Redigerer Hans E. Kinck (avsnitt)

== Forfatterskap ==
[[Fil:Munthe, Schnitler og Kinck i Hallingdal.png|thumb|Hans E. Kinck (til høyre) sammen med [[Gerhard Munthe]] og [[Carl W. Schnitler]] i [[Hallingdal]], trolig i begynnelsen av 1920-tallet]]
Kinck hadde evner i flere retninger, og kunne nok blitt både lege og vitenskapsmann, men valgte forfatterskapet. Han satt inne med et rikt stoff. Med seg fra barndom og oppvekst hadde han et sjeldent kjennskap til ulike sider ved norsk natur og norsk folkeliv, og etterhvert satte han seg grundig inn i europeisk kultur og historie, spesielt den italienske. Alt dette preger verkene hans.

Hans forfatterskap er imponerende i omfang, spennvidde og kvalitet. Som dikter og essayist hentet han sine emner dels fra norsk virkelighet, dels fra italiensk middelalder, renessanse og tidlig barokk. Han nådde høyt både som romanforfatter (bl.a. trilogien ''Sneskavlen brast''), dramatiker (eksempelvis ''Driftekaren'') og essayist (f.eks. ''Storhedstid'', ''Mange slags kunst''). Men aller høyest rager han i ettertiden som novellist (f.eks. samlingene ''Flaggermusvinger'', ''Trækfugle'', og den kulturpsykologiske novellen ''Mot ballade''). [[Tage Aurell]] karakteriserte ham som Nordens ''ypperste'' novellist.

De fleste av hans dramaer har italienske emner, og flere av novellene handler om nordboens møte med Syden, slik som i den nærmest klassiske novellen ''Chrysantemum'' og kunstnernovellen ''Renessance'', begge fra samlingen ''Trækfugle'' (1899).

Gjennombruddsverket var samlingen ''Flaggermusvinger'' (1895), som [[Per Thomas Andersen]] karakteriserer som «et ras av en bok», og som et eksempel på tidlig litterær ekspresjonisme. Han må til malerkunsten for å finne sammenlikningsgrunnlag: <blockquote>''«Enhver sammenlikning med tidligere og samtidig norsk diktning halter. Vi må til våre fremste malere for å finne paralleller. Hos det unge, uferdige geniet [[Halfdan Egedius|Halvdan Egedius]], hos [[Nikolai Astrup (maler)|Nicolai Astrup]] og mesteren [[Edvard Munch]] var det i 1890-årene i ferd med å bryte fram en ny uttrykksheftighet som fikk gjenstander og figurer til å dirre og nekte å stå stille, som fikk farger til å flytte seg mot nye glødepunkter, og linjer til å krølle seg i helt nye krumninger, ja, som fikk realismen til å bøye av for trykket i det heftige eller pressede sinn. Selve den ytre virkelighet tok farge og lot seg forme av det nye trykket. Siden alt i kunst- og litteraturhistorien «skal» ha et navn som ender på -isme, kaller vi dette ekspresjonisme.»'' (Andersen 2001, 305)</blockquote>Kinck skrev bl.a. om innestengte krefter og hudløse sinn. Personene i hans diktning lider ofte under knugende ensomhet og et dypt behov for fellesskap med andre mennesker. (Jf. ''Keisarinnepæretreet''). Flere av novellene er hylende morsomme, men ofte er det slik at latteren brått blir sittende fast i halsen på leseren. Det er tilfellet med den kjente novellen ''Den nye Kapellanen''. Flere sentrale personer hos Kinck gjennomlever på ulike måter det som har vært kalt for «medlidenhetens krise» (jf. [[Dina Lea]]s bok fra 1941). Kincks evne til å skildre barnesinn er berømt (jf. ''Den lille hvide Dame''). Vitalitet og eros er sentrale motiv, og blant hans noveller om kvinnesinn, står ''Hvidsymre i Utslåtten'', ''Chrysantemum'' og ''Vårvinden går i det grønne'' i en særstilling i Kincks diktning og i norsk litteratur. Det som Inge Krokann kalte «Det store hamskiftet» i bondekulturen kan sies å være tema i ''Sneskavlen brast''.

[[Erik Rudeng]] skriver om Kinck i sin biografi om forleggeren [[Mads Wiel Nygaard]]:<ref>Nygaard skrev sin magisteravhandling om Kinck</ref> <blockquote>''«(Kinck)'' ''var den lærdeste av landets skjønnlitterære forfattere og på flere måter den som samlet i seg de fleste av tiden brennende spørsmål. Hans omfattende forfatterskap artet seg nesten som en total gjennomgåelse av kulturhistorie, samfunnsendring og politikk: møtene mellom Syden og Norden, forholdet mellom middelalder og renessanse, romantikk og klassisisme, bønder og embedsmenn, by og bygd. Han behandlet industrialisering og utvandring, jobbetidens spekulasjon, klassekampen og tidens fremste politiske nyskapning: den italienske fascismen''.»<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Rudeng, Erik
| redaktør=
| utgivelsesår= 1998
| artikkel=
| tittel= Magisteren. Mads Wiel Nygaard. Et hundreårsminne
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Oslo
| forlag= Aschehoug
| side= 35
| isbn= 82-03-22352-4
| kommentar=
| url=
}}</ref></blockquote>Hans E. Kinck har hatt den vanskjebne å bli regnet som vanskelig, eller som en dikter for de få. Det er med Kinck som med mye stor kunst, at det kan kreves innsats for å trenge inn i den. Men han kan og gripe umiddelbart gjennom språkets poesi og musikalitet. I samband med en omtale av Kincks lyrisk-dramatiske verk ''Agilulf den vise'', skrev den kjente kritikeren [[Sven Lange]] at Kinck er ''«en av de få i Norden som endnu holder poesiens flakkende lys mellem sine hender!».''<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006120801004#138|tittel=Kinck|utgivelsessted=Kristiania|side=129|forfatter=Gierløff, Christian|utgivelsesår=1923|forlag=Aschehoug}}</ref>