Redigerer Fascisme (avsnitt)

==Historie==

===''Fin de siècle'' og fusjoneringen av maurrasisme og sorelianisme (1880–1914)===
Historikeren [[Zeev Sternhell]] sporet fascismens ideologiske røtter tilbake til 1880-årene, og særlig til den tidens ''[[fin de siècle]]''-tema.<ref name="international" /><ref name="routledge12" /> Temaet var basert på et opprør mot [[materialisme]], [[rasjonalisme]], [[positivisme]], borgerlig samfunn og [[demokrati]].<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170" /> ''Fin-de-siècle''-generasjonen støttet [[emosjonalisme]], [[irrasjonalisme]], [[subjektivisme]], og [[vitalisme]].<ref name="routledge13" /> ''Fin-de-siècle''-tankegangen så på sivilisasjonen som i en krise som behøvde en massiv og total løsning.<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170"/> ''Fin-de-siècle'' sin intellektuelle skole anså individet kun som en del av en større kollektivitet, som ikke bør ses som en atomisert numerisk sum av individer.<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170"/> De fordømte liberalsamfunnets rasjonalistiske individualisme og oppløsingen av sosiale bånd i borgerlig samfunn.<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170"/>

''Fin-de-siècle''-perspektivet var influert av en rekke intellektuelle utviklinger, inkludert [[Darwinisme|darwinistisk]] [[biologi]], [[Gesamtkunstwerk|wagnersk estetikk]], [[Arthur de Gobineau]]s [[Rasisme|raseteori]], [[Gustave Le Bon]]s psykologi og filosofiene til [[Friedrich Nietzsche]], [[Fjodor Dostojevskij]] og [[Henri Bergson]].<ref name="Zeev 1998 s. 171" /> [[Sosialdarwinisme]], som fikk vid anerkjennelse, skilte ikke mellom fysisk og sosialt liv, og anså menneskets tilstand som en ustanselig kamp for å oppnå [[den sterkestes overlevelse]].<ref name="Zeev 1998 s. 171"/> Sosialdarwinismen utfordret positivismens påstand om at tilsiktede og rasjonelle valg avgjorde menneskers adferd, og fokuserte heller på arvelighet, rase og miljø.<ref name="Zeev 1998 s. 171"/> Sosialdarwinismens vektlegging av biogruppe-identitet og rollen spilt av organiske forhold innad i samfunn fostret legitimering og appell for nasjonalisme.<ref name="routledge14" /> Nye teorier innen sosial- og politisk psykologi avviste også tanken om at menneskets adferd var styrt av rasjonelle valg, og hevdet heller at følelser var mer innflytelsesrike i politiske saker enn rasjonalitet.<ref name="Zeev 1998 s. 171"/> Nietzsches argument at «[[Gud er død]]», som sammenfalt med hans angrep på kristendommens, demokratiets og moderne kollektivismes «flokkmentalitet»; hans [[Übermensch|overmenneske]]-konsept, og hans fremming av «[[viljen til makt]]» som et urinstinkt, hadde stor påvirkning på mange i ''fin-de-siècle''-generasjonen.<ref name="routledge15" /> Bergsons påstand om eksisteringen av en ''[[élan vital]]'' eller vitalt instinkt var sentrert rundt frie valg og avviste materialismen og [[determinisme]]ns prosesser; dette utfordret marxismen.<ref name="routledge16" />

[[Gaetano Mosca]] utviklet i sitt verk ''The Ruling Class'' (1896) en teori som hevder at det i alle samfunn vil være en «organisert minoritet» som vil dominere og herske over den «uorganiserte majoritet».<ref name="William Outhwaite 2006. s. 442" /><ref name="Tracy H. Koon 1943. s. 6" /> Mosca hevdet at det kun fantes to klasser i samfunnet, «den regjerende» (den organiserte minoritet) og «den regjerte» (den uorganiserte majoritet).<ref name="Giuseppe Caforio 2006. s. 12" /> Han hevder at den organiserte naturen til den organiserte minoritet gjør den uimotståelig for noe individ i den uorganiserte majoriteten.<ref name="Giuseppe Caforio 2006. s. 12"/>

Anarkisten [[Mikhail Bakunin]]s konsept om ''gjerningens propaganda'', som vektla viktigheten til ''direkte handling'' som politikkens fremste middel, inkludert revolusjonær volds, ble populær blant fascister som beundret konseptet og som tok det til seg som en del av fascismen.<ref name="Stuart Joseph Woolf 1970. s. 282" />

{{Multiple image|direction=horizontal|align=left|image2=Georges Sorel.jpg|image1=Charles Maurras - avant 1922.jpg|width1=120|width2=113|caption2=Georges Sorel|caption1=Charles Maurras.}}
Den [[Fransk nasjonalisme|franske nasjonalisten]] og reaksjonære monarkisten [[Charles Maurras]] influerte fascismen.<ref name="nationalism18"/> Maurras fremmet hva han døpte [[integral nasjonalisme]], som etterlyste nasjonens organiske enhet; Maurras insisterte på at en mektig monark var nasjonens ideelle leder. Maurras mistrodde det han anså som den demokratiske mystifiseringen av populærviljen som skapte et upersonlig kollektivt subjekt.<ref name="nationalism18"/> Han hevdet at en mektig monark var et personifisert overhode som kunne utøve autoritet for å samle nasjonens folk.<ref name="nationalism18"/> Maurras' integrale nasjonalisme ble idealisert av fascistene, men modifisert til en modernisert revolusjonær form uten Maurras' monarkisme.<ref name="nationalism18"/>

Den franske revolusjonære syndikalisten [[Georges Sorel]] fremmet den politiske voldens legitimitet i sitt verk ''Tanker om vold''(1908) og andre verk hvor han fremmet radikal syndikalistisk handling for å oppnå en revolusjon for å kaste kapitalismen og borgerskapet gjennom en [[generalstreik]].<ref name="mobilization21" /> I ''Tanker om vold'' vektla Sorel behovet for en revolusjonær [[politisk religion]].<ref name="mobilization22" /> I tillegg avviste Sorel demokratiet som reaksjonært i sitt verk ''Les Illusions du progrès'', og skrev at «intet er mer aristokratisk enn demokrati».<ref name="mobilization23" /> I 1909, da en syndikalistisk generalstreik i Frankrike ikke hadde materialisert seg, forlot Sorel og hans tilhengere den radikale venstresiden og ble del av den radikale høyresiden, hvor de ønsket å slå sammen militant katolisisme og fransk patriotisme med sine egne synspunkter, og fremmet anti-republikanske kristne franske patrioter som de ideelle revolusjonære.<ref name="mobilization24" /> Opprinnelig hadde Sorel offisielt vært en marxistisk revisjonist, men innen 1910 hadde han erklært sin oppgivelse av sosialismen og hevdet i 1914, gjennom [[Benedetto Croce]]s aforisme, at «sosialismen er død» grunnet «marxismens nedbrytning».<ref name="Sternhell, Zeev 1994 s. 78" /> Sorel ble en støttespiller til reaksjonær maurrasiansk nasjonalisme fra 1909 som påvirket hans verker.<ref name="Sternhell, Zeev 1994 s. 78"/> Maurras hadde interesse av å slå sammen sine nasjonalistiske idealer med soreliansk [[syndikalisme]] for å konfrontere demokratiet.<ref name="revolution1994" /> Maurras hevdet at «en sosialisme befridd fra det demokratiske og kosmopolitiske element passer nasjonalisme like godt som en vellaget hanske passer en vakker hånd».<ref name="multiculturalism" />

