Redigerer Fjeldfuglen (avsnitt)

==Forbilder og handlingen==
Operaen er dels basert på sagnet [[Andreas Faye]] gjenga i ''Norske Sagn'' (1833) om «[[Jostedalsrypa|Rypa i Justedalen]]». Ei jente fra gården Birkehaug var ifølge sagnet den eneste som overlevde [[svartedauden]] i [[Jostedalen]]. Noen år senere ble hun funnet av noen tilreisende fra andre deler av soknet, men da hadde hun levd så lenge alene at hun hadde blitt så "sky og vild som en Fugl, hvorfor man ogsaa kaldte hende for Rypa".<ref>[[Andreas Faye]]: ''Norske Folke-Sagn''. [[Norsk Folkeminnelags skrifter]] nr. 63. Oslo 1948, s. 128.</ref>)

Alt i 1850 forsøkte Ibsen å dramatisere sagnet. Etter utgivelsen av [[Magnus Brostrup Landstad|M.B. Landstad]]s ''Norske Folkeviser'' (1853) smeltet han ideen sammen med balladen om ridderen Olaf Liljukrans. I balladen rir Olaf ut rett før bryllupet, og havner i alvedans (elveleik). Da han motstår fristelsene påskastes han en dødelig sykdom. Brura blir forklart at Olaf er ute og turnerer sin hest og sitt sverd, mens han egentlig ligger til sengs i bryllupsgården og dør.<ref>[[Magnus Brostrup Landstad]]: ''Norske Folkeviser''. Christian Tønsbergs Forlag. Christiania 1853, s. 355-361. (2. utgave [[Norsk Folkeminnelag]] 1968 og 3. utgave Norgesforlaget 2002.)</ref> Dramaet ble etter balladen kalt ''[[Olaf Liljekrans]]'', og det er dette sujettet som senere skulle omformes til "Fjeldfuglen". I dramaet er plottet spørsmålet om økonomisk arrangerte ekteskap versus ekteskap inngått på bakgrunn av forelskelse. Utfordringen kommer fra Alfhild, som var vokst opp inne på fjellet med sin far, en spillemann som har bosatt seg slik fordi han står på kant med bygdesamfunnet. Hun kommer i kontakt med Olaf, som, like før han skal giftes med den rike nabojenta Ingeborg, går seg vill i ødemarka. Olaf og Alfhild blir forelsket. Hun blir tatt med ned til bygda for å få en belønning av Fru Kirsten Liljekrans for å ha reddet sønnen Olaf. Hun synes gårdsgutten Heming er en passelig partner for henne. Da Alfhild forstår at det ikke er Olaf hun skal få til ekte føler hun seg sviktet, og hevner hun seg ved å tenne fyr på bryllupsgården.

Stykket ble fremført ved [[Det norske Theater]] i [[Bergen]] i 1857, men ble ingen suksess. Ibsen tok opp igjen intrigen i sitt utkast til opera, bygd over et liknende trekantdrama, men hvor det er en jeger, Knut Skytte, som møter og forelsker seg i Alfhild, og fristes til å forlate sin kommende brud, Ingeborg. Samtidig er naturbarnet Alfhild nysgjerrig på samfunnslivet og ønsker å ta del i fellesskapet. Også her oppstår en sivilisasjonskritikk, hvor arrangerte ekteskap stilles opp mot frie og ekte kjærlighetsbånd.