Redigerer Harald Godwinson (avsnitt)

=== Landflyktighet ===
Ved begynnelsen av 1051 var jarl Godwin den fremste i landet bortsett fra kongen selv. Hans jarldømme strakte seg langt sørkysten fra [[Kent]] til [[Cornwall]]. Hans datter var gift med kongen. Han sikret sin eldste sønn hans jarldømme i Oxford, Gloucester og Hereford i Mercia, foruten Berkshire og Somerset i Wessex. Hans nest eldste sønn Harald var jarl av Essex, East Anglia, Cambridgeshire og Huntingdonshire. Politisk var Godwin og hans sønner isolert. [[Leofric av Mercia]] og [[Siward av Northumbria]] viste ham ikke velvilje. Da Godwin ville støtte sin nevø [[Svein Estridsson]] med angelsaksiske krigsskip, greide Leofric og Siward å beseire en politisk beslutning som Godwin hadde bestemt seg for. Det er heller ingen tegn på at kong Edvard hadde tilgitt Godwin for hans andel i mordet på sin bror Alfred.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 561-562</ref>

Det brå fallet til Englands mektigste stormann i 1951 viser antagelig graden av fiendskap som Godwin og hans sønner hadde skaffet seg. Vanskelighetene begynte, i henhold til en skribent i [[Canterbury]], i en affære mellom menn i Dover og en gruppe franskmenn tilhørende grev [[Eustace II av Boulogne]] som var på besøk hos kong Edvard. Greven og hans følge tok seg til rette i [[Dover]] som førte til en strid hvor rundt tjue menn ble drept eller såret. Greven reiste tilbake til kong Edvard og klagde, og Edvard krevde uten undersøkelser eller dom at Godwin skulle herje Dover som straff.<ref name="Stenton_562">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 562</ref><ref>En militær kollektiv straffaksjon av denne typen ble gjort fra tid til annen; [[Edgar av England]] hadde beordret [[Thanet (distrikt)|Thanet]] herjet etter at del handelsmenn fra York hadde blitt drept der. Hardeknut beordret Worcester herjet etter at to av hans huskarer var blitt drept der.</ref> Godwin nektet å lyde kongens direkte ordre, muligens for at han ikke ville herje sitt eget jarldømme, men kanskje også mente han at tiden var inne for sette styrkeforholdet på en prøve ved trosse kongen. Innen september samlet Godwin og hans sønner Svein og Harald en stor hær rundt 24&nbsp;km unna [[Gloucester]] hvor Edvard oppholdt seg, og kongen innkalte til et råd den 8. september<ref name="Stenton_562"/> hvor også jarlene Leofric og Siward møtte med egne soldater. Ingen av hærene ønsket å slåss mot sine landsmenn, og det ble avtalt å møtes i London den 28. september hvor Godwin og sønnene hans måtte svare for anklagene som var rettet mot dem. Godwin krevde ytterligere utveksling av gisler og garantier om trygghet, som kongen nektet å innfri, og det endte med at de fikk fem dager på å forlate riket. Godwin og hans hustru sammen med Svein, Tostig og Gyrth dro til [[Bosham]] i [[Sussex]] og videre til [[Brugge]] i Flandern hvor de søkte beskyttelse hos sin slektning grev [[Boudewijn V av Flandern|Boudewijn]]. Harald og hans bror Leofwine red til [[Bristol]] og seilte derfra til Irland.<ref name="Stenton_565">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 565</ref>

I løpet av de tolv månedene etter Godwins nederlag var det første gangen i sitt styre hvor kong Edvard var fri fra en sterk personlighet ved sitt hoff. Kong Edvard triumferte og sendte sin hustru Edith og Godwins datter i kloster. Verken Siwart eller Leofric viste noen interesse i overta Godwins plass. Edvard sørget istedenfor å fylle opp verdslige og kirkelige posisjoner med normannere og franskmenn. Fra landområder ekspropriert fra familien til Godwin trengte han ikke å gi dem landområder fra kronens eiendom. Det økende innslaget av utlendinger i den angelsaksiske administrasjonen bidro til minske hans egen støtte i befolkningen. Det var Godwin og hans sønner som kom til å bli sett på de som forsvarte de nasjonale interessene mot utlendingene.<ref name="Stenton_565"/>

I Flandern giftet Tostig seg med [[Judith av Flandern|Judith]], halvsøster av grev Boudewijn V. På omtrent samme tid giftet grevens datter [[Matilda av Flandern|Matilda]] seg med hertug [[Vilhelm I av England|Vilhelm av Normandie]].<ref name="Bramley_59"/> I løpet av vinteren 1051 eller våren 1052 seilte Vilhelm til England med et stort følge av franskmenn og ble mottatt av kong Edvard. Kun en av tre krøniker har omtalt dette viktige møtet. Selv om ingen detaljer finnes var det uvanlig for en regjerende fyrste å forlate sitt rike. Møtet var neppe et ordinært høflighetsvisitt og det er høyst sannsynlig at Vilhelm kom for å bli anerkjent som den barnløse Edvards utpekte etterfølger til tronen.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 566</ref>

I 1052 seilte Godwin ut fra [[Flandern]] og samtidig seilte Harald fra [[Irland]] for å slå sine styrker sammen med farens. De fikk befolkningen på vestkysten på sin side, og Godwin hadde bygd allianser med de sørøstlige havnebyene, og kommanderte skipene til de byene som siden ble hetende [[Cinque Ports]] (fem havner). Samlet utgjorde det en langt større flåte enn hva Edvard hadde ved London. Edvard måtte bøye seg og ved hjelp av biskop Stigand av Winchester som formidler ble det organisert et møte med witan utenfor London hvor Godwin i riktige juridiske begreper forsvarte seg mot tidligere anklager. Ved å la Godwin få forklare seg hadde kongen akseptert at prosessen med å gjenopprette hans og familiens posisjoner var i gang, og [[witan]] hadde ikke noe annet valg enn å si seg fornøyd med den gamle jarlens svar.<ref name="Stenton_568">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 568</ref>