Redigerer Hans Egede (avsnitt)

== Grønland ==
«Haabet» forlot Bergen 2. mai 1721 med 46 mennesker ombord, men kom seg først ikke lenger enn et lite stykke ut av byen. De kunne ikke legge ut på havet før 12. mai. 4. juni så de sørspissen av Grønland, men på grunn av dårlig vær og mye is kom de seg ikke i land før 3. juli. De kastet da anker med øyen Kanag som ligger utenfor det nåværende [[Nuuk]], da kjent som Godthaab. Øyen fikk navnet «Haabets Ø», og de satte straks i gang med etableringen, siden det allerede hadde blitt sent på sommeren. Kort tid etter ankomst ble hvalfangstskipet sterkt ødelagt av en storm utenfor [[Kapp Farvel]], og var ikke brukende til hvalfangst i to måneder, noe som gjorde at denne inntektskilden forsvant for ekspedisjonen.

Lokalbefolkningen var nysgjerrige på de nyankomne, og særlig på Egede og prestedrakten hans. Denne gikk han med hele tiden. De var også overrasket over at det var kvinner og barn sammen med mennene i ekspedisjonen. Hans Egede så på de innfødte som ynkverdige, siden de ikke kjente Gud, og han ble nedtrykt av at han ikke kunne kommunisere med dem og fortelle dem om kristen tro.

9. juli var det første huset, et lagerhus av torv og stein, ferdig. Planen var å drive handel med de innfødte, men hollandske skip hadde kommet dem i forkjøpet, og det var derfor ingenting å handle. 21. juli vendte galioten tilbake til Bergen uten varer. Den kom fram 18. september, og meldte at ekspedisjonen var framme og hadde møtt vennlige innfødte.<ref>Nilsen, side 81-82</ref>

Egede selv ble ikke knekt av motgangen, og skrev til Bergen etter mer forsyninger og støtte. I Bergen ble forespørselen møtt med velvilje, siden «foretagende var begynt og bygget på Guds hjelp», og i løpet av høsten og våren i 1721/22 ble det samlet inn nesten 4000 riksdaler for å støtte ekspedisjonen på Grønland. Våren 1722 dro to skip fra Bergen til Grønland med forsyninger og flere folk. Skipene hadde store problemer med å nå fram på grunn av mye is i havet. 26. mai skrev Egede i dagboken sin at han var veldig i tvil om det var mulig å bli på Grønland, eller om han måtte reise hjem. Provianten de hadde hatt med seg våren før var da i ferd med å gå tom. Henvendt til Gud skrev Egede: «Hvi lider dette til din Ære og disse arme Menneskers Oplysnings hensigtende Foretagende saa svare Anstød og Forhindringer?»

Ikke før 8. juni kom skipene til Haabets Ø. De hadde med seg proviant og andre varer, og fikk i retur en statusopptatering fra Egede. Han kunne fortelle at det var få gode utsikter til å tjene penger. Hvalfangsten så ikke ut til å være noe å satse på, og man hadde ikke så gode varer å handle med som hollenderne, så det var også dårlig utbytte fra handel. Han sa han skammet seg over å be om mer penger, men mente det var synd om det Gud hadde startet skulle strande på grunn av pengemangel, og bad derfor om at investorene måtte fortsette å støtte ham. Han mener også at Gud vil hjelpe dem gjennom problemene, siden det ifølge ham ikke handlet om menneskers ære og økonomi, men om Guds ære.<ref>Nilsen, side 82-84</ref>

I leiren på Grønland begynte man å forsøke å bedre på situasjonen. Alle skipene ble sendt hjem til Bergen for å spare penger i lønn til mannskapet. Med seg hadde de hvalfangstutstyret, siden dette ikke ble brukt, men handelsvarer hadde de dårlig med. Man hadde også funnet ut at leiren lå dårlig til, og begynte å se seg om etter en ny base på fastlandet og lenger inne i fjorden. Da skipene hadde dratt i løpet av sommeren var det bortsett fra Egedes familie 18 menn og to kvinner igjen i bosetningen.

