Redigerer Gottfried Leibniz (avsnitt)

====En grunnleggende distinksjon====

Hvis noen sier til oss: ''«Ved siden av meg bor det en rødhåret mann som har en fet kone»'', kan dette meget godt være sant, men det kan like gjerne være usant. Den eneste sikre måten å finne ut av dette på er å foreta en grundig undersøkelse for å avgjøre om det bor en mann ved siden av som har en fet kone (sammenlignet med en tynn kone eller ingen kone i det hele tatt), og om dette er de eneste beboerne i dette huset.

Men hvis noen sier til oss: ''«I nabohuset bor det en ungkar sammen med den fete konen sin»'', vet man uten videre at dette er et galt utsagn. Man behøver ikke å foreta noen undersøkelser i det hele tatt for å fastslå dette, fordi «ungkar» betyr ugift mann. Derfor kan ikke mannen i nabohuset både være ungkar og ha en kone, utsagnet er selvmotsigende og kan derfor umulig være sant.

Leibniz hevdet at alle sannheter må tilhøre én av disse to logiske kategoriene. Enten må vi undersøke kjensgjerningene for å finne ut om et utsagn er riktig eller galt, eller man kan gjøre det uten å undersøke kjensgjerningene, i dette tilfelle må utsagnet være riktig eller galt ved den måten betegnelsen er brukt på. 

Fordi sannheten i den siste type utsagn kan avgjøres ved å analysere dem uten å ta hensyn til noe utenfor, er de senere blitt kalt «analytiske utsagn». Den andre typen er blitt kjent som «syntetiske utsagn». Dette er nå de vanlige betegnelsene.

Dette skillet ble utviklet med stor kraft og stort raffinement over en periode på omtrent tre hundre år. Det ble viktig for den empiriske tradisjonen i filosofien som oppsto mellom Leibniz og [[Immanuel Kant|Kant]], og det utgjorde et sentralt skille i Kants filosofi. I det 20. århundre ble det grunnleggende for den [[positivismen|logiske positivismen]]. 

Det har ofte vært sagt at hvis en som studerer filosofi ikke oppnår annet enn å få en klar forståelse av hva denne distinksjonen innebærer, så har ikke studiet vært bortkastet. Etter hvert ble hele matematikken og logikken oppfattet som en samling analytiske utsagn, mens all kunnskap som refererte til den empiriske verden, ble forstått som syntetiske. 

Leibniz uttalte da også at «det finnes to typer sannheter, fornuftssannheter og empiriske kjensgjerninger». Denne forståelsen fikk avgjørende betydning for hvordan man betrakter denne type kunnskap og hvordan man forsøker å få slik kunnskap.

De negative konsekvensene av dette skillet er også viktige. Benekter man et analytisk sant utsagn, er det en selvmotsigelse, en slik benektelse kan derfor ikke være sann. Men hvis man benekter et syntetisk sant utsagn, så er det ikke en selvmotsigelse, det er et annet syntetisk utsagn som kunne ha vært sant, men som viser seg å ikke være det. Det første er følgelig en umulighet, mens det andre er en mulighet.