Fusjoneringen av maurrasiansk nasjonalisme og soreliansk syndikalisme influerte den radikale italienske nasjonalisten Enrico Corradini.<ref name="zs163" /> Corradini uttalte behovet for en [[Nasjonalsyndikalisme|nasjonal-syndikalistisk]] bevegelse, ledet av elitistiske aristokrater og antidemokrater som delte en revolusjonær syndikalistisk hengivelse til direkte handling og villighet til kamp.<ref name=zs163/> Corradini omtalte Italia som en «proletarisk nasjon» som behøvde å delta i imperialisme for å utfordre de «[[plutokrati]]ske» franskmennene og britene.<ref name="mb9" /> Corradinis syn var del av et bredere sett med oppfattelser innad i den høyresidige ''Den italienske nasjonalistforening''(ANI), som hevdet at Italias økonomiske tilbakeståenhet var forårsaket av korrupsjon i dens politiske klasse, [[liberalisme]] og splid grunnet sosialisme.<ref name=mb9/> ANI hadde bånd til og utøvde innflytelse blant [[konservative]], katolikker, og forretningssamfunnet.<ref name=mb9/> Italienske nasjonalsyndikalister delte et felles sett prinsipper: avvisninger av [[Bursjoasi|borgerlige]] verdier, demokrati, liberalisme, [[marxisme]], [[Internasjonalisme (politikk)|internasjonalisme]] og [[pasifisme]]; og fremmingen av [[heroisme]], [[vitalisme]] og vold.<ref name="revolution" /> ANI hevdet at liberaldemokratiet ikke lenger var kompatibel med den moderne verden, og støttet en sterk stat og imperialisme, samtidig som de hevdet at mennesker fra naturens side er rovdyriske og at nasjoner befant seg i en konstant kamp, hvori kun de sterkeste kunne overleve.<ref name="nationalism25" />

[[Fil:Manifesto of Futurism.jpg|thumb|left|[[Filippo Tommaso Marinetti]], italienske modernistisk forfatter av ''[[Det futuristiske manifest]]'' (1909) og senere medforfatter av ''[[Det fascistiske manifest]]'' (1919)]]
Futurismen var både en kunstnerisk-kulturell bevegelse og innledningsvis en politiske bevegelse i Italia ledet av [[Filippo Tommaso Marinetti]] som stiftet ''Det futuristiske manifest'' (1908), som forfektet modernisme, handling, og politisk vold som nødvendige elementer innen politikken samtidig som det avviste liberalismen og parlamentarisk politikk. Marinetti avviste konvensjonelt demokrati basert på flertallsstyre og egalitarisme til fordel for en ny form for demokrati som fremmet det han beskrev i sitt verk «Den futuristiske tanken om demokrati»: «We are therefore able to give the directions to create and to dismantle to numbers, to quantity, to the mass, for with us number, quantity and mass will never be—as they are in Germany and Russia—the number, quantity and mass of mediocre men, incapable and indecisive.».<ref name="aesthetics" />

Futurismen påvirket fascismen i dens anerkjenning av voldelig handling og krig som nødvendigheter av den moderne sivilisasjon.<ref name="Gigliola Gori 2004. s. 14">Gigliola Gori. ''Italian Fascism and the Female Body: Submissive Women and Strong Mothers''. Oxfordshire, England; New York, New York: Routledge, 2004. s. 14.</ref> Marinetti fremmet behovet for fysisk mosjonering av unge menn, og hevdet at gymnastikk bør ha forrang framfor bøker i utdanning av menn. Han forfektet segregering av kjønnene på utdanningsfeltet. Ifølge han måtte mennenes utdannelse være fri for «kvinnelig ømfintlighet». Marinetti hevdet at mannlig utdanning måtte være «livlig, krigersk, muskuløs og voldelig dynamisk».<ref>Gigliola Gori. ''Italian Fascism and the Female Body: Submissive Women and Strong Mothers''. Oxfordshire, England; New York, New York: Routledge, 2004. s. 20–21.</ref>

===Første verdenskrig og dens etterspill (1914–29)===
[[Fil:Benito Mussolini 1917.jpg|thumb|right|[[Benito Mussolini]] i 1917 som soldat i første verdenskrig. I 1914 stiftet Mussolini ''Fasci d'Azione Rivoluzionaria'', som han også ledet. Mussolini fremmet italiensk intervensjon i krigen som en revolusjonær nasjonalistisk handling for å befri land gjort krav på av Italia fra Østerrike-Ungarn.]]
Ved krigsutbruddet august 1914 ble den italienske politiske venstresiden alvorlig splittet over sitt standpunkt i krigen. [[Det italienske sosialistparti]] (PSI) motsatte seg krigen, men en rekke italienske revolusjonære syndikalister støttet krigen mot Tyskland og Østerrike-Ungarn på grunnlag av at deres reaksjonære regimer måtte beseires for å sikre sosialismens suksess.<ref name="zs175" /> [[Angelo Oliviero Olivetti]] etablerte en pro-intervensjonistisk ''fascio'' kalt ''Fasci d'Azione Internazionalista'' i oktober 1914.<ref name=zs175/> Benito Mussolini, etter å ha blitt sparket fra sin stilling som sjefsredaktør for PSIs avis ''Avanti!'' på grunn av sin antityske holdning, tok del i den intervensjonistiske kampsaken i en separat ''fascio''.<ref name="revolution27" /> Begrepet «fascisme» ble først brukt i 1915 av medlemmer av Mussolinis bevegelse, ''Fasci d'Azione Rivoluzionaria'' («Den revolusjonære handlings ''fasci''»).<ref name="journalist" />

''Fasci d'Azione Rivoluzionaria''s første møtet ble avholdt 24. januar 1915<ref name="Paul O s. 41">Paul O'Brien. Mussolini in the First World War: The Journalist, The Soldier, The Fascist. s. 41.</ref> da Mussolini erklærte at det var nødvendig for Europa å løse sine nasjonale problemer – inkludert nasjonale grenser – både Italias og andre steders, og «undertrykkede folk må skaffe rettigheten til å tilhøre de nasjonale samfunn de stammer fra.».<ref name="Paul O s. 41"/> Forsøk på å avholde massemøter var ineffektive, og organisasjonen ble regelmessig trakassert av myndighetene og sosialistene.<ref name="Gregor-1979-pp-195-196">Gregor 1979, s.&nbsp;195–96.</ref>

[[Fil:Mussolini biografia.jpg|thumb|300px|left|Benito Mussolini regnes som en av fascismens nøkkelpersoner.]]

