Redigerer Guido III av Spoleto (avsnitt)

===Hertug av Spoleto (882-888)===
[[File:Spoleto,_denaro_di_stampo_largo_del_duca_guido,_889-894.JPG|thumb|En [[spoleto|spoletansk]] [[denar]] fra Guido IIIs periode.]]
I mars 883 døde Guido II (III) og onkelen hans - Guido III - overtok herredømmet over hele hertugdømmet Spoleto. Samtidige kilder bruker som hans tittel avvekslende markgreve og hertug. Også navnenummereringen varierer; den svinger mellom Guido II og III, hvorved den siste muligens stemmer for hertugarvefølgen slik den ble, men når han også refereres til som Guido II, samstemmer det med hans generasjonsplassering i slekten.

Politisk navigerte han først mellom sarasenerne - altså araberne - som hadde etablert seg rundt munningen av elven [[Garigliano]] sør for [[Gaeta]], og de østromerske keiserne. Et felttog mot araberne gav ingen resultater, men en sendeferd til Konstantinopel innbragte ham økonomisk støtte fra [[keiser Basileios I]]. Med det inntok Guido samme stilling som svogeren Waimar I, som hersket i [[fyrstedømmet Salerno]] og hadde giftet seg med broren Lamberts datter, Itta.

På grunn av hans forhold til keiseren i Konstantinopel, anklaget den nye karolingiske keiser [[Karl den enfoldige|Karl III]] Guido for høyforræderi på en riksdag i [[Nonantola]] i juni 883, der også [[pave Marinus I]] deltok. Han lot Guido arrestere; han ble dømt til tap av alle sine besittelser; samme skjebne rammet også et betydelig antall viktige mindre italienske herskere<ref>Mann III, s. 355</ref>. Imidlertid klarte Guido å rømme.  I Ravenna beordret kaiseren [[Berengar av Friuli]] og å frata Guido hans besittelser med militærmakt. Men Guido  inngikk en kortvarig allianse med sarasenere, noe som muliggjorde det for ham å slå tilbake keiserens styrker i 883/884.<ref>Mann III, s. 356</ref> 

Den 6. januar 885 frikjente en keiserlig forsamling i [[Pavia]] ham så for anklagen for høyforræderi. Karl III, som nå så hans styre truet fra mange hold, gjeninnsatte ham i hans tidligere verdighet. På den tid ble Guido ansett som en av de mektigste fyrster på den italienske halvøy, og derfor omtalte ''«[[Annales Fuldenses]]»'' hans styre for «regnum Widonis». <ref>«Annales Fuldenses», red. av Georg H. Pertz, i ''Monumenta Germaniae Historica, Scriptores rerum Germanicarum'' 1 (1826), s. 398 </ref>

[[Pave Stefan V]] henvendte seg til ham etter pavevalget i 885, ettersom keiser Karl III, som ikke hadde forhåndsklarert dette pavevalget, nektet å yte ham sin støtte i kampen mot sarasenerne. Guido beseiret deretter sarasenerne ved [[Garigliano]], og erobret også grevskapet [[Capua]] og fyrstedømmet Benevento, hvis hersker Ajo II hadde søkt seg til ham. Med det fikk han det reelle herredømme over det sentrale Italia. For å styrke deres nye forbund adopterte pave Stefan V så Guido i begynnelsen av 886, og forpliktet ham samtidig til å forsvare [[pavedømmet]]. Men på grunn av et opprør blant innbyggerne mistet han imidlertid kontrollen over Benevento igjen til Ajo II.