Redigerer Gallerkrigen (avsnitt)

===Omstendigheter rundt den romerske suksessen===
Den romerske suksessen i krigene mot gallerne var bygget på en kombinasjon av utspekulert politikk, effektive felttog og en overlegen romersk militær organisasjon. Cæsar førte den berømte «[[splitt og hersk]]»-taktikken, der han allierte seg med visse stammer i deres interne kamper i Gallia. Han samlet inn etterretningsinformasjon for å identifisere de ulike stammes karakteristikker og svakheter, for deretter å kvitte seg med dem en etter en.

Mange av Cæsars soldater var gallere, så konflikten var i realiteten ikke bare en krig mellom Roma og Gallia. Til tross for at den romerske hæren bestod av mange gallere, var den fortsatt en svært disiplinert og velfungerende enhet. Kjernen bestod av seks (senere ti) [[Romersk legion|legioner]] av tungt infanteri. Cæsar stolte på utenlandske allierte i sitt [[kavaleri]] og lette infanteri, bestående av [[Numidia|numidiere]],[[Kreta|kretanere]], [[Spania|spanjoler]], [[germanere]] og gallere. 

Cæsars galliske motstandere var militært underlegne i forhold til romerne. Gallerne kunne samle store armeer, men klarte ikke å oppnå den samme fleksibiliteten og disiplinen som de romerske motstanderne hadde. Galliske krigere var voldsomme motstandere, noe de ble beundret for av romerne (se [[Døende galler]]), men de manglet disiplin i felten. Deres taktikk var å møte sin motstander ''en masse'', og deres mangel av godt disiplinerte kohorter fratok dem muligheten til å bli sofistikerte motstandere. I tillegg manglet de [[logistikk]] i sine forsyningslinjer og klarte derfor ikke å oppholde seg i felten så lenge som romerne.