Redigerer Forfatter (avsnitt)

== Historikk ==
Opphavet til de eldste [[Muntlig litteratur|muntlige historiene]] kjenner vi ikke. Da skrivekunsten kom, ble imidlertid disse fortellingene skrevet ned og dermed lettere å spore gjennom historien. Den eldste poeten vi kjenner navnet på, er [[Enheduanna]], (ca. 2285–50 f.Kr.), som var en [[sumer]]isk/[[akkad]]isk yppersteprestinne. Etter henne har vi 42 [[hymne]]r som ble skrevet i [[kileskrift]] på [[leirtavle]]r for bortimot 4.300 år siden.

[[Gilgamesh-eposet]] regnes som verdens første [[epos|episke fortelling]] som vi kjenner til, og det ble spredt i ulike versjoner og i mange [[oversettelse]]r i 2.000 år før det ble glemt i ytterligere 2000 år før det ble gjenoppdaget i våre dager. Forfatterne av de ulike versjonene er ukjente – inntil en [[prest]] og forfatter som levde i [[Babylonia]] omtrent [[1400 f.Kr.]] ved navn [[Sin-leqi-unninni]] (navnet kan oversettes til «Måneguden, hør min [[bønn]]») samlet alle versjonen til én felles episke fortelling og det er denne versjonen av [[Gilgamesh]]-eposet vi kjenner i dag. Alt annet er bare fragmenter. Sin-leqi-unninni er den eldste episke forfatteren verden kjenner til.

I [[Europa]] regnes grekeren [[Homer]] som den første kjente forfatteren. Han skal ha levd en gang på 800-tallet før Kristus og tillegges ''[[Iliaden]]'' og ''[[Odysseen]]''. Siden kom greske [[tragedie]]forfattere og [[filosof]]er etter, og romerske forfattere og talere. Flere av disse er kjent med navn, selv om de aller eldste verkene bygger direkte på den muntlige tradisjonen, og «forfatterne» av dem bare var håndverksskrivere som gjenfortalte gamle historier. 

I [[Norden]] kom skrivekunsten med [[runer|rune]]ne. [[Snorre Sturlason]] (1178–1241) er blant våre tidligste og viktigste historiefortellere og [[skald]]er. Han forfattet kongesagaene i ''[[Heimskringla]]'', gjenfortalte [[norrøn mytologi|norrøne]] gude[[myte]]r og skrev om diktekunst i ''[[Edda]]''.

Det å leve av å skrive en profesjonell fortelling som et fag i moderne forstand, med [[forlegger]], bokutgivelser, kritikere etc., er imidlertid nyere. Først på [[1700-tallet|1700-]] og [[1800-tallet]] kunne forfattere med ambisjoner om å skape personlige kunstverk, forsørge seg av yrket. Tidligere arbeidet de fleste med støtte fra rike [[Mesén|mesener]], herskere og mektige oppdragsgivere og skreiv historiefortellinger, hylningsdikt, [[epitaf]]er o.a. Med [[den industrielle revolusjon]] på 1800-tallet og bedre leseferdigheter blant folk flest, økte imidlertid boksalget, og det ble etter hvert etterspørsel etter forskjellige slags forfattere som kunne skrive for ulike lesergrupper.

[[Samfunn]]ets holdninger overfor forfattere har variert. Tradisjonelt har [[skald]]er og diktere vært høyt ansett og stått makten, og tidvis også guddommen, nær. Da skrivekunsten kom til, fikk de skrivekyndige anerkjennelse for sitt nyttige håndverk og ble knyttet til den politiske, religiøse og etter hvert [[intellektuell]]e [[elite]]n. Samtidig har mange sett på dikterne som livsfjerne drømmere og fysisk svake grublere som tuller bort livet sitt uten å gjøre nytte for seg. Også der alle er lese- og skrivekyndige, nyter forfattere stor respekt i de fleste miljøer. Boka representerer fortsatt makt, kunnskap og visdom, og særlig skjønnlitterære forfattere som skriver for voksne, står høyt på den sosiale og kunstneriske rangstigen.