Redigerer Gnistsender (avsnitt)

==Poulsen-sender==
[[Fil:Émetteur à arc.JPG|thumb|300px|Skjematisk fremstilling av Poulsen-senderen med [[lysbue]] ''A'', [[kapasitans]] ''C'' og [[induktans]] ''L''.]]

Gnistsenderen til Marconi hadde forholdsvis liten effekt da radiobølgene kun ble generert i korte pulser hver gang en gnist ble dannet. En viktig forbedring skjedde i 1903 da den danske oppfinner [[Valdemar Poulsen]] oppfant en «buesender». Den var basert på tidligere arbeid av den engelske fysiker [[William Duddell]] som hadde benyttet en [[lysbue]] i stedet for et [[gnistgap]] i en [[svingekrets]]. Dette gjorde det mulig å produsere kontinuerlige bølger med en bestemt, hørbar frekvens som lett kunne varieres. Duddell kunne på denne måtene demonstrere en såkalt «syngende lysbue».<ref name="Nahin"> P.J. Nahin, ''The Science of Radio'', American Institute of Physics, New York (1996). ISBN 1-56396-347-7.</ref>

Poulsen videreutviklet denne oppdagelsen slik at han kunne produsere kontinuerlige bølger med høyere frekvens og liten båndbredde. Hans sender var derfor bedre egnet for [[kommunikasjon]] og ble i årene som fulgte benyttet til å overføre både lyd og tale. Allerede i 1904 var den grunnlaget for etablering av [[Lyngby Radio]] som forbandt denne trådløst med [[København]].

===Virkemåte===

En lysbue er en [[elektrisk leder|leder]] som under bestemte forhold har en negativ, [[elektrisk motstand]]. Det er denne spesielle egenskapen som benyttes til å generere kontinuerlige bølger ved hjelp av en vanlig [[Svingekrets|''LC''-krets]].  Hvis denne inneholder en [[induktans]] ''L'' og en [[kapasitans]] ''C'', vil den oscillere med en naturlig [[frekvens]] 

:<math> f_0 = \frac1{2 \pi \sqrt{L C}} </math>

Vanligvis vil disse svingningene være dempet på grunn av [[Motstand (elektrisk komponent)|ohmsk motstand]] i kretsen og raskt dø bort. Men kobles en lysbue inn i serie med de to andre komponentene, kan man ved riktige justeringer få den ohmsk motstanden opphevet ved lysbuens negative motstand. 
Svingningene er dermed udempet og kan overføres til en antenne og utsendes som kontinuerlige [[radiobølge]]r. Ved sinnrike utforminger av lysbuen klarte Poulsen på denne måten oppnå frekvenser på opptil flere [[Hertz|kHz]] som betydde lang rekkevidde på signalene.<ref name = Bjerge> T. Bjerge, ''Elektricitet og Magnetisme'', Einar Munksgaard, København (1951).</ref>

Senderen til Poulsen ble tatt i bruk i flere land og mistet først sin betydning da [[rørsender]]e ble tatt i bruk etter [[første verdenskrig]].