Liknende politiske ideer vokste frem i Tyskland etter krigsutbruddet. Ifølge den tyske sosiologen Johann Plenge var Tysklands krigsøkonomi realiseringen av «sosialismen».<ref name="Bernd-Rüdiger Hüppauf 1997. s. 91_92">Hüppauf, Bernd-Rüdiger ''War, Violence, and the Modern Condition'' (Berlin: Walter de Gruyter & Co., 1997), s. 91-92.</ref> For Plenge hadde en økonomi for det «felles beste» vokst fram. Denne nasjonalsosialismen var sett på som en form for [[statssosialisme]] som hadde avvist «tanken om grenseløs frihet», og visse former for kapitalisme som var mot Tysklands «nasjonale interesse» men som likevel kjempet for større økonomisk effektivitet.<ref name="Bernd-Rüdiger Hüppauf 1997. s. 92"/> Plenge kjempet for at en autoritær rasjonell herskerelite skulle utvikle denne nasjonalsosialismen gjennom en hierarkisk [[teknokrati]]sk stat.<ref name="Thomas Rohkrämer 2007. s. 130" />

Plenge myntet en ny nasjonalistisk ideologi basert på det han betegnet som «ideene av 1914», som skulle danne basisen for [denne] nasjonalsosialismen. Disse ideene var imot «ideene av 1789» ([[den franske revolusjon]]).«Ideene av 1789», som inkluderte menneskets rettigheter, demokrati, individualisme og liberalisme, ble avvist til fordel for «ideene av 1914», som inkluderte de «tyske verdiene» ansvar, disiplin, lov og orden. Plenge mente at «rasesolidaritet» (''[[volksgemeinschaft]]'') ville overvinne splittelser basert på klasse, og den sosialistiske internasjonalisme måtte, ifølge ham, erstattes med «robust nasjonal selvopptatthet».<ref name="Martin Kitchen 2006. s. 205"/>

====Første verdenskrigs innvirkning====
Etter første verdenskrig ble Italias territorielle krav avvist, og italienerne følte seg lurt av sine allierte. Statsminister [[Vittorio Emanuele Orlando]] omtalte hendelsen som «den lemlestede seieren.» Frykten for bolsjevismen, og «den lemlestede seieren» anses som hovedårsakene som bidro til fascismens seier i Italia.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003</ref> Ifølge professor [[Rolf Hobson]] er [[Totalitarisme|totalitære]] styresett som fascismen utenkelig uten første verdenskrigs [[total krig|totalisering av krigen]], med dens militarisering og kommandoøkonomi.<ref>Hobson 2015, s. 29, 31</ref>

Fascistene anså første verdenskrig som en frembringer av revolusjonære endringer innen krigens, samfunnets, statens og teknologiens natur, da totalkrigen og massemobiliseringens fremvekst hadde brutt ned skillet mellom sivilist og stridende, med sivilister i den en kritisk rollen med økonomisk produksjon til krigsinnsatser, og dermed vokste det fram et «militært statsborgerskap» hvori alle statsborgere var involvert i militæret på en eller annen måte i løpet av krigen.<ref name="encyclopedia"/><ref name="mann65"/> Første verdenskrig hadde resultert i framveksten av en mektig stat som hadde evne til å mobilisere millioner av mennesker til frontlinjene eller til å forsyne frontlinjene med økonomisk produksjon og logistikk, i tillegg til å ha enestående autoritet til å intervenere i innbyggernes liv.<ref name="encyclopedia"/><ref name="mann65" /> Fascister anså våpenvitenskapens teknologiske utvikling og statens totalmobilisering av innbyggermassen i krigen som et tegn på en ny æra med fusjonering av staten med [[massepolitikk]], teknologi, og særlig den mobiliserende myten som de mente hadde seiret over myten om framskrittet og liberalismens æra.<ref name="encyclopedia"/>

[[Fil:Italian Arditi.jpg|thumb|300px|Medlemmer av det italienske ''[[Arditi]]''-korpset i 1918 holder frem dolker, som sitt gruppesymbol. ''Arditi''-gruppene ble dannet i 1917, som grupper av soldater trent for farlige oppdrag, overgivelsesnekt og vilje til å kjempe til døden. Den italienske fascistbevegelsen tok til seg korpsets svarte uniform og fes til ære for ''Arditi''.]]

====Bolsjevikrevolusjonens innvirkning====
[[Oktoberrevolusjonen|Bolsjevikrevolusjonen]] (Oktoberrevolusjonen i 1917) – hvori bolsjevikkommunistene ledet av [[Vladimir Lenin]] grep makten i Russland — hadde stor innvirkning på fascismens utvikling.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96" /> Bolsjevikrevolusjonen og den sosiale uroen i Italia overbeviste over- og middelklassen at en [kommunistisk] revolusjon var nærforestående. I sin frykt for en kommunistisk maktovertagelse begynte de eiendomsbesittende klassene i økende grad å søke seg til fascistene.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003</ref> Fascistene presenterte seg selv om [[Antikommunisme|antimarxister]], og bekjempet marxistene.<ref name="revolution28" /> Benito Mussolini hadde konsolidert kontrollen på fascistbevegelsen i 1919 med grunnleggelsen av ''Fasci italiani di combattimento'', hvis motstand mot sosialismen han hadde kunngjort:

{{quote|Vi erklærer krig mot sosialismen, ikke fordi det er sosialisme, men fordi den har motsatt seg nasjonalisme. Selv om ve kan diskutere spørsmålet om hva sosialisme er, hvor dens program er, og hva dens taktikker er, er én ting tydelig: det offisielle italienske sosialistparti har vært reaksjonært og absolutt konservativ. Hvis dens syn hadde vunnet frem, ville vår overlevelse i dagens verden vært umulig.<ref name="littlefield29"/>}} 

Alliansen mellom arbeidsgiverne og fascistene transformerte fascismen til en massebevegelse.<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref><!-- I 1917 hyllet Mussolini, da som leder for [[Fasci d'Azione Rivoluzionaria]], oktoberrevolusjonen, men senere var han ikke imponert over Lenin, og anså han kun som ny versjon av tsar Nikolai.<ref name="Peter Neville 2004. s. 36" /> -->
<!--Med fiendskapen mellom de anti-intervensjonistiske marxistene og de pro-intervensjonistiske fascistene komplett innen slutten av krigen ble de to partene uforsonlige. 
Etter første verdenskrig har fascister som regel drevet kampanje på antimarxistiske agendaer.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96"/> Bolsjevismen og fascismen fremmet en revolusjonær ideologi, der begge trodde på behovet for en fortropp-elite, mislikte borgerlige verdier, og hadde totalitære ambisjoner.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96"/> I praksis har fascismens og bolsjevismen vektlagt revolusjonær handling, proletariske nasjonsteorier, ettpartistater, og partihærer.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96"/> -->

