Redigerer Fred. Olsen (1857–1933) (avsnitt)

== Jobbetid og kriser i mellomkrigstiden ==
[[File:Fred. Olsen OB.06076.jpg|thumb|Fred. Olsen, maleri fra ca. 1920.]]
For norske skipsredere hadde periode 1915–1920 vært en gullalder, etter at tyskernes prinsipp om [[uinnskrenket ubåtkrig]] hadde drevet fraktratene i været. Norske redere hadde dradd inn 3,5 milliard 1918-kroner (ca. 82 milliarder 2017-kroner) i fraktinntekter i løpet av krigsårene, og av dette var 1,5 milliarder 1918-kroner (ca. 35. milliarder 2017-kroner) ren profitt. Perioden var også kjent som «[[jobbetid]]en», der kortsiktige spekulanter («jobbere») presset ut de eksisterende eierne av shippingaksjer for å tømme rederienes pengesekker. Dette rammet også Fred. Olsen i et tilfelle, da han ble sparket fra styret til en kollegas rederi for å bli erstattet med en jobber. Likevel kom Olsen stort sett uskadet fra jobbernes raid, siden han hadde full kontroll over aksjemajoriteten i alle sine egne rederier og dermed ikke var noe lett oppkjøpsmål.<ref name="Hauge-49-51" />

Fraktratene holdt seg oppe de første par fredsårene, og norske myndigheter innførte også gunstige skatteregler for å bidra til at rederiene erstattet tonnasjen som var tapt under krigen. Dette gjorde at det var voldsomt med bestillinger av nye skip disse årene, helt til shippingboblen sprakk høsten 1920. Krakket gjorde at et skip som hadde kostet 2,5 millioner i 1920 bare var verdt en fjerdel fem år senere, noe som ble et stort problem for rederne som hadde gamblet på fortsatt oppgang. En av disse var [[Otto Thoresen]], som tidligere hadde utkonkurrert Fred. Olsen på Middelhavslinjene. Nå var det Olsen som kunne le sist, i det han kunne overta Thoresens skip og innarbeidede linjer. Også rederiet [[R.M. Peterson]] måtte gi opp, og Olsen stod klar til å ta over de seks damperne deres og linjen til Tyskland. Han omdannet R.M. Petersons virksomhet til sitt nye selskap Jeløylinjen og restene av Thoresens virksomhet til selskapet Middelhavslinjen, og sammen med de tre eksisterende rederiene til Olsen ble disse notert på Oslo Børs de neste 60 årene.<ref name="Hauge-51-52" />
[[File:Drammensveien 41 - 2010-01-16 at 13-22-35.jpg|thumb|Fred. Olsens bolig ''Villa Fredly'' i [[Drammensveien (Oslo)|Drammensveien]] 41 ble oppført i 1907 av arkitekt [[Ole Sverre]]. Det vant [[Sundts premie]] for 1908.]]

Siden mange konkurrenter hadde gått på kraftige smeller kom han derfor svært styrket ut av krisen på første halvdel av 1920-tallet. Han klarte også å holde liv i Akers mekaniske verksted, etter at krisen hadde gjort at mange kunder kansellerte bestillingene sine. Noen av disse ble overtatt av Olsen, noe som gjorde at aktiviteten på Aker fortsatte i en periode der de fleste andre verft stod helt stille. Likevel var det slik at Fred. Olsen generelt hadde vært svært forsiktig med å bestille nye skip for å erstatte tapene under krigen, og i 1925 var fortsatt kun to tredeler av hans tapte skip erstattet.<ref name="Hauge-53-54" />

Norsk shipping- og verftsindustri hadde gått noe bedre rundt 1930, og Fred. Olsen hadde fått sitt første tankskip i 1929.<ref name="Egeland-88" /> Kort tid senere begynte imidlertid [[Den store depresjonen|de harde trettiårene]] å ramme næringen, men Olsen klarte å redde Aker igjennom depresjonen ved å skape en allianse mellom bedriften, arbeiderne, kommunen og staten. I 1932 bestilte Fred. Olsen nye fruktskip til bruk mellom [[Kanariøyene]] og London, mot at arbeiderne gav avkall på [[Akkordlønn|akkorden]], kommunen stilte med billig strøm, og [[Norges Bank]] gav billige lån. Denne modellen med offentlige subsidier fortsatte faktisk helt frem til andre verdenkrig, selv om tidene gradvis kom til å bedre seg.<ref name="Hauge-54" />