Redigerer Gammelengelsk (avsnitt)

=== Latinsk påvirkning ===
En stor andel av den utdannede og lese- og skrivekyndige befolkningen i denne tiden (prester, munker, skrivere og lignende) var kyndige i [[latin]], som var det lærde og det diplomatiske ''[[lingua franca]]'' i Europa på denne tiden. Det er tidvis mulig å gi tilnærmingsvise datoer for når enkelte latinske ord kom inn i angelsaksisk basert på hvilke mønstre av [[Lingvistikk|lingvistiske]] endringer de undergikk. Det var minst tre merkbare hovedperioder av latinsk påvirkning. Den første skjedde før sakserne forlot Nord-Europa på kontinentet og dro til [[Storbritannia (øy)|Britannia]]. Den andre skjedde før angelsakserne ble konvertert til [[kristendom]]men og latinsktalende prester ble utstrakt. Den tredje og største enkeltoverførselen av latinbaserte ord skjedde etter den normanniske erobringen i 1066 da et stort antall normanniske ord begynte å påvirke språket. De fleste av disse ordene av [[fransk]]e dialekter, ''[[Langue d'oïl]]'', var i seg selv avledet fra [[gammelfransk]] og som til sist var avledet fra [[klassisk latin]], skjønt en betydelig andel av norrøne ord ble introdusert eller på nytt introdusert i normannisk form. Den normanniske erobringen markerer tilnærmingsvis slutten på angelsaksisk eller gammelengelsk og begynnelsen på overgangsformen [[mellomengelsk]] før moderne engelsk utviklet seg.

En av de måter som latinsk innflytelse kan bli sett er de mange latinske ord for aktiviteter som kom i bruk med de folk som var engasjert i disse aktivitetene, et [[idiom]] eller talemåte ble overført fra angelsaksere, men med å bruke latinske ord. Dette kan bli sett i ord som ''militia'' (milits eller landvern), ''assembly'' (forsamling), ''movement'' (bevegelse), og ''service'' (tjeneste).

Språket ble ytterligere endret av overgangen fra [[Runer|runealfabetet]] (også kjent som ''futhorc'' eller ''fuþorc'') og til latinsk alfabet, noe som også var en betydelig faktor i utviklingen av press på språket. Angelsaksiske ord ble stavet slik som de ble uttalt. «Stumme» bokstaver i mange moderne engelske ord ble i sin tid uttalt på angelsaksisk: eksempelvis «c» i ''cniht'', angelsaksisk forgjenger til det moderne engelske ordet ''knight'' ([[ridder]]), ble uttalt som en hard k-lyd. En annen sideeffekt av å stave ordene fonetisk var at stavingen var ekstremt variabel – stavingen av et ord ville reflektere forskjellene i [[fonetikk]]en til skriverens regionale [[dialekt]], foruten også at idiosynkratiske stavevalg varierte fra forfatter til forfatter, og selv innenfor verk til verk av det samme forfatterskapet. Eksempelvis kunne det ordet som har betydningen «og» på [[norsk]] bli stavet både som «and» og/eller som «ond».