Redigerer Hamlet (avsnitt)

== Språk og stil ==
''Hamlet'' skilte seg fra [[Engelsk renessanseteater|det engelske renessanseteaterets]] konvensjoner på flere måter. For det første var det vanlig - slik det ble anbefalt i [[Aristoteles]]' ''[[Poetikken]]'' - at et drama skulle vektlegge ''handlingen''. I ''Hamlet'' vender Shakespeare på dette: det er gjennom [[monolog]]ene, ikke utfra handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker. Til forskjell fra Shakespeares andre stykker (med unntak av Othello), er det ingen tydelige bimotiv i stykket; alle handlingselementene er direkte knyttet til hovedtemaet: Hamlets jakt etter hevn. Handlingen synes full av tilsynelatende ufullstendige og ulogiske element. På et punkt, som i gravlegger-scenen,<ref name="gravedigger"/> synes Hamlet bestemt på å ville drepe Claudius: i neste scene, derimot, er han passiv når Claudius dukker opp. Man er uenige om hvorvidt disse vendingene er feiltakelser eller bevisste utdypninger av Hamlets forvirring.<ref>MacCary (1998, 67–72, 84).</ref>

Dertil tar ''Hamlet'' påfallende lang tid å fremføre. Dette var Shakespeares lengste skuespill, og teksten inneholdt 4&nbsp;042 linjer, med totalt 29&nbsp;551 ord, noe som resulterte i en omtrent fire timer lang forestilling, mens konvensjonene i samtiden var et to timers stykke.<ref>Basert på lengden til den første utgaven av ''The Riverside Shakespeare'' (1974).</ref> ''Hamlet'' inneholder også et grep som forekommer i flere av Shakespeares stykker: et [[Historie i historien|skuespill i skuespillet]], noe som også finnes i [[Kjært besvær forgjeves]] og [[En midtsommernattsdrøm]].<ref>Kermode (2000, 256).</ref>

===Språk===
[[Fil:Delacroix-1834-I2-QueenConsolesHamlet.JPG|thumb|right|Hamlets uttalelse om at hans mørke klær er det ytre tegnet på hans indre sorg, tyder på retoriske evner. <small>([[Eugène Delacroix]], 1834)</small> ]]

Stykket foregår for det meste ved hoffet, og språket preges av dette. Høfligheten kan være inspiret av [[Baldassare Castiglione]]s håndbok i [[etikette]] fra 1528, ''The Courtier''. Her rådes spesielt kongelige tjenere til å underholde sine herrer med velformede, vittige replikker. Spesielt Osric og Polonius ser ut til å følge denne oppfordringen. Claudius språkføring er full av retoriske virkemidler &ndash; det samme er Hamlets og, til tider, Ofelias; mens språket til Horatio, vaktene og gravleggerne er enklere. Claudius' retorikk utfolder seg med [[anafor]]er blandet med [[metafor]]er, som for å gi et ekko av politiske talene fra antikkens Hellas.<ref>MacCary (1998, 84–85).</ref>

Hamlets replikker er en oppvisning av retoriske virkemidler. Han bruker avanserte metaforer, [[stikomyti]], og i åtte (ni på engelsk) minneverdige ord benytter han både [[anafor]]i og [[asyndeton]]:'' «å dø og sove—&nbsp;/ sove og kanskje drømme?».''<ref>''Hamlet'' 3.1.63–64.</ref> Når anledningen krever det, derimot, er han presis og direkte, som når ha forklarer sin indre følelse for sin mor: ''«But I have that within which passes show,&nbsp;/ These but the trappings and the suits of woe»''.<ref>''Hamlet'' 1.2.85–86.</ref> Tidvis tyr han til [[ordspill]] for å uttrykke sine tanker, mens han samtidig skjuler dem.<ref>MacCary (1998, 89–90).</ref> Hans bemerkninger «get thee to a nunnery»<ref>''Hamlet'' 3.1.87–148 spesielt linjene 120, 129, 136, 139 og 148.</ref> («kvinnehus», «nonnekloster») til Ofelia er et eksempel på ondsinnet tvetydighet, siden ''nunnery'' i [[elisabethansk tid]] var slang for ''bordell''.<ref>Oxford English Dictionary (2004, CD).</ref> Hamlets aller første ord i skuespillet er et ordspill; når Claudius omtaler ham som ''«my cousin Hamlet, and my son»'', svarer Hamlet: ''«A little more than kin, and less than kind».<ref>''Hamlet'' 2.1.63-65.</ref>

Et uvanlig retorisk virkemiddel, [[hendiadyoin]], forekommer flere steder. Eksempler på dette finnes i Ofelias tale ved slutten av «kloster-scenen»: ''«Th'expectancy and rose of the fair state»'' og ''«And I, of ladies most deject and wretched''»''.<ref>''Hamlet'' 3.1.151 og 3.1.154. ''The Nunnery Scene'': ''Hamlet'' 3.1.87–160.</ref>

Hamlets [[monolog]]er har også fanget de lærdes oppmerksomhet; Hamlet avbryter seg selv, uttrykker enten avsky for eller enighet med seg selv, og forskjønner sine egne ord. Han har vanskeligheter med å uttrykke seg selv direkte, og døyver heller sine sterke følelser ved hjelp av ordspill. Først mot slutten av skuespillet, etter scenen med piratene, klarer Hamlet å fritt formulere sine følelser.<ref>MacCary (1998, 91–93).</ref>