Redigerer Fredrik Stang d.y. (avsnitt)

=== Politisk karriere ===
I politikken arbeidet Stang for at det skulle bli et varig samarbeid mellom venstrefløyen i Høyre og Venstre, noe som ikke lot seg realisere.

Han trådte inn i norsk rikspolitikk i 1906 da han på Høyres landsmøte i januar ble valgt til partiformann. Samme år ble han innvalgt på [[Stortinget]], hvor han også ble Høyres parlamentariske leder. Foran valget i 1909 vendte han seg til de uavhengige Venstre-politikerne (etter splittingen av Venstre i 1908) for å innby dem til et organisert samarbeid med Høyre, eventuelt et nytt parti. Dette samarbeidet ble det ikke noe av. I stedet dannet de uavhengige Venstre-politikerne sitt eget parti, [[Frisinnede Venstre]]. Selv unnlot Stang å la seg velge som stortingsrepresentant i 1909 og overlot ledelsen av stortingsgruppen til [[Jens Bratlie]]. Han vendte tilbake til professoratet, selv om han fortsatte som partiformann.

Da Venstre tapte valget i 1909, ble grunnen lagt for en regjering av Høyre og Frisinnede Venstre. Stang oppsøkte i Bergen den fremste statsministerkandidaten, [[Christian Michelsen]], men da denne avslo, gikk stillingen til [[Wollert Konow (SB)]]. Konow måtte imidlertid trekke seg etter den berømte [[måltalen]] i 1912. Det ble dannet en ny Høyre-regjering under Jens Bratlie med Stang som justisminister.

Som justisminister overtok Stang et utkast til ny arbeidstvistlov, som var blitt utarbeidet av en komité under ledelse av [[Ole Solnørdal]] og nedsatt av [[Johan Castberg]] i 1908. Konows regjering hadde latt saken ligge, men Stang gjenopptok arbeidet etter henstilling fra Stortinget og fremsatte [[proposisjon]] i saken. Utkastet til en arbeidstvistlov var banebrytende i norsk historie, siden det var det første forsøket på å temme disse årenes store [[arbeidskonflikt]]er ved hjelp av sosial lovgivning. På grunn av regjeringens avgang ble loven imidlertid ikke vedtatt. Allerede i 1913 måtte nemlig Stang gå av sammen med resten av regjeringen, etter som Venstre vant valget dette året. Han trådte med dette ut av rikspolitikken.

Utenrikspolitisk kom Stang til å spille en rolle da Norge overtok suvereniteten over [[Svalbard]]. Som formann i en komité nedsatt av gruveselskapet [[Store Norske]], ble han nemlig sendt til [[Paris-konferansen]] i 1919. Komitéen hadde utarbeidet et forslag til en traktat som skulle ordne Norges overtakelse av øygruppa. I Paris samarbeidet Stang med minister [[Fritz Wedel Jarlsberg]] under forhandlingene, som ledet fram til [[Spitsbergen-traktaten]] i 1920.<ref>Berg (1995).</ref>