====Det fascistiske manifest (1919)====
I 1919 forfattet [[Alceste De Ambris]] og [[Futurismen|futuristbevegelsen]]s leder [[Filippo Tommaso Marinetti]] ''Il manifesto dei fasci italiani di combattimento'', bedre kjent som ''Det fascistiske manifest''.<ref name="connecticut30" /> Manifestet ble fremlagt den 6. juni 1919 i fascistavisen ''Il Popolo d'Italia''. Manifestet støttet opprettelsen av universell stemmerett for både menn og kvinner (den siste kun realisert delvis sent i 1925 med alle opposisjonspartier oppløst og forbudt),<ref name="passmore" /> [[proporsjonal representsjon]] på regional basis, regjeringsrepresentasjon gjennom et korporativistisk system med et «nasjonalråd» av eksperter valgt fra profesjonelle og handelsmenn, valgt for å representere og holde lovgivende makt i sine respektive områder, inkludert arbeid, industri, transport, helsevesen, kommunikasjon, osv.; og oppløsingen av [[det italienske senatet]].<ref name="massachusetts31" /> Manifestet støttet opprettelsen av en [[åtte-timers arbeidsdag]] for alle arbeidere, en [[minstelønn]], arbeiderrepresentasjon i industristyringen, lik tillit i arbeiderforeninger som i industrisjefer og offentlige tjenestemenn, omorganisering av transportsektoren, omtegning av loven om uføretrygd, reduksjon av pensjonsalderen fra 65 til 55, en sterk [[progressiv skatt]] på kapital, konfiskering av eiendom fra religiøse institusjoner og oppløsingen av bispedømmer, revidering av militærkontrakter og  konfiskering av 85 % av krigsprofitter.<ref name="massachusetts32" /> Manifestet gav også rop om opprettelsen av en nasjonal milits med kort tjeneste for å tjene forsvarsansvar, [[nasjonalisering]] av våpenindustrien og en utenrikspolitikk ment å være fredelig, men også kompetitiv.<ref name="massachusetts33" />

Mussolini innså at han ikke kunne slå politisk mynt med dette programmet, og programmet ble derfor forlatt.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 21, Routledge 2003</ref> 

[[Fil:Fiume cheering D'Annunzio.jpg|thumb|300px|left|Innbyggerne av byen [[Rijeka|Fiume]] bejubler [[Gabriele d'Annunzio]] og hans svartskjortekledde nasjonalistiske gruppes ankomst. D'Annunzio og fascisten [[Alceste De Ambris]] utviklet det kvasi-fascistiske [[Reggenza Italiana del Carnaro|italienske styre av Carnaro]], en [[bystat]] fra 1919 til 1920. D'Annunzios handlinger i Fiume inspirerte den italienske fascistbevegelsen.]]

<!--De neste hendelsene som influerte Italias fascister var den italienske nasjonalisten Gabriele d'Annunzios tokt til byen Fiume med en frivillighetskorps, og forfattingen av ''[[Carta del Carnaro]]'' i 1920.<ref name="revolution34" /> D'Annunzio og De Ambris utformet dokumentet, som fremmet nasjonal-syndikalistisk [[korporativistisk]] produksjonisme i tillegg til D'Annunzios politiske meninger.<ref name="revolution35" /> Mange fascister anså ''Carta del Carnaro'' som en ideell grunnlov for det fascistiske Italia.<ref name="zs189" /> -->

====Italienske fascister i 1920====
I 1920 nådde industriarbeiderens militante streikeaktivitet sitt høydepunkt i Italia; årene 1919 og 1920 ble kjent som «''De røde år''».<ref name="massachusetts36" /> Mussolini og fascistene utnyttet situasjonen og allierte seg med industrialister. Fascistene brukte bevaring av orden og indre fred som et påskudd til å angripe arbeidere og bønder.<ref name="massachusetts37" />

Fascistene identifiserte sine hovedfiende med flertallet sosialister på venstresiden som motstod intervensjonen i første verdenskrig.<ref name=zs189/> Fascistene og den italienske tradisjonelle høyresiden stod sammen da begge foraktet marxismen, avviste klassebevissthet og trodde på elitenes styre.<ref name="zs193" /> Fascistene assisterte den antisosialistiske kampanjen ved å alliere seg med andre partier og den konservative høyresiden i en felles innsats for å ødelegge det italienske sosialistparti og arbeiderorganisasjoner mer viet til klasseidentitet enn nasjonal enhet.<ref name=zs193/>

Fascismen ønsket å imøtekomme de italienske konservative ved å gjøre store endringer i sin politiske agenda. De forlot sin tidligere [[populisme]], [[republikanisme]] og [[antiklerikalisme]], godkjente politikk som støttet et fritt marked, og anerkjente den romersk-katolske kirke og monarkiet som institusjoner.<ref name="ga145" /> For å appellere til italienske konservative knesatte fascismen politiske holdninger som fremming av familieverdier, inkludert politikk utformet for å minske antallet kvinner i arbeiderstyrken og begrense dem til morsrollen. Fascistene forbydde prevensjonsmiddel-litteratur og økte straffen for abort i 1926, og erklærte at de begge var forbrytelser mot staten.<ref name="conservatives" /> Selv om fascismen tok til seg en rekke holdninger for å appellere til de reaksjonære, ønsket fascistene å bevare dens revolusjonære karakter. Angelo Oliviero Olivetti kunngjorde at «fascismen skulle gjerne være konservativ, men den vil [være] det ved å være revolusjonær.»<ref name="revolution38" /> Fascistene støttet revolusjonær handling, og var viet til å sikre lov og orden for å appellere til både konservative og syndikalister.<ref name="conservatives39" />

Før fascismen imøtekom den tradisjonelle høyresiden var ideologien en liten, urban norditaliensk bevegelse med omtrent ett tusen medlemmer.<ref name="massachusetts40" /> Etter at fascismen imøtekom høyresiden, skjøt bevegelsens medlemstall i været til omtrent {{formatnum:250000}} innen 1921.<ref name="massachusetts41" />

====Fascistisk vold fra 1922 av====
Fra 1922 trappet de fascistiske paramilitære opp sin voldelige strategi; fra angrep på sosialistenes kontorer og hjemmene til sosialistiske lederskikkelser, til voldelig okkupasjon av byer. Fascistene møtte liten motstand fra myndighetene, og fortsatte å ta over flere norditalienske byer.<ref name="rop87" /> Fascistene gikk til angrep på sosialistiske og katolske fagforeningers kontorer i Cremona, og påla den tysktalende befolkningen i [[Trento]] og [[Bolzano]] tvangsitalienisering.<ref name=rop87/> Etter hærtakelsen av disse byene la fascistene plan om å marsjere mot [[Roma]].<ref name=rop87/>

[[Fil:March on Rome.jpg|thumb|right|300px|[[Benito Mussolini]] med tre av fire ''[[quadrumviri]]'' under marsjen mot Roma: fra venstre til høyre: ukjent, [[Emilio de Bono]], Mussolini, [[Italo Balbo]] og [[Cesare Maria de Vecchi]].]]
Den 24. oktober 1922 holdt fascistpartiet sin årlige kongress i Napoli. Mussolini beordret svartskjortene til å ta kontroll over offentlige bygg og tog. I tillegg beordret han dem til å samle seg på tre steder rundt Roma.<ref name=rop87/> Fascistene maktet å gripe kontrollen på flere postkontorer og tog i Nord-Italia, mens den italienske regjeringen, ledet av en venstrekoalisjon, var splittet internt og ute av stand til å stoppe fascistene.<ref name="rop88" /> 

Kong [[Viktor Emmanuel 3. av Italia]] oppfattet faren for blodsutgytelse i et forsøk på å spre fascistene som for stor.<ref name="rop90" /> Viktor Emmanuel 3. bestemte seg derfor for å utnevne Mussolini som italiensk statsminister, etter anbefaling fra den konservative politikeren [[Antonio Salandra]],<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 19, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> og Mussolini ankom Roma den 30. oktober for å godta tildelingen.<ref name=rop90/> Fascistisk propaganda blåste hendelsen, kjent som marsjen mot Roma, stort opp, og beskrev den som en maktovertakelse grunnet fascistenes heroiske bragder.<ref name=rop87/> Patricia Knight påpeker at det var i hovedsak konservative politiske krefter som fikk fascistene til makten, og ikke en revolusjon.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 24, Routledge 2003</ref>