I Bergen klarte man til tross for de dårlige nyhetene å samle inn nesten 1300 riksdaler denne høsten, og sendte samtidig et nytt brev til kongen der man bad om støtte. I januar 1723 klarte man å skaffe nye 2040 riksdaler til veie for Egede.<ref>Nilsen, side 84-86</ref>

16. februar 1723 fikk kjøpmennene i Bergen nytt håp. Da fikk de brev fra kongen, datert 5. februar, der han gav det bergenske grønlandskompani privilegier som lå nært de privilegiene de danske hansdelskompaniene til For- og Vest-India hadde. Kompaniet fikk hele Grønland til fri disposisjon i minst 25 år, tollfritak for handel til og fra Grønland samt fritak for skipsavgifter, fullstendig monopol på grønlandshandel for danske undersåtter samt særretter for personer som var lenge tilsatt i kompaniet på Grønland. De fikk også tillatelse til å opprette et [[lotteri]] kongen regnet med ville skaffe dem 50 000 riksdaler.<ref>Nilsen, side 86-87</ref>

Investorene i Bergen satset nå store penger. Det ble tatt opp lån, og tre nye skip ble kjøpt: en hvalfangstskute, et handelsskip og et skip som passet til å gå langs kysten av Grønland. Skipene ble sendt avgårde med nye forsyninger, blant annet korn man skulle forsøke å dyrke samt en mengde gårdsdyr. Overfarten ble hard, og de fleste av dyrene døde underveis og det minste skipet forsvant med hele mannskapet. 19. juni kom det første skipet fram, og med dette fikk også Hans Egede beskjeden om kongens bestemmelse. På skipene som kom over var studenten Albert Top en av dem som var med. Han ble etter hvert en av Egedes nære medarbeidere, og viste seg å ha lett for å lære seg [[Grønlandsk|grønlandsk språk]].

Egedes skrev brev til Bergen, og bad om å bli avløst som overhode for kolonien, da han mente at denne oppgaven gjorde at han ikke kunne konsentrere seg om forkynnelsen som var hans egentlige grunn til å være der. Han fortalte også at han mente bosetningen burde flyttes inn i fjorden, der han mente det lå bedre tilrette for bosetning. Sammen med brevet hadde skipene som vendte tilbake til Bergen om høsten bare med seg varer for 1100 riksdaler. Den økonomiske situasjonen for kompaniet var dårlig.

Den anstrengte økonomien stoppet imidlertid ikke kompaniets ledelse i Bergen. Våren 1724 ble den til da dyreste ekspedisjonen sendt avgårde. Tilsammen kostet det 16 000 riksdaler å utruste ekspedisjonen. Man prøvde seg på en ny bosetning, men den måtte oppgis året etter. Sommeren 1724 hadde skipene med seg varer for 3 300 riksdaler tilbake, og i tillegg fikk man inn 13 400 riksdaler på lotteriet.

Egede skrev nye brev hjem, og klaget over situasjonen. Han sa at han aldri ville ha tatt på en seg jobb som bragte så mye problemer over ham selv og andre, hadde det ikke vært for at han hadde grønlendernes frelse for øye og at han ville hjelpe dem fra det han så på som elendighet. Han klaget også over at det var vanskelig å få folk i kolonien til å gjøre som han sa, og over at han ikke fikk flytte kolonien inn i fjorden slik han ville, noe som førte til at familien hans led under dårlige boforhold.<ref>Nilsen, side 87-92</ref>

Han skrøt også av ledelsen i Bergen, og roste dem for deres innsats for å fremme kristen tro. Han mener også at kongen bør yte mer støtte, og fremmer en tanke om at de innfødte på Grønland bør betale mer skatt. Dessuten ber han om støtte fra Bergen for å fremme sin egen autoritet i kolonien, da han sliter med å bli hørt i Rådet. Han bad også om at bokholder Jentoft, som vendte tilbake til Bergen denne sommeren, måtte komme tilbake til Grønland, fordi han så ham som en gudfryktig mann som ikke hadde egeninteresse på Grønland.

Sammen med Jentoft kom også to unge grønlendere som Egede bad om at bli måtte introdusert for kongen. Direktør Refdal i grønlandskompaniet tok med seg disse til [[København]], hvor de vakte stor oppmerksomhet og ble brukt som reklame for grønlandskompaniet. Refdal møtte myndighetene og sa at tiden var kommet der man enten måtte avbryte forsøket, eller så måtte staten gå inn med betydelig støtte.<ref>Nilsen, side 92-94</ref>

Denne gangen gav kongen sterkere støtte. Ved en kongelig resolusjon av 15. desember 1724 vedtok han å gi støtte til å holde selskapet oppe. 16. mars 1725 ble det vedtatt en ekstraskatt som skulle gå til grønlandskompaniet. Innbyggerne i både Norge og Danmark skulle betale denne, og man regnet med at den ville innbringe rundt 50 000 riksdaler. Det ble også oppnevnt statlige inspektører som skulle overse at pengene ble rett forvaltet.

