Redigerer Falanks (avsnitt)

==Middelalderen==
Falanksen, som den idealiserte formasjon for et gitt antall soldater, spredte seg til det germanske Europa. I [[senantikken]] rekrutterte [[Romerriket]] og senere [[Østromerriket|Det bysantinske riket]] stadig flere legionærer som leiesoldater utenfor riket, kanskje spesielt germanere. Da tjenesten var over tok de med seg den militære kunnskapen hjem. Det førte til falanksliknende formasjoner blant germanske stammer, men spyd og skjold var ikke lenger var enerådende. De brukte også øks og sverd.

Da frankerne vant over [[maurere|maurerne]] ([[muslimer]]) under [[slaget ved Poitiers]] var de organisert i flere firkanter i rutemønster slik at de ga hverandre støtte og fanget mauriske styrker mellom firkantene med ''francisca'', øks og ''angons'', kastespyd.

Fra [[vikingtiden]] vet man om minst to formasjoner som var basert på falanksen. Den ene av disse var [[fylking]]en, som var en bred, dyp linje, tolket fra engelske kilder som «shield wall», det vil si en skjoldborg. Skjoldborgen var opprinnelig ment som et vern med overlappende skjold, som lignet på de første falanksene fra [[antikken]]. Den andre formasjonen var [[svinefylking]], en kileformasjon med opptil 15 menn eller mer i dybden. Angelsakserne og skandinavene var de fremste til å bruke disse falankslikende formasjonene. En hær i slagorden kunne være på tre [[fylking]]er eller flere. Fraværet av kavaleri betydde at disse formasjonene historisk sett eksisterte lenge. Normannerne  fortsatte, selv etter [[slaget ved Hastings]], å bruke formasjonen dersom infanteriets plass var truet. Her kalles formasjonen ''battle'' som kan bety slagorden eller formasjon av tettpakkede menn.

Fremvekst av kavaleriets rolle som et avgjørende våpen førte til en ny satsing på spyd som med tiden ble lengre. I Italia hadde man tatt til seg bysantinske taktikker og muslimsk kampekspertise. De hadde utstrakt bruk av lett infanteri og lett kavaleri slik at de kunne kjempe mot kavaleri med lange spyd og store skjold. Et godt eksempel på dette er ved [[slaget ved Legnano]] i [[1176]]. Der benyttet de rektangulære formasjoner som hadde en skjerm av lette infanterister foran.

Under korstogene kom vesteuropeerne i kontakt med bysantinsk kunnskap om taktikk, og utviklet etter kort tid relativt kompliserte slagplaner der infanteriet i falanksformasjon fikk større gjennomslag enn før, både som defensiv kraft mot kavaleri, og som offensiv kraft for beskyttelse av det tunge kavaleriet. Denne kunnskapen ble så tatt med til Vest-Europa.

[[Pik]]e dukket opp ved [[1200-tallet]] og ble trolig tatt i bruk av brabançonske leiestyrker først, ettersom historiske kilder mener disse hadde lengre spyd enn riddernes lanser. Det var også disse som utviklet forgjengeren til skottenes [[schiltron]]. [[Slaget ved Bouvines]] i [[1214]] ble en brabançonsk falanks forandret til en sirkel ved at de lot fløyene bøye seg bakover og rundt.

På 1400-tallet var det oppstått tre formasjoner basert på falanksen; skottenes velkjente [[schiltron]], flamlendernes brede og dype falankser formet som lag på en firkant, og sveitsernes [[pike-kvadrat]]. Av disse tre var det den siste som lykkes best. Sveitsernes formasjon var opprinnelig en trang og dyp kolonnelignende falanks, men etterhvert fikk disse firkantet form. Den største svakheten ved falanksen lå i deres flanker, men dette løste man ved å stille opp tre pike-kvadranter fra høyre til venstre slik at man kunne forsvare den ene siden og fange enhver foran seg. Dette gjør at en nå kunne omstille falanksen fra en defensiv taktikk til en offensiv taktikk.