Redigerer Håkon Grjotgardsson Ladejarl (avsnitt)

==Kilder==
Flere kilder nevner Håløygætten som Håkon stammet fra. [[Skald]]en [[Øyvind Skaldespiller]] diktet sent på 900-tallet diktet Háleygjatal som et hyldningsdikt til Håkons sønnesønn Håkon Sigurdsson, hvor slekten føres tilbake i 27 slektsledd til de norrøne gudene [[Frøy]] og [[Ty]]. Det historiske holdet i dette diktet er svært  tvilsomt. Det regnes mer som en legalisering av håløygættens jarle- og kongeverdighet på lik linje med [[Ynglingatal]] sin legalisering av [[Ynglingeætten]] som Harald Hårfagre tilhørte. Avstamning fra de norrøne guder måtte verifiseres for den som skulle ha kongemakt i Norge, og en slik verifisering fikk man gjerne gjennom denne typen propagandadiktning.

Ottars beretning til kong Alfred den store har gitt gode opplysninger om håløygættens næringsvirksomhet.

[[Landnåmabok]] henviser to steder til at Håkons far Grjotgard bodde på Selva i Agdenes.

I [[Heimskringla]] (Harald Hårfagres saga) framstiller Snorre det som om Håkon kom til kong Harald med sine menn og tilbød ham sin hjelp, mens [[Fagrskinna]] gir en helt annen vinkling på Håkons stilling. Her fortelles det om at kongens menn var blitt jaget bort av Atle jarl i Sognefylke. Kongsmennene flyktet nordover til Trøndelag og fikk veitsle hos Håkon på Lade. Det vil si at Håkon allerede på dette tidspunkt var etablert i et maktsentrum på Lade. Harald ga etter det Sognefylket til len for Håkon. Håkon samlet en hær og dro mot Atle. I denne kampen mellom dem ble begge drept.<ref> Fagrskinna, kap. «''Om Harald Hårfagre''»</ref>

Det er hevdet (av historikeren [[Johan Schreiner]]<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012061808158#7 Johan Schreiner, Trøndelag og Rikssamlingen, 1928]</ref>) at Håløygjarlene hadde etablert sin makt rundt Trondheimsfjorden allerede før kong Harald kom, og Schreiner fester i så måte mest lit til Fagrskinnas beretning.<ref>«''Fremstillingen i Heimskringla er langt utførligere, men Snorres ordrikdom vidner bare om, at han her ikke har hatt noen tradisjon å støtte sig til.''» Johan Schreiner, s 8</ref>