Redigerer Germansk religion (avsnitt)

=== Tacitus ===
En langt mer detaljert beskrivelse av germansk religion blir gitt i [[Tacitus]]' ''[[Germania (Tacitus)|Germania]]'', datert til slutten av [[100-tallet]] e.Kr.

Tacitus beskriver både ofringer av dyr som mennesker. Han identifiserer den viktigste germanske guden med den romerske Merkur som på bestemte dager mottok menneskeoffer mens gudene identifisert av Tacitus som [[Herakles]] og [[Mars (gud)|Mars]] mottok dyreofringer. Den største germanske stammen, [[svebere]], gjorde også ofringer, etter sigende av romerske soldater som var blitt tatt til fange, til en gudinne som Tacitus identifiserte med [[Isis]].

[[Image:Solvogn.jpg|thumb|Solvognen fra Trundholm, fra nordisk bronsealder, oppdaget i Danmark, representerer en germansk kult knyttet til vogn, vann og hellige lunder.]]
En annen gudinne, [[Nerthus]], er aktet av [[reudignianere]], [[avionere]], [[anglere]], [[varinere]], [[jyder]], [[suarinere]], og [[nuithonere]]. Nerthus er antatt å innvirke direkte i menneskelige affærer. Hennes helligdom var på en øy (motstridende nevnt ved sjøen) som spesifikt lå i en skog kalt ''Castum''. En vogn dekket med et teppe var forbeholdt gudinnen, og kun en yppersteprest kunne røre ved den. Presten er i stand til å se gudinnen gå inn i vognen som ble trukket av [[ku]]er. Vognen ble fraktet rundt om distriktet og de stedene som fikk besøk av gudinnen feiret med en stor fest. I løpet av gudinnens reiser var det ingen kriger eller stridigheter mellom stammene, og de la ned sine våpen. Når presten erklærte at gudinnen var trett av samtalene med de dødelige dro vognen tilbake og ble vasket, sammen med teppene, i en hellig innsjø. Også gudinnen ble vasket. [[Trell]]ene som utførte denne renselsesprosessen ble etterpå kastet i innsjøen.<ref>[http://www.unrv.com/tacitus/tacitus-germania-11.php Tacitus' ''Germania'', kapittel 40]</ref>

I henhold til Tacitus tenkte de germanske stammene på [[tempel|templer]] som lite egnede boliger for gudene, og de representerte dem ikke som [[idol]]er i menneskelig form. Istedenfor templer samlet de seg i skogen i [[Hellig lund|hellige lunder]] for de enkelte gudene.

[[Spådom]]mer og varsler var viktige for germanerne:

{{sitat|I bruken av loddtrekninger og varsler er de mer avhengig av enn noen andre nasjoner. Deres metode avgjøre med loddtrekninger er umåtelig enkelt. Fra et tre som bærer frukt kutter de en kvist og deler den i to mindre deler. Disse skiller de med så mange merker, og kaster dem tilfeldig og uten orden på et hvit klede. Deretter tar samfunnets prest, om offentligheten som loddtrekningen er krevet, eller faren av en familie om en privat bekymring, etter han har høytidelig anropt gudene med øynene løftet opp mot himmelen, tar opp hvert stykke tre ganger, og etter å ha gjort dette gir en avgjørelse i henhold til merkene som var gjort tidligere. Om endringene har vist seg avskrekkende blir de ikke konsultert om det samme i løpet av den samme dagen: selv når de er innbydende, dog, for bekreftelse, troen på spådommer er også trett. Ja, her er også den kjente praksis med guddommelige hendelser med stemmer og fuglers flukt. Men for denne nasjonen er den merkelig, å lære forvarsler og advarsler fra også hester. Disse blir ernært av staten i de samme hellige skoger og lunder, alle melkehvite og ikke satt til noe jordisk arbeid. Disse trekker sammen den hellige vogn, fulgt av presten og kongen, eller samfunnets høvding som begge omsorgsfullt observerer hans handlinger og knegginger. Hverken i noen form for spådommer er mer trofast og sikkert fredfylt, heller ikke av kun befolkningen, men selv av adelen, selv av prestene. Disse regner seg som underordnet gudene, og hestene er medvitende til hans vilje. De likevist andre metoder for spådommer, hvorfra å lære saken med store og mektige kriger. Fra den nasjonen finner ut at de er krig med, det viser ikke hvordan å få bytte: ham lar bli med i kamp med en utvalgt fra blant dem selv, hver bevæpnet etter sitt lands skikker, og ettersom som seieren går til denne eller til den andre, samler et forvarsel om det hele.<ref>[http://www.northvegr.org/lore/tacitus/001.php Tacitus' Germania, seksjon 10] {{Wayback|url=http://www.northvegr.org/lore/tacitus/001.php |date=20090407094211 }} (engelsk gjengivelse)</ref>|}}

[[Image:Bracteate from Funen, Denmark (DR BR42).jpg|thumb|right|En germansk braket av gull fra folkevandringstiden som avbilder en fugl, hest, og et stilisert hode med en svebisk knute som tidvis er teoretisert til å også å være en representasjon direkte eller indirekte av Wōden, noe som senere ble hesten [[Sleipner]], ravnene [[Hugin og Munin]], og [[Odin]]. Runeinskripsjonen inneholder det religiøse begrepet eller besvergelsen ''alu''.]]
Omdømmet til Tacitus' ''Germania'' er blitt noe skjemmet som en historisk kilde av forfatterens [[Retorikk|retoriske]] tendenser. Hovedhensikten til Tacitus synes å være å holde opp eksempler av dyd og lyter for hans romerske medborgere heller enn å gi en sannferdig etnografisk eller historisk redegjørelse. Mens Tacitus’ fortolkninger er tidvis tvilsomme er navnene og de grunnleggende faktaene som han rapporterer trolig pålitelige. Tacitus berører flere elementer i germansk kultur som er kjent fra senere kilder. Ofringer av mennesker og dyr er dokumentert av arkeologisk bevis og middelalderkilder. Ritualer knyttet til trekk i naturen er funnet både i middelalderkilder og i norrøn folkeminne. En rituell vogn slik det er beskrevet av Tacitus ble utgravd i [[Osebergskipet|Osebergfunnet]]. Kilder fra [[middelalderen]] fram til [[1800-tallet]] peker på spådommer som en måte ta beslutninger på eller å avlese gudenes vilje i tilfeldige fenomen som tvangstanke i germanske kulturer. Eller som Tacitus sier det, «I bruken av loddtrekninger og varsler er de mer avhengig av enn noen andre nasjoner». 

Mens det er rik arkeologisk og [[Lingvistikk|lingvistiske]] bevis på tidligere germanske religiøse tanker er alle disse kildene stumme og de kan ikke bli fortolket med sikkerhet. Sett i lyset av hva vi vet om middelalderens videreføring av germanske religioner slik de ble praktisert av de nordiske landene kan man gjøre en del kvalifisert gjetninger. Imidlertid er det en fare for at regionale forskjeller gjøre generaliseringer til en risikabelt foretagende. Vi vet imidlertid at på Tacitus’ tid skjelnet germanerne profetisk guddom i kvinner og jomfruelige profeter som Veleda ble æret som en sann og levende gudinne.