Redigerer Havforsuring (avsnitt)

== Forkalkning ==
Forandringer i havkjemien kan ha en betydelig direkte eller indirekte effekt på organismer og deres leveområder. En av de viktigste konsekvensene av økt havforsuring handler om produksjonen av skjell og plater fra kalsiumkarbonat.<ref name=raven05/> Denne prosessen kalles forkalkning, og er viktig for at en rekke organismer i havet skal overleve. Etter at skjell- og platestrukturer har blitt dannet, er de sårbare for oppløsning hvis det ikke finnes konsentrasjoner av karbonationer i det omkringliggende havvannet. Metningstilstanden til sjøvann for et mineral (kjent som Ω) er et mål på det termodynamiske potensialet til det mineralet for enten å dannes eller oppløses, og den er beskrevet ved følgende ligning: 

<math>{\Omega} = \frac{\left[Ca^{2+}\right] \left[CO_{3}^{2-}\right]}{K_{sp}}</math>

Her er Ω produktet av konsentrasjonene av de reaktive ionene som danner mineralet (Ca<sup>2+</sup> og CO<sub>3</sub><sup>2-</sup>), delt med produktet av konsentrasjonene av disse ionene når mineralet er i kjemisk likevekt, med andre ord når mineralet verken dannes eller løser seg opp.<ref>{{Cite journal| last1=Atkinson | first1=M.J. |last2=Cuet | first2=P. | year=2008 | title=Possible effects of ocean acidification on coral reef biogeochemistry: topics for research | journal=Marine Ecology Progress Series | volume=373 | pages=249–256 | doi=10.3354/meps07867 }}</ref> I sjøvann dannes det en naturlig horisontal grense som et resultat av temperatur, trykk, og dybde, og er kjent som metningshorisonten.<ref name=raven05/> Over denne metningshorisonten har Ω en verdi større enn 1, og kalsiumkarbonat løser seg ikke opp. De fleste forkalkende organismer lever i slike havområder.<ref name=raven05/> Nedenfor denne dybden har Ω en større verdi enn 1, og kalsiumkarbonat vil løse seg opp. Men hvis produksjonen av kalsiumkarbonat er høy nok til å kompensere for denne oppløsningen, så vil dette stoffet fremdeles eksistere hvor Ω er mindre enn 1. Karbonat-kompensasjonsdybden inntreffer på dybder i havet hvor produksjonen er overgått av oppløsningen.<ref>{{Cite book| last1=Thurman | first1=H.V. | last2=Trujillo | first2=A.P. | title=Introductory Oceanography | url=https://archive.org/details/introductoryocea0000thur_c7r4 | year=2004 | publisher=Prentice Hall | isbn=978-0131438880 }}</ref> 

Kalsiumkarbonat inntreffer i to vanlige former: [[aragonitt]] og [[kalsitt]]. Aragonitt er mye mer løselig enn kalsitt, med det resultatet at metningshorisonten til aragonitt er alltid nærmere overflaten enn den er for kalsitt.<ref name=raven05/> Dette betyr også at de organismene som produserer aragonitt kan være mer sårbare for endringer i havkjemien enn de som produserer kalsitt.<ref name=orr05/> Økende CO<sub>2</sub>-nivåer og det resulterende lavere pH-nivået i sjøvannet senker metningstilstanden til kalsiumkarbonat og hever metningshorisonten til begge variantene nærmere overflaten.<ref>The Royal Society. Ocean Acidification Due To Increasing Atmospheric Carbon Dioxide, The Clyvedon Press Ltd. (2005): 11.</ref> Man tror denne nedgangen i metningstilstanden er en av hovedfaktorene som fører til redusert forkalkning hos marine organismer, da det har blitt oppdaget at den inorganiske utfellingen av kalsiumkarbonat er direkte proporsjonal til dens metningstilstand.<ref>{{Cite journal| last1=Marubini | first1=F. | last2=Ferrier-Pagès | first2=C. | last3=Furla | first3=P. | last4=Allemand | first4=D. | year=2008 | title=Coral calcification responds to seawater acidification: a working hypothesis towards a physiological mechanism | journal=Coral Reefs | volume=27 | pages=491–499 | doi=10.1007/s00338-008-0375-6 }}</ref>