Redigerer Fartein Valen (avsnitt)

=== Tilbake til Norge ===
[[Fil:Piazza_di_Monte_Citorio,_Rome,_Italy-LCCN2001700966.jpg|thumb|Piazza di Monte Citorio der Valen leide seg inn under oppholdet i Roma.]]
Sommeren 1916 flyttet Valen sammen med sin mor og søster Sigrid til [[Valevåg]] i [[Sveio]]. Frem til 1924 dro han bare på kortere reiser til Oslo, men holdt en tysk avis og ergret seg sterkt over tyskfiendtligheten i norsk presse, særlig i ''[[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]'' («''dette blad som jeg ikke vil tage i med en ildtang, dette blad som har til sin særlige opgave at kaste smuds på anderledes tænkende...[[snobb]]enes [[vademecum]] og evangeliebog''»). Sommeren 1918 fikk han utbetalt kr {{formatnum:9000}} som blant andre Hugo Lous Mohr hadde samlet inn til ham. I 1920 fikk han [[spanskesyken]] og var svært medtatt. Men om Valen var spebygd og skrøpelig, gjorde han lykke hos damene. Da trakk han seg forskrekket tilbake. Gradvis mistet han mer og mer interessen for den ytre verden og fordypet seg i sitt indre og sitt kunstnerkall.<Ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 63-69)</ref> Det var da hans komponistgjerning for alvor tok til. Han gikk nøye til verks, og det sies at han skal ha gjennomført omtrent {{formatnum:25000}} [[kontrapunkt]]iske klaverøvelser. Etter hvert fant han fram til sitt eget atonale tonespråk; av ham selv døpt «dissonerende kontrapunkt».

I mars 1922 dro han til [[Italia]] sammen med Hugo Lous Mohr som kyndig omviser i kunstsamlingene. Selv hadde Valen lest italiensk under berlinoppholdet og holdt kunnskapen vedlike. 12. april besøkte han [[Pantheon]] og ble betatt av lysvirkningen etter hvert som solen forflyttet seg. I ''Lied ohne Worte'' («Sang uten ord») er bassmotivet et uttrykk for rykket han observerte i skyggene ved solens forflytning. I [[Roma]] leide han et rom på Piazza di Monte Citorio, og ved avreisen tok han avskjed med vertsparet. Da datteren, som var en anerkjent fiolinist som også hadde spilt i Norge, så navnet hans, oppdaget hun at det var ''hans'' sonate hun hadde spilt på konsert i Roma.<Ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 71-73)</ref>
[[Fil:Fartein Valen with cactuses (cropped).jpg|miniatyr|Fartein Valen med noen av sine rundt 300 [[kaktus]]er.<Ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 85)</ref>{{Byline|ukjent. Eier: Nasjonalbiblioteket}}]]
Valen var forberedt på motgang. Han tvilte imidlertid aldri på at han var på rett vei. Denne perioden beskrives som produktiv. Samtidig var det en vanskelig tid for komponisten. Folk reagerte ofte negativt på musikken hans, noe som gikk dypt inn på ham. 9. april 1923 ble hans orkestersang «Ave Maria» uroppført, og [[Per Reidarson]] beskrev i sin anmeldelse «''toner som luret og lumret op og ned lik [[maneter]] i grumset vand. Et soloparti hvis toner blev liggende på skjeve og ule, himmelen må vide på hvad.''» Hans mor døde 1. august [[1923]] etter et langt sykeleie, og høsten 1924 flyttet Valen til Oslo, hvor han de neste fire årene bodde hos sin søster Magnhild Sendstad i [[St. Olavs gate (Oslo)|St. Olavsgate 21b]]. Imidlertid fikk han ingen videre arbeidsro, for søsteren hadde seks barn som iblant ba om leksehjelp. [[Plystring]] var noe Valen avskydde, uten at barna alltid husket på det. En gang la de merke til at han hadde fått noen grå hår, og Valen svarte at «det kom av all plystringen». Siden tok de det på alvor. Valen fikk Statens [[stipendium]] i 1925 og ble i 1927 inspektør ved [[Norsk musikksamling]] ved [[Universitetsbiblioteket i Oslo]] som ga ham en liten fast inntekt. I tillegg ga han privatundervisning, noe som hjalp ytterligere på den økonomiske situasjonen. I 1928 flyttet han for seg selv på hotell Westminster i [[Karl Johans gate]] 45, der Edvard Grieg og [[Bjørnstjerne Bjørnson]] hadde bodd i perioder.<Ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 78-83)</ref>