Redigerer Fredskonferansen i Paris (1919) (avsnitt)

=== Delegasjonene fra dominiene ===
[[Fil:Paris 1919 Australian delegation.jpg|miniatyr|Den australske delegasjonen, i senter er statsminister [[Billy Hughes]].]]

Dominiene ble opprinnelig ikke gitt egne invitasjoner til fredskonferansen, men ble forventet å ha representanter som en del av den britiske delegasjonen.<ref>{{cite journal | last1 = Snelling | first1 = R. C. | year = 1975 | title = Peacemaking, 1919: Australia, New Zealand and the British Empire Delegation at Versailles | url = | journal = Journal of Imperial and Commonwealth History | volume = 4 | issue = 1| pages = 15–28 | doi=10.1080/03086537508582446}}</ref>

Overbevist om at Canada hadde utviklet seg til en nasjon ved dets deltakelse på slagmarkene i Europa, krevde landets statsminister, [[Robert Borden]], at Canada skulle ha en egen delegasjon under fredskonferansen. Dette ble motarbeidet både av Storbritannia og USA, sistnevnte så en delegasjon fra Canada som en ekstra britisk stemme. Borden svarte med å vise til at siden Canada hadde mistet nesten 60 tusen menn, en langt større andel av sin befolkning enn USAs 50 tusen mann, så hadde landet i det minste krav på bli representert som en «mindre makt». Den britiske statsministeren David Lloyd George ga etterhvert etter for Canadas krav og fikk de skeptiske amerikanerne til å godta delegasjoner fra Canada, [[Britisk India]], Australia, [[Newfoundland-dominionen]], New Zealand, og Sør-Afrika. De fikk også egne delegasjoner i Folkeforbundet.<ref>{{cite journal | last1 = Fitzhardinge | first1 = L. F. | year = 1968 | title = Hughes, Borden, and Dominion Representation at the Paris Peace Conference | url = https://archive.org/details/sim_canadian-historical-review_1968-06_49_2/page/160 | doi = 10.3138/chr-049-02-03 | journal = Canadian Historical Review | volume = 49 | issue = 2| pages = 160–169 }}</ref>

Selv om Canada hadde mistet nær 60 tusen mann i krigen, ba landet hverken om kompensasjon eller mandatområder.<ref>Margaret McMillan, «Canada and the Peace Settlements», in David Mackenzie, ed., ''Canada and the First World War'' (2005) s. 379–408</ref>

Den australske delegasjonen kjempet hardt for sine krav: erstatning, anneksjon av [[Tysk Ny-Guinea]] og avvisning av det japanske forslaget om rasemessig likestilling. Den australske statsministeren Hughes sa at han ikke hadde noe imot det japanske forslagt, så fremt det ble klart uttrykt at det ikke ga noen rett til innreise i Australia. Hughes var bekymret over Japans økende makt. Kun noen måneder etter krigsutbruddet i 1914 hadde Japan, Australia og New Zealand okkupert alle tyske områder i Asia og Stillehavet. Selv om Japan hadde Storbritannias aksept på å okkupere tyske områder, var Hughes skeptisk til denne utviklingen.<ref>{{cite journal | last1 = Snelling | first1 = R. C. | year = 1975 | title = Peacemaking, 1919: Australia, New Zealand and the British Empire delegation at Versailles | url = | journal = Journal of Imperial and Commonwealth History | volume = 4 | issue = 1| pages = 15–28 | doi=10.1080/03086537508582446}}</ref>