===Det fascistiske Italia===
<!--Historikeren [[Stanley G. Payne]] beskriver fascismen i Italia slik:
:Primært et politisk diktatur … Selve Fascistpartiet hadde blitt nærmest fullstendig byråkratisert og underdanige, ikke dominant over, staten. Storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt ekstensiv autonomi, særlig i de tidlige årene. De væpnede styrker nøt også betydelig autonomi … Fascistmilitsen var underlagt militær kontroll … Rettssystemet hadde fått være stort sett intakt og relativt autonom i tillegg. Politiet fortsatte å være styrt av statlige embetsmenn og ble ikke tatt over av partilederne … ei heller var en ny stor politielite opprettet … det var aldri noe spørsmål om å føre kirken under den generelle underdanigheten … betydelige sektorer av det italienske kulturliv beholdt utbredt autonomi, og intet stort statlig propaganda- og kulturministerium eksisterte … Mussolini-regimet var hverken særlig blodsutgytende ei heller særlig undertrykkende.<ref name="AStory"/> -->
====Mussolini i maktposisjon====
Den italienske fascismen var i hovedsak, ifølge Stanley G. Payne, et politisk diktatur hvor storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt stor grad av sin uavhengighet.<ref name="AStory">{{cite book|author=Stanley G. Payne|title=A History of Fascism, 1914–1945|url=https://books.google.com/books?id=x_MeR06xqXAC&pg=PA122|year=1996|publisher=U of Wisconsin Press|page=122|quote=A primarily political dictatorship....The Fascist Party itself had become almost completely bureaucratized and subservient to, not dominant over, the state itself. Big business, industry, and finance retained extensive autonomy, particularly in the early years. The armed forces also enjoyed considerable autonomy....The Fascist militia was placed under military control....The judicial system was left largely intact and relatively autonomous as well. The police continued to be directed by state officials and were not taken over by party leaders...nor was a major new police elite created....There was never any question of bringing the Church under overall subservience.... Sizable sectors of Italian cultural life retained extensive autonomy, and no major state propaganda-and-culture ministry existed....The Mussolini regime was neither especially sanguinary nor particularly repressive.}}</ref>

Etter å ha blitt utpekt Italias statsminister måtte Mussolini danne en koalisjonsregjering, fordi fascistene ikke hadde flertall i det italienske parlamentet.<ref name="sgp110" /> Mussolinis koalisjonregjering forfulgte innledningsvis en [[Økonomisk liberalisme|økonomisk liberal]] politikk under ledelse av den liberale finansministeren [[Alberto De Stefani]], en sentrumspolitiker, inkludert budsjettbalansering ved å gjøre dype kutt i embetsverket.<ref name=sgp110/> Innledningsvis fant liten drastisk endring i regjeringspolitikken sted, og undertrykkende politiaksjoner var begrenset.<ref name=sgp110/>

Fascistene begynte sitt forsøk på å befeste fascismen i Italia med Acerbo-loven. Denne loven garanterte to tredjedels flertall i parlamentet til ethvert parti eller koalisjonsliste som fikk flest stemmer, gitt at de fikk mer enn 25 % av stemmene i valget.<ref name="sgp113" /> Etter betydelig fascistisk vold og trusler vant fascistenes koalisjonen et flertall av stemmene, og dermed fikk fascistene mange seter i parlamentet.<ref name=sgp113/> I valgets kjølvann brøt en politisk krise og skandale ut etter at Giacomo Matteoti, deputert medlem av Sosialistpartiet, ble bortført og drept av fascister.<ref name=sgp113/> De liberale og venstreminoriteten marsjerte i protest ut av parlamentet i det som kom til å bli kjent som ''Secessione dell'Aventino''.<ref name="sgp114" /> Den 3. januar 1925 talte Mussolini til det fascistdominerte italienske parlamentet, og erklærte at han var personlig ansvarlig for hendelsen, men insisterte samtidig på at han ikke hadde gjort noe galt. Han erklærte seg selv Italias diktator, tok fullt ansvar over regjeringen, og kunngjorde parlamentets avskjedigelse.<ref name=sgp114/> Fra 1925 til 1929 ble fascismen gradvis maktbefestet: deputerte opposisjonspolitikere ble nektet adgang til parlamentet, sensur ble innført og et dekret av desember 1925 gjorde Mussolini kun ansvarlig for kongen.<ref name="routledge42" />

====Den katolske kirke====
I 1929 fikk fascistregimet den romersk-katolske kirkes politiske støtte og velsignelse etter at regimet underskrev et konkordat med kirken, kjent som [[Lateran-avtalen]], hvori pavemakten fikk statssuverenitet og finansiell kompensasjon for frarøvelsen av kirkeeiendom av liberalstaten på 1800-tallet.<ref name="routledge43" /> Ikke lenge etter avtalen ble underskrevet hadde kirken, etter Mussolinis egen innrømmelse, truet med å få ham «ekskommunisert», dels på grunn av hans umedgjørlige natur og fordi at han hadde «konfiskert flere utgaver av katolske aviser i de følgende tre måneder enn i de syv foregående år.»<ref>[[Denis Mack Smith]], ''Mussolini'', New York: NY, Vintage Books, 1983, s. 162</ref> Innen slutten av 1930-årene ble Mussolinis antigeistlige retorikk mer høylytt, da han gjentatte ganger fordømte den katolske kirke og diskuterte måter å avsette paven. Han tok stillingen at «pavemakten var en ondartet svulst i Italias kropp, og at den 'måtte utryddes en gang for alle,' fordi det ikke var plass i Roma til både paven og han selv.»<ref>[[Denis Mack Smith]], ''Mussolini'', s. 222–223</ref> I sin bok fra 1974 skrev Mussolinis enke, Rachele, at hennes ektemann alltid hadde vært en ateist fram til slutten av sitt liv, og skrev at hennes ektemann «i bunn og grunn var irreligiøs til hans senere år.»<ref>Rachele Mussolini, ''Mussolini: An Intimate Biography'', New York: NY, Pocket Books, 1977, s. 131. Originally published by William Morrow in 1974</ref>

Nasjonalsosialistene i Tyskland benyttet liknende antigeistlig politikk. Gestapo konfiskerte hundretalls klostre i Østerrike og Tyskland, utkastet geistlige og lekmenn, og erstattet ofte kirkens kors med hakekors.<ref>Jochen von Lang, ''The Secretary: Martin Bormann, The Man Who Manipulated Hitler'', New York: NY, Random House, 1979, s. 221</ref> Ved å referere til hakekorset som «Djevelens kors» fikk kirkeledere sine ungdomsorganisasjoner forbydd, møteaktivitet begrenset og forskjellige katolske tidsskrift sensurert eller bannlyst. Regjeringstjenestemenn fant det til slutt nødvendig å utplassere «nazister i redaktørstillinger i den katolske presse.»<ref>Richard J. Evans, ''The Third Reich in Power'', New York: NY, Penguin, 2005, s. 239: “Nazis into editorial positions in the Catholic press.”</ref> Opp mot 2720 geistlige, hovedsakelig katolikker, ble arrester av Gestapo og fengslet i [[konsentrasjonsleiren Dachau]].<ref>Paul Berben, ''Dachau, 1933–1945: The Official History'', Norfolk Press 1975, s. 276-277</ref>

