Redigerer Gibraltars vannforsyning og sanitæranlegg (avsnitt)

=== Utbedringer sent på 1800-tallet ===
[[Fil:Rain Water Fountain at Gunner's Parade.jpg|thumb|''Aguadores'' (vannselgere) fyller deres tønner ved en kilde i Gunner's Parade (i dag Governor's Parade).]]
[[Fil:Gibraltar East Side Water Catchments in 1992.jpg|thumb|Det tidligere systemet med vannoppsamling på østsiden av Gibraltarklippen i 1992.]]
Et nytt utbrudd av [[kolera]] i [[1865]], som drepte flere hundre mennesker, førte til en rask opprettelse av en kommisjon for sanitære forhold i Gibraltar. Ironisk nok hadde dette fragmentariske vannsystemet i Gibraltar antagelig forhindret spredningen av utbruddet da det isolerte forurenset vannforsyninger.<ref name="Sawchuk_140-141">Sawchuk (2007), s. 140-141</ref> Det var antagelig mindre smittefare for innbyggerne som trakk deres vann fra private brønner eller cisterner enn de som var avhengige av offentlige brønner eller importert spansk vann.

Kommisjonen forsøkte å finne en alternativ forsyningskilde på drikkevann for byen og garnisonen.<ref name="Rose_249"/> Den forsøkte også øke andelen av regnvann som ble fanget ved å innføre Gibraltars første forordning om offentlig helse i 1869. Den beordret alle nye bolighus å ha vanntanker under bakken.<ref name="Rose_249"/> Ved en tilskyndelse fra kommisjonen, bestilte de britiske kolonimyndighetene den første geologiske undersøkelsen av Gibraltar. Den ble utført i 1877 av herrene A.C. Ramsey og J. Geikie. Selv det ga verdifull data, klarte den ikke å lokalisere noe grunnvann eller vannførende sjikt.<ref name="Gomez"/>  Det ble utført boring i landtangen mellom Spania og Gibraltar i et ikke vellykket forsøk på å finne grunnvann, men førte isteden til en forbedret tilførsel av brakkvann som var nyttig av sanitære hensyn.<ref name="Rose_251">Rose (2000), s. 251</ref> Kommisjonen innførte et system, som fortsatt er i bruk i dag, ved å pumpe saltvann inn i et reservoar i den øvre delen av byen hvor det ble distribuert nedover til byen for sanitært bruk.<ref name="Sawchuk_140-141"/> Det ble også gjort forsøk på senke borehull i 1892 og 1943, men ingen av forsøkene var vellykket for å finne drikkevann.<ref name="Gomez"/>

En annen teknologisk løsning ble innført i 1885: å skaffe seg ferskvann fra havet ved [[avsalting]]. Det hadde blitt foreslått allerede i 1869 da det ble planlagt at kondensatorer kunne bli benyttet for å produsere 122 kubikkmeter av rent vann per dag fra havvann. Ideen ble imidlertid lagt til side grunnet de høye produksjonskostnadene, men på midten av 1880-tallet var det innlysende at behovet for drikkevann ikke ville være tilstrekkelig ved en eventuell beleiring. [[War Office|Krigsministeriet]] hadde endret mening og besluttet å finansiere prosjektet. Det første rensede og avsaltete vannet fra nylig installerte kondensatorer ble produsert i mars 1885. Ettersom Gibraltar fortsatt ikke hadde noe distribusjonsnettverk for å fordele drikkevann, kunne det bare bli fordelt fra tønner i vogner trukket av esler eller for hånd. Til tross for kostnadene kunne den nye vannforsyningen gi innbyggerne i Gibraltar, for første gang i historien, en kilde av [[patogen]]fritt vann. Det nye systemet viste sin verdi kun noen få uker etter at det ble installert da kolera brøt ut i byen [[La Línea de la Concepción]], rett over grensen til Spania. 191 av La Líneas befolkning på 12 000 innbyggere døde av sykdommen, men kun 22 døde i Gibraltar, omtrent fem prosent av dødsraten til det foregående kolerautbruddet.<ref>Sawchuk (2007), s. 142</ref>

Letingen etter nye forsyninger av vann førte ingeniørene ved inngangen til det nye århundret til undersøke de åpne flatene på den øvre delen av klippen hvor konstruksjoner for oppsamling av vann ble bygget ved å fjerne vegetasjon og forsegle sprekker med sement eller gipsblanding. Det dannet en glatt flate på klippen og fungerte som avløpsområder som dirigere vann ned i kanaler.<ref name="Rose_112"/> Slike oppsamlinger var hovedsakelig benyttet av militæret for å skaffe vann til ellers artilleribatterier og utposter som det var vanskelig å forsyne. I 1903 kom sjefingeniøren opp med en plan til å benytte samme prinsippet i stor stil på [[Gibraltars sanddyne]] langs østsiden av klippen ved området til bukten Sandy Bay. En skråning på 10 [[Acre (måleenhet)|acre]] som hadde en helling på 35°, ble dekket av bølgeformete jernplater forbundet til et rammeverk av tømmer. Det ble benyttet gjennomsnittlig 2 400 plater per acre.<ref name="Gomez"/>

I 1003 ble et område på 40 000 kvadratmeter dekket på denne måten, fulgt av ytterligere 56 000 kvadratmeter mellom 1911 og 1914, og ytterligere 40 000 kvadratmeter mellom 1958 og 1961. Området for oppsamling av nedbør nådde til sist 243 000 kvadratmeter.<ref name="Rose_112"/> Vannet rant ned i kanaler ved foten av oppsamlingssystemet, rundt 100 meter over havet, og fløt videre gjennom en tunnel til reservoarer på den vestlige siden av klippen. Til tross for deres påfallende framtoning klarte ikke dette systemet for å samle nedbør ikke til at det ble produsert mye vann, kun rundt 60 000 kubikkmeter i løpet av år med mye nedbør. Nye og mer kostnadseffektive metoder for avsaltning gjorde oppsamlingsområdet ved saltdynen uøkonomisk og 1991 ble beslutningen tatt å avvikle det. Systemet ble deretter tatt fra hverandre og sanddynen ble renovert og tilbakeført til sin opprinnelige tilstand.<ref name="Rose_250"/><ref name="Sawchuk_143">Sawchuk (2007), s. 143</ref>