Redigerer Georg IV av Storbritannia (avsnitt)

== Prinsregent ==
[[Fil:Dupont - Caroline of Brunswick, Princess of Wales.jpg|thumb|Caroline av [[Braunschweig]], malt av Gainsborough Dupont omkring [[1795]].]]
Georg III var forferdet over sønnens oppførsel og hans støtte til [[Whig]]-partiet og Charles James Fox. I [[1795]] satt sønnen i så dyp gjeld at han så seg nødt til å gifte seg med sin kusine Caroline av [[Braunschweig]] – datter av farens søster Augusta – for at parlamentet skulle gå med på å betale gjelden hans. Han var frastøtt av brudens urenslighet, og hun av hans fedme i kontrast til det flotte portrettet av ham som hun var blitt vist. Han var døddrukken i sitt eget bryllup. Den følgende morgen var angivelig eneste gang de var sammen som mann og kone, da datteren prinsesse Charlotte (1796–1817) ble unnfanget.<ref>Kevin Flude: ''Divorced, beheaded, died...'' (s. 130), Michael O'Mara books, London 2009, ISBN 978-1-84317-362-5</ref>  

Bare få uker etter at Charlotte var født, ble foreldrene separert. Georg fikk et sammenbrudd da hun ble født, og skrev et testamente der han etterlot alt til «Maria Fitzherbert som er min hustru i [[Gud]]s øyne, og alltid er og vil være det i mine». Men straks han hadde kommet seg, satte han testamentet til side og glemte det helt.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 48)</ref>

I februar 1811 ble Georg prinsregent pga. farens sinnssykdom. Den gamle var far til 15 barn, men hadde ikke et eneste barnebarn som var født i [[ekteskap]]. Hans syv gjenlevende sønner ble av statsministeren, [[Arthur Wellesley|hertugen av Wellington]], omtalt som «de mest fordømte møllesteiner noen regjering har hatt hengende rundt halsen». [[Percy Bysshe Shelley|Shelley]] kalte dem «kongelige [[vampyr]]er».<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 165)</ref> 

Georg IV fikk tre [[epilepsi|epileptiske]] anfall på den tiden han ble innsatt som prinsregent, og var da omtrent så gammel som faren hadde vært, den gang ''han'' fikk sine første anfall. Ved nyheten om [[slaget ved Waterloo|seieren ved Waterloo]] ble prinsregenten hysterisk og måtte roes ned med store mengder alkohol. Iblant fantaserte han om å ha ridd hesten Fleur-de-Lys i et [[veddeløp]], enda han var så overvektig at han bare kunne komme opp i salen ved hjelp av en sinnrik type heisekran; og om å ha deltatt i slaget ved [[Salamanca]], forkledd som [[general]] Eberhardt von Bock. Mange av [[symptom]]ene hans lå tett opp til dem som hans far utviste. Men da ''[[Sunday Times]]'' tok opp spørsmålet om prinsregenten faktisk led av nedarvet sinnssykdom etter sin far, ble Georg IV ute av seg, ville ha [[statsadvokat]]en til å reise sak mot avisen, og fikk presset [[innenriksdepartementet]] til å tredoble avgiften på alle søndagsaviser.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 48-49)</ref>

Prinsregenten startet store byggeprosjekter, særlig med arkitekten John Nash. De utviklet [[Regent Street]] og [[Regent's Park]], moderniserte [[Buckingham Palace]] og [[Windsor Castle|Windsor-slottet]], og i Brighton ble Royal Pavilion reist. Georg fikk også overtalt regjeringen til å bygge et nasjonalgalleri. Ved sin fars død i 1820 arrangerte Georg en storslått kroningsseremoni i [[Westminster Abbey]] som han nektet sin kone adgang til. Hun var svært ubeleilig kommet tilbake fra [[Italia]], der hun hadde bodd siden [[1814]], for å gjøre sine krav som dronning gjeldende.<ref>https://www.britannica.com/biography/George-IV</ref> Det ville Georg ikke høre om, og han var uklok nok til også å ville fjerne navnet hennes fra den [[anglikanske kirke]]s [[liturgi]] for ikke å utsette den engelske befolkning for den [[blasfemi]]en det – med hans ord – ville være å be for henne. Han forlangte også en erklæring fra [[Overhuset]] om at Caroline hadde bedradd ham med kammertjeneren Pergami, og at ekteskapet dermed var oppløst. Saken var en enorm skandale som rystet det britiske samfunnet fra øverst til nederst. Carolines forsvarer, Henry Brougham,<ref>https://spartacus-educational.com/PRbrougham.htm</ref> var personlig overbevist om hennes skyld, men den kunne ikke bevises. Dessuten var kammertjenerne som hun ble beskyldt for å ha vært utro med, italienere, og dermed i den engelske befolkningens øyne helt utroverdige. Broughams kryssforhør av Majocchi resulterte ikke i annet enn at Majocchi sa ''Non mi ricordo'' («Jeg husker ikke»)<ref>https://www.britishmuseum.org/research/collection_online/collection_object_details.aspx?objectId=1488070&partId=1</ref> 87 ganger. Utsagnet gikk etterpå inn i engelsk dagligtale i en slik grad at det fikk folk til å le 50 år senere. Lord Broughams avsluttende forsvarstale ble regnet som den beste noengang. Han var helten som ble hyllet i gatene. For første gang hadde folkets opprørstrang vist seg som hengivenhet for dronningen, noe som åpnet veien for fredelige [[reform]]er fremover.<ref>Paul Johnson: ''The Offshore Islanders'' (s. 265), Phonenix giant paperbacks, 1995, ISBN 1-85799-381-0</ref>

Kort tid etter ble Caroline syk. Da [[Napoleon]] døde, sa Georgs tjener til ham: «Deres Majestets største fiende er død!» Georg skal ha svart: «Gud! Er hun?» Faktisk døde Caroline kort tid etter. Selv mente hun at hun var blitt [[Forgiftning|forgiftet]].<ref>Kevin Flude: ''Divorced, beheaded, died...'' (s. 131)</ref>