====Korporativistisk stat====
Fascistregimet etablerte et korporativistisk [meglings]system i 1925 med Palazzo Vidioni-pakten hvori den italienske arbeidsgiverforeningen Confindustria og fascistiske fagforeninger ble enige om å anerkjenne hverandre som de eneste representanter for Italias arbeidsgivere og arbeidstakere, og ekskluderte ikkefascistiske fagforeninger. Fascistregimet opprettet et Foretaksministerium som opprettet 22 sektorbaserte korporasjoner, bestående av representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere fra de forskjellige næringene. Både arbeiderstreiker og lockouter ble forbudt.<ref name=cb150/> Korporasjonene skulle oppmuntre arbeidsgivere og arbeidstakere til å oppdage felles interesser, og dermed begrave klassekampen. I praktisk ble korporasjonene styrt av næringslivsledere, mens arbeiderorganisasjoner ble satt til side og deres bånd til fabrikkene ble fjernet.<ref>Paxton, Robert O: ‘’The Anatomy of Fascism’’, side 137, Penguin Books 2005</ref>

Arbeiderorganisasjoner var sjeldent ledet av arbeidere selv, men heller utpekte fascistpartimedlemmer.<ref name=cb150/>

====Aggressiv utenrikspolitikk====
I 1920-årene forfulgte det fascistiske Italia en aggressiv utenrikspolitikk, med blant annet [[Korfu-hendelsen|et angrep på]] den greske øya [[Korfu]], forsøk på å utvide italiensk territorium på [[Balkan-halvøya]], planer om krig mot [[Tyrkia]], forsøk på å forårsake borgerkrig i Jugoslavia ved å støtte [[Kroater|kroatiske]] og makedonske separatister for å legitimere italiensk intervensjon, samt gjøre [[Albania]] til et de facto italiensk protektorat ''[[de facto]]'', som ble gjennomført med diplomatiske midler i 1927.<ref name="expansionism" /> Som svar på opprør i den italienske kolonien Libya gav Fascist-Italia opp tidligere liberal kolonipolitikk med samarbeid med lokale ledere. I stedet, ved å hevde at italienere var en «overlegen rase» sammenlignet de «afrikanske rasene» og dermed hadde retten til å kolonisere de «underlegne» afrikanerne, ønsket de å bosette 10–15 millioner italienere i Libya.<ref name="aaa134" /> Dette resulterte i en aggressiv militært felttog kjent som ''pasifiseringen av Libya'' mot libyske innfødte, inkludert massedrap, bruk av [[konsentrasjonsleir]]er, og tvangsutsulting av tusenvis av mennesker.<ref name=aaa134/> Italienske myndigheter utførte [[etnisk rensning]] ved å tvangsutkaste 100000 [[beduin]]ske kyrenaikere, halvparten av befolkningen av [[Kyrenaika]] i Libya, fra sine bosetninger som var tiltenkt italienske bosettere.<ref name="mussolini" /><ref name="university44" />

====Hitler tar til seg den italienske modell====
[[Fil:Bundesarchiv Bild 119-1486, Hitler-Putsch, München, Marienplatz.jpg|thumb|left|300px|Nasjonalsosialister i [[München]] under [[Ølkjellerkuppet]].]]
[[Marsjen mot Roma]] gav fascismen internasjonal oppmerksomhet. En tidlig beundrer av de italienske fascistene var [[Adolf Hitler]]. Han begynte å forme seg selv og NSDAP i samsvar med Mussolini og fascistene,
mindre enn én måned etter marsjen.<ref name="kershaw" /> Nasjonalsosialistene, anført av Hitler og den tyske krigshelten [[Erich Ludendorff]], forsøkte seg på en «marsj mot Berlin» basert på marsjen mot Roma, noe som endte i det mislykkede [[Ølkjellerkuppet]] i [[München]] i november 1923.<ref name="dissolution" />

===Den store depresjonens innvirkning og opptakten til andre verdenskrig===
[[Fil:Benito_Mussolini_and_Adolf_Hitler.jpg|thumb|right|[[Benito Mussolini]] (venstre) med [[Adolf Hitler]] (høyre).]]
Kårene som de økonomiske vanskelighetene forårsaket av [[den store depresjon]] skapte, førte til seg en internasjonal bølge av sosial uro. Ifølge historikeren Philip Morgan, «utbruddet av den store depresjonen … var den største stimulansen hittil for spredningen og ekspansjonen av fascismen utenfor Italia».<ref name="Fascism in Europe, 1919–1945">[https://books.google.com/?id=acGhRyqfuGIC&pg=PT203&lpg=PT203&dq=Philip+Morgan,+Fascism+in+Europe,+%22third+way%22&source=bl&ots=JcjbCmb7wp&sig=kb6Me1WaMFCtXZWD4J4ILl8G40A&sa=X&ei=bU32UpLMLMWklQXVp4GQBA&ved=0CDoQ6AEwAg#v=onepage&q=third%20position&f=false Fascism in Europe, 1919–1945] Philip Morgan, ''Fascism in Europe'', 1919–1945, New York Tayolor & Francis 2003. Sitat: «''the onset of the Great Depression...was the greatest stimulus yet to the diffusion and expansion of fascism outside Italy''»</ref> Fascistene la skylda for 1930-årenes lange depresjon på jøder, innvandrere, venstresiden, og andre [[syndebukk]]er.

I Tyskland bidro depresjonen til fremveksten av [[Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti]] (NSDAP), noe som førte til [[Weimarrepublikken]]s fall og [[Nazi-Tyskland|etableringen av et fascistisk regime]] under ledelse av [[Adolf Hitler]]. Med Hitler og nazistene i maktposisjon i 1933 ble [[liberaldemokratiet]] oppløst i Tyskland, og nazistene mobiliserte landet for krig, med ekspansjonistiske territoriale mål. I 1930-årene innførte nasjonalsosialistene raselover som bevisst diskriminerte mot, frarøvet stemmeretten til, og forfulgte jøder og andre minoriteter.

Fascistbevegelser vokste i styrke andre steder i Europa. Den ungarske fascisten [[Gyula Gömbös]] inntok makten som Ungarn statsminister i 1932 og forsøkte å befeste sitt partis makt i landet; han innførte en åttetimers arbeidsdag, en førtitimers arbeidsuke innen industrien, og ønsket å innføre en korporativistisk økonomi; og forfulgte irredentistiske krav på nabolandenes territorier.<ref name="routledge45" /> Den fascistiske [[Jerngarden|jerngarde]]bevegelsen i Romania fikk stor politisk støtte etter 1933, og fikk representasjon i den rumenske regjeringen. I tillegg myrdet et jerngardemedlem den rumenske statsministeren [[Ion Duca]].<ref name="routledge46" /> I ''6. februar-krisen'' opplevde Frankrike den største politiske uroen siden [[Dreyfus-saken]] da fascistiske ''Mouvement Franciste'' og flere grupper på ytre høyre gjorde opprør samtidig i Paris mot den franske regjering, noe som resulterte i storstilt politisk vold.<ref name="fascism" /> En rekke para-fascistiske regjeringer som hentet elementer fra fascismen ble etablert under [[Den store depresjonen]], blant annet i Hellas, Litauen, Polen og Jugoslavia.<ref name="routledge47" />