Sommeren 1725 gikk to skip til Grønland. «Haabet» hadde overvintret og da de tre skipene kom tilbake hadde de bare med seg varer for rundt 1500 riksdaler, mot de nesten ni og et halvt tusen kompaniet hadde i utgifter i 1725. Skipene hadde også med seg flere brev fra Egede. Han var oppløftet av at kongen nå hadde gått tyngre inn. Han mente at om man anla tre kolonier ville handelen lønne seg, men mente at siden det var misjon det egentlig dreide seg om, burde man anlegge en rekke små kolonier, utstyrt med lærere for de innfødte. Han regnet ikke med at dette ville lønne seg, men mente grønlenderne burde betale skatt. Opprettelsen av nye kolonier håpte han kunne skje allerede neste sommer.<ref>Nilsen, side 94-96</ref>

I 1726 ble det sendt avgårde to skip fra Bergen. «Egte Sophia» med Jens Falch som skipper forsvant i drivisen med hele mannskapet, mens «Cron-Printz Christian» ble så forsinket at Egede og de andre i den danske bosetningen måtte kjøpe mat fra nederlandske handelsfolk for å overleve. 10 av kolonistene ble også sendt fra øyen med de nederlandske skipene for å måtte ta vare på så få personer som mulig i den kommende vinteren som de trodde de måtte overleve uten nok mat og uten amunisjon til jakt. Det var svært dårlig stemning i kolonien, og Egede trodde selv at det ikke hadde blitt sendt skip fra Bergen til Grønland denne våren.

Da «Cron-Printz Christian» endelig kom frem 19. juli, var det så sent at skipperen nektet å vende tilbake til Bergen dette året, men heller ville overvintre på Grønland, tross i Egedes instendige forsøk på å få ham til å dra. Dette førte igjen til at det ikke kom noen beskjed til kompaniet i Bergen om at båtene hadde kommet fram. I Bergen antok man derfor at begge skipene hadde forsvunnet, og ledelsen i kompaniet gikk inn i en dyp krise, der flere av de ledende mennene rømte fra selskapet. Den vedtatte ekstraskatten ble også innkrevd i byen, noe som førte til ytterligere misnøye.<ref>Nilsen, side 100–103</ref>

Med ledelsen ute av Bergenskompaniet, ble selskapet også i praksis oppløst. Pengene som var ført inn i selskapet var forsvunnet, og kolonien på Grønland stod uten sikkerheten den trengte. For å komme de som satt på Grønland til unnsetning skrev derfor rådmann Schiøtte til kongen 1. mars og bad ham om personlig å utruste to skip for å drive handel på Grønland. Kongen sendte skip, og en mann for å undersøke forholdene for handel. Allerede 26. mai kom det første skipet til Grønland i 1727. Egede fikk da beskjeden om at Bergenskompaniet var gått i oppløsning og at pengene som var samlet inn var vekke. Sammen med de til sammen tre båtene som nå var på øyen, sendte Rådet Albert Top, som skulle legge frem deres sak for bergensborgerne.<ref>Nilsen, side 103–104</ref>

Kongen tok nå grep for å ordne opp i situasjonen. Han gjorde rådmann Schiøtte sammen med kommandanten på [[Bergenhus]], J.F. Tuchsen og kommerciesekretær Hans Landberg ansvarlige for grønlandsaktivitetene. I tillegg satte han i gang en granskning av pengebruken fram til dette punktet. Videre bad han Schøitte sende to skip med varer og mannskap med hvalfangsterfaring til Grønland. Han sendte også to handelsskip og et krigsskip til øya. Med disse ble det sendt 12 straffanger som var blitt «tvangskopulert med 12 løsaktige kvinner» samt tretti soldater og noen offiserer. Disse skulle befolke øyen. Soldatene var svært demotiverte, og Egede ble urolig for hvilke folk som var sendt til misjonsstasjonen hans. Imidlertid døde de fleste av fangene og kvinnene av skjørbuk i løpet av den første vinteren.<ref>Nilsen, side 104–105</ref>

Sommeren 1728 ble det besluttet å flytte kolonien fra «Haabets Ø» til stedet [[Godthaab]] ligger i dag. Et stort våningshus av stein, som fremdeles står, ble bygget. Hans Egede flyttet inn i det nye huset 30. september. Han hadde fremdeles overoppsyn med handelen frem til 1729, da denne ledelsen ble flyttet til en kongelig komite i København. I 1730 måtte Egede igjen argumentere for foretagendets fremtid, da den nye kongen ville legge ned hele prosjektet. I 1734 fikk en kjøpmann i København, Jacob Severin, monopol på grønlandhandelen, men Egede fikk fremdeles økonomisk støtte fra handelskompaniet. Dette hadde han helt frem til han måtte forlate Grønland på grunn av dårlig helse i 1736.<ref>Nilsen, s. 105</ref>