Redigerer Folkeoppstanden 17. juni 1953 (avsnitt)

== Tirsdag 16. juni ==
De første som la ned arbeidet, var bygningsarbeiderne ved blokk 40 i [[Karl-Marx-Allee|Stalinallee]], nå omdøpt til Karl-Marx-Allee. 16. juni gikk de i flokk og følge mot Berlin sentrum, og feide unna ''[[Volkspolizei]]'' (østtysk «folkepoliti») som prøvde å stoppe dem. På vei over [[Alexanderplatz]] og [[Unter den Linden]] sluttet flere seg til, og rundt 80&nbsp;000 samlet seg foran ''Haus der Ministerien'', tidligere [[Hermann Göring]]s ''[[Reichsluftfahrtministerium]]'', og forlangte å få snakke med president [[Otto Grotewohl]] og generalsekretær [[Walter Ulbricht]]. Disse var såpass skremt at de sendte ut tre lavere ministere i stedet, som lovet folkemengden å forsøke å nedsette arbeidskvotene. Men nå stilte mengden også krav om politisk frihet, og erklærte at de ville følge opp med [[generalstreik]] dagen etter.<ref>[https://www.bookfinder.com/isbn/9781858283821/ John Gawthrop og Christian Williams: ''The rough guide to Berlin'' (s. 69), ISBN 978-1-85828-382-1]</ref>

Regjeringen sendte ut noen ut [[høyttaler]]biler som kunngjorde at demonstrantene skulle gå hjem, for kravene deres var innfridd. I stedet overtok demonstrantene bilene og sendte ut melding om at alle måtte møtes neste morgen Strausberger Platz ved Stalinalleen; og planen om generalstreik var snart kjent over hele DDR som tok inn vestlige [[radiostasjon]]er.<ref>[https://www.aftenposten.no/norge/i/JoJp4/da-folket-sa-nei-til-kommunismen Halvor Tjønn: «Da folket sa nei til kommunismen»,] ''[[Aftenposten]]'' 4. november 2013</ref> Øst-Berlins politimester Waldemar Schmidt (1909-75) krevde hjelp til å slå ned oppstanden fra den sovjetiske kommandanten, general Pavel Dibrova; men generalen avslo.<ref>[https://www.wilsoncenter.org/sites/default/files/media/documents/publication/CWIHP_Bulletin_10.pdf Christian F. Ostermann: ''This is not a Politbüro, but a Madhouse'' (s. 67)]</ref>