[[Fil:SaudacaoIntegralista1935.jpg|thumb|right|[[Brasiliansk integralisme|Integralister]] marsjerer i Brasil.]]
I Amerika hevdet de [[Brasiliansk integralisme|brasilianske integralistene]] ledet av Plínio Salgado å ha så mange som 200000 medlemmer, selv om de etter kuppforsøk ble forsøkt slått ned av [[Getúlio Vargas]]' ''Estado Novo'' i 1937.<ref name="griffin" /> I 1930-årene vant ''Den chilenske nasjonalsosialistiske bevegelse'' seter i Chiles parlament og gjorde kuppforsøk, noe som endte i ''Seguro Obrero-massakren'' i 1938.<ref name="routledge48" />

Under den store depresjonen fremmet Mussolini aktiv statlig intervensjon i økonomien. Fascist-Italia opprettet ''Instituto per la Ricostruzione Industriale'' (IRI), et statseid firma og holdingselskap som ga statsstøtte til sviktende private bankeide selskaper.<ref name="cb189" /> Den store depresjonen påvirket den italienske finanssektoren. Kredittgrensene ble alvorlig brutt og gjorde det vanskelig for selskaper å få lån. Mussolini fryktet en likviditetskrise med påfølgende masseoppsigelser og en bølge av sosial uro. IRI ble opprinnelig tiltenkt som et midlertidig tiltak, men fortsatte å operere gjennom hele det fascistiske regimets tid, og lenge etter. Selv om IRI ikke var tiltenkt til å iverksette nasjonaliseringer, ble IRI [[De facto|''de facto'']] eier av et stort antall store banker og selskaper. I januar 1934 rapporterte IRI at den kontrollerte «48,5 prosent av aksjekapitalen i Italia», og noen måneder senere kjøpte den bankenes aksjekapital også.<ref name=toniolo_side_59>Gianni Toniolo, editor, ''The Oxford Handbook of the Italian Economy Since Unification'', Oxford University Press, 2013, side 59</ref> IRI lyktes i stor grad i sine mål da den reddet sviktende banker og selskaper ved å restrukturere og refinansiere dem. <ref>Martin Blinkhorn, Mussolini and Fascist Italy, New York: NY, Routledge, 1991, s. 34-35</ref> Til tross for IRI sine oppkjøp ble ingen selskaper nasjonalisert av regimet.<ref>Daniel Guérin (1999), '’Fascism and Big Business’’, side 197. Editions Syllepse.</ref> Sent i 1930-årene vedtok Italia tilvirkningskarteller, tariffbarrièrer, valutarestriksjoner, og massive reguleringer av økonomien i et forsøk på å balansere utbetalingene.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 72" />  

Nazi-Tyskland hadde autarki og opprustning som mål, og innførte [[proteksjonistisk]]e politikk, blant annet ved å tvinge den tyske stålindustrien til å bruke tysk jernmalm av lavere kvalitet enn det importerte jernet av overlegen kvalitet.<ref name="encyclopedia49" />
<!--Han fordømte det han kalte for «superkapitalisme» som han hevdet hadde begynt i 1914 som en fiasko på grunn av dens angivelige dekadanse, dens støtte for ubegrenset [[forbrukerisme]], og dens intensjon om å skape «menneskehetens standardisering».<ref name="gb2000" /> -->

===Andre verdenskrig (1939–1945)===
I det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland forfulgte både Mussolini og Hitler en territorialt ekspansjonistisk og intervensjonistisk politisk agenda fra 1930-årene fram til 1940-årene, noe som kulminerte i andre verdenskrig. Mussolini satte i rop om at [[irredentistisk]]e italienske krav ble gjenvunnet, noe som ville etablere italiensk herredømme over [[Middelhavet]] og sikre italienerne tilgang til [[Atlanterhavet]], og skape italienske ''[[spazio vitale]]'' («vitalt rom») i middelhavs- og [[Rødehavet|rødehav]]sområdet.<ref name="expansionism50" /> Hitler talte om at irredentistiske tyske landkrav skulle gjenvinnes, i tillegg til en opprettelse av tysk ''[[lebensraum]]'' («livsrom») i Øst-Europa, blant annet i landområder kontrollert av [[Sovjetunionen]], som igjen skulle koloniseres av [[Germanere|germanske]] bosettere.<ref name="expansionism51" />

[[Fil:Inmate at the Rab concentration camp.jpg|thumb|left|Underernært mannlig innsatt i den italienske [[Rab konsentrasjonsleir|konsentrasjonsleiren Rab]].]]
Fra 1935 til 1939 eskalerte Tyskland og Italia sine krav om territoriale landkrav og økt innflytelse på verdensscenen. Italia [[Den andre italiensk-etiopiske krig|invaderte Etiopia i 1935]] noe som endte med fordømmelse i [[Folkeforbundet]] og bred diplomatisk isolasjon. I 1936 marsjerte tyske styrker [[Remilitariseringen av Rhinland|inn i det demilitariserte Rhinland]]; området hadde vært demilitarisert i tråd med Versaillestraktaten. I 1938 annekterte Tyskland Østerrike og Italia assisterte Tyskland i å løse den diplomatiske krisen mellom Tyskland og Frankrike og Storbritannia angående krav på [[Tsjekkoslovakia|tsjekkoslovakiske]] landområder ved å arrangere [[Münchenavtalen]], hvori Tyskland fikk [[Sudetenland]], og det ble ansett at en europeisk krig hadde blitt avverget. Dette håpet svinnet hen da Hitler brøt Münchenavtalen da han invaderte og delte Tsjekkoslovakia mellom Tyskland og [[marionettestat]]en Slovakia i 1939. På samme tid fra 1938 til 1939 gjorde Italia krav på territoriale og koloniale avståelser fra Frankrike og Storbritannia.<ref name="university52" /> I 1939 forberedte Tyskland seg på krig mot Polen, men forsøkte første å få territoriale avståelser fra Polen med diplomatiske midler.<ref name="Eugene Davidson s. 371-372" /> Den polske regjeringen stolte ikke på Hitlers løfter, og avviste de tyske kravene.<ref name="Eugene Davidson s. 371-372"/>

Tysklands invasjon av Polen var uakseptabel for Storbritannia, Frankrike og deres allierte, noe som resulterte i en felles krigserklæring mot et Tyskland som ble ansett som aggressoren, og utbruddet av andre verdenskrig. I 1940 brakte Mussolini Italia inn i andre verdenskrig på aksemaktenes side. Mussolini var klar over at Italia ikke hadde militær kapasitet til en langvarig krig mot Frankrike eller Storbritannia, og ventet til Frankrike var på kollapsens og kapitulasjonens terskel før de selv erklærte Storbritannia og Frankrike krig den 10. juni 1940, på antagelsen at krigen ville være kortvarig etter Frankrikes kollaps.<ref name="university53" /> Mussolini antok at Italia, etter en kortvarig inngang i krigen mot Frankrike, etterfulgt av en fransk overgivelse, ville få territoriale avståelser fra Frankrike, og kunne deretter konsentrere sine styrker i en storstilt offensiv i Egypt, hvort Storbritannia og Samveldet var italienerne tallmessig underlegne.<ref name="university54" /> Tyske planer om en invasjon av Storbritannia mislykkes etter at Tyskland tapte kampen om luftherredømme i [[slaget om Storbritannia]]. I 1941 bredte aksemaktenes felttog seg ut til Sovjetunionen, etter at Hitler iverksatte [[operasjon Barbarossa]]. Aksemaktstyrker besatte på sitt makthøydepunkt nærmest hele Fastlands-Europa. Krigen ble langvarig, stikk i strid med Mussolinis planer, noe som førte til italienske tap på flere fronter, og behov om tysk assistanse.

