rullene som utgjør mesteparten av Dødehavsrullene. Perioden kalles også Qumran-hebraisk. Det arameiske alfabetet fra de tidligere rullene fra 200-tallet utviklet seg til [[det hebraiske alfabetet]] fra rullene i det første århundret e.Kr. Dette alfabetet brukes ennå i dag.
* [[Misjnaisk hebraisk]] fra det første århundre til 200- eller 300-tallet e.Kr., tilsvarer den romerske perioden etter ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem og representeres ved hoveddelen av [[Misjna]] og [[Tosefta]] innenfor [[Talmud]] og ved Dødehavsrullene, særlig Bar Kokhba-brevene og [[kobberrullen]]. Perioden kalles også tannaittisk hebraisk eller tidlig rabbinsk hebraisk.

Av og til forenkles de ovenstående fasene av klassisk hebraisk til «bibelsk hebraisk» (innbefattet flere dialekter fra 900-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. og i visse av Dødehavsrullene) og «misjnaisk hebraisk» (innbefattet flere dialekter fra 200-tallet f.Kr. til 200-tallet e.Kr. i visse av Dødehavstullene). Men i dag klassifiserer de fleste hebraiske språkforskere Dødehavsrullenes hebraisk som en gruppe dialekter som utviklet seg fra sent bibelsk hebraisk til misjnaisk hebraisk, slik at det omfatter elementer fra begge, men allikevel er forskjellig. Ved begynnelsen av den bysantinske perioden på 300-tallet e.Kr. opphørte klassisk hebraisk å være talespråk, omtrent et århundre etter nedtegnelsen av Misjna. Språket hadde åpenbart gått tilbake siden avslutningen av den katastrofale Bar Kokhba-krigen omkring 135 e.Kr.