[[Fil:Buchenwald Corpses 60623.jpg|thumb|right|Lik, ofre for den tyske [[konsentrasjonsleiren Buchenwald]].]]
Under andre verdenskrig deltok de europeiske aksemaktene, anført av Nazi-Tyskland, i utryddelsen av millioner av polakker, jøder, sigøynere, og andre folkegrupper i [[folkemord]]et senere kjent som [[Holocaust]].

Etter 1942 begynte aksemaktene å vakle. Innen 1943, etter at Italia var konfrontert av flere militære fiaskoer, den komplette avhengigheten og underdanigheten til Tyskland, den allierte invasjonen av Italia, og den påfølgende internasjonale ydmykelsen, ble Mussolini [[25 Luglio|avløst som statsoverhode og arrestert]] på kong [[Viktor Emmanuel 3.]]s ordre, som fulgte på med å demontere fasciststaten og erklære Italias overgang til alliert side. Mussolini ble reddet fra arrestasjon av en tysk styrke, og fortsatte som leder av en tysk klientstat, [[Den italienske sosialrepublikk]], fra 1943 til 1945. Nazi-Tyskland ble møtt av flere tap og jevne sovjetiske og vestallierte offensiver fra 1943 til 1945.

Den 28. april 1945 ble Mussolini arrestert og henrettet av italienske kommunistiske partisaner. Den 30. april 1945 begikk Hitler selvmord. Kort tid etter overgav Tyskland seg, og [[Avnazifisering|naziregimet ble systematisk demontert]] av de okkuperende allierte maktene. Et internasjonalt militært tribunal ble videre samlet i Nürnberg. Fra november 1945 til 1949 ble flere politiske, militære og økonomiske naziledere [[Nürnberg-prosessen|stilt for retten og dømt]] for [[krigsforbrytelse]]r, med påfølgende dom om [[dødsstraff]] for de verste gjerningsmennene.

===Etter andre verdenskrig (1945–)===
{{Hoved|Nyfascisme}}
[[Fil:Juan Peron con banda de presidente.jpg|thumb|upright|[[Juan Perón]], [[Argentinas president]] fra 1946 til 1955, og 1973 til 1974. Perón var en beundrer av [[italiensk fascisme]], og baserte sin økonomisk politikk på de forfulgt av Fascist-Italia.]]
De allierte styrkers seier i [[andre verdenskrig]] førte til mange fascistregimers kollaps i Europa. [[Nürnbergprosessen]] dømte flere naziledere for forbrytelser mot menneskeheten inkludert Holocaust. Det forble, derimot, flere bevegelser og regjeringen som ideologisk var beslektet med fascismen.

[[Francisco Franco]]s [[Falangisme|falangistiske]] ettpartistat i Spania forble offisielt nøytral under andre verdenskrig, og overlevde aksemaktenes sammenbrudd. Francos vei til makten hadde blitt direkte assistert av både Italias og Tysklands militære i den spanske borgerkrig, og Franco hadde selv sendt frivillige til Østfronten for å kjempe mot Sovjetunionen med Tyskland. Etter andre verdenskrig, og en periode med internasjonal isolasjon, normaliserte Franco-regimet forholdet til vestmaktene under den kalde krigen, fram til Francos død i 1975 og overgangen til liberaldemokrati i Spania. Omtrent samme periode var nabolandet Portugal under [[Estado Novo (Portugal)|Estado Novo]], et diktatur ledet av [[António de Oliveira Salazar]] som i flere aspekter var inspirert av [[Mussolini]]s fascisme. Estado Novo opprettholdt også offisielt en nøytral posisjon under andre verdenskrig, og regimet varte fra 1932 til 1974.

[[Peronisme]], assosiert med regimet til [[Juan Perón]] i [[Argentina]] fra 1946 til 1955 og fra 1973 til 1974, var sterkt influert av fascismen.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 512" /> Mellom 1939 og 1941, før hans maktovertagelse, utviklet Perón en dyp beundring av italiensk fascisme, og baserte sine økonomiske politikk på italiensk fascistisk politikk.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 512"/>

[[Fil:Giorgio Almirante.jpg|thumb|left|upright|[[Giorgio Almirante]], lederen av ''[[Movimento Sociale Italiano]]'' fra 1969 til 1987.]]
Betegnelsen «[[nyfascisme]]» refererer til fascistbevegelser etter andre verdenskrigs konklusjon. I Italia var ''[[Movimento Sociale Italiano]]'' («Den italienske sosialbevegelsen»), ledet av [[Giorgio Almirante]], en betydelig nyfascistisk bevegelse som omformet seg til en selvbeskrevet «postfascistisk» bevegelse kalt ''[[Alleanza Nazionale]]'' (AN; «Nasjonalalliansen»), som har vært en alliert av [[Silvio Berlusconi]]s [[Forza Italia]] i et tiår. I 2008 ble ''AN'' del av ''Forza Italia'', i Berlusconis nye parti ''[[Il Popolo della Libertà]]'' («Frihetens folk»). I 2012 splittet en gruppe politikere seg fra Frihetens folk for å gjenstifte partiet under navnet ''[[Fratelli d'Italia]]'' («Brødre av Italia»). I Tyskland har diverse nynazistiske bevegelser blitt etablert, og senere forbydd jamfør Tysklands konstitusjonelle lov som forbyr nasjonalsosialisme. [[Nationaldemokratische Partei Deutschlands|Tysklands nasjonaldemokratiske parti]] (NPD) er viden ansett som et nynazistisk parti, selv om partiet selv ikke identifiserer seg slik.

[[Fil:Golden Dawn demonstration 1.jpg|thumb|right|Gyllent daggry demonstrerer i Hellas i 2012.]]
Etter [[den store resesjonen]] og den økonomiske krisen i Hellas fikk en bevegelse kjent som [[Gyllent daggry (politisk parti)|Gyllent daggry]], et tidligere obskurt parti, en bølge av støtte, og vant seter i det greske parlamentet; partiet blir viden ansett som et nynazistisk parti, og forfekter fiendtlighet mot minoriteter, ulovlige innvandrere, og flyktninger. I 2013, etter drapet på en antifascistisk musiker av en person med tilknytning til Gyllent daggry, beordret den greske regjeringen arrestasjonen av partiets leder [[Nikolaos Michaloliakos]], samt andre Gyllent daggry-medlemmer, anklaget for å være assosiert med en kriminell organisasjon.

I [[Israel]] har [[Im Tirtzu]]-bevegelsen blitt beskrevet som en fascistisk organisasjon, og en dommer dømte at den hadde «fascistiske attributter».<ref>{{cite web|url=http://www.haaretz.com/israel-news/.premium-1.545657|title=Rejecting bulk of libel suit, court rules Im Tirtzu movement can be likened to Fascism – National|publisher=}}</ref>