Redigerer Englands herrelandslag i fotball (avsnitt)

=== 1950-tallet: Ned fra tronen ===
[[Fil:DuncanEdwards1.jpg|thumb|upright|[[Duncan Edwards]] debuterte på landslaget i 1955, og var den yngste debutanten frem til [[Michael Owen]] debuterte i 1998.]]
Etter andre verdenskrig vendte Storbritannia tilbake til FIFA, og spilte kvalifisering til [[VM i fotball 1950]]. De gjorde også en markant forandring da laget for første gang fikk en landslagstrener. Før 1946 hadde en komité valgt ut laget, og tilfeldig valgte trenere hovedsakelig fra London-området hadde styrt laget i individuelle kamper. Fra 1946 av ble det én fast trener, og den første var [[Walter Winterbottom]]. Han hadde ingen trenererfaring, og hadde en relativt beskjeden karriere for [[Manchester United FC]].<ref>[http://www.guardian.co.uk/news/2002/feb/18/guardianobituaries.football1 Sir Walter Winterbottom] - The Guardian, 8. februar 2002, hentet 8. januar 2013</ref>

Winterbottom tok likevel over for et lag som fortsatt var regnet blant de bedre lagene internasjonalt. Av spillere som markerte seg fra denne perioden var midtstopperen [[Billy Wright (1924–1994)|Billy Wright]] og angriperen [[Tom Finney]], som begge fikk sin debut for England i 1946. Kvalifiseringen ble det britiske mesterskapet i 1949–1950, som England vant. England hadde også vunnet stort over {{F|Portugal}} (10–0) i 1947, etter at Portugal hadde beseiret Frankrike, Irland og Spania, og slått [[VM i fotball 1938|den regjerende verdensmester]] {{F|Italia}} 4–0 året etter. England hadde flere andre gode resultater, og var definitivt regnet som en outsider, om ikke til og med favoritt.

Verdensmesterskapet i 1950 begynte også bra for England, som beseiret {{F|Chile}} 2–0. England var klare favoritter mot {{F|USA}}, men tapte overraskende kampen 0–1 i det som er blitt omtalt som «Miracle on Grass».<ref>[http://www.espn.co.uk/football/sport/story/27321.html The Miracle on Grass] {{Wayback|url=http://www.espn.co.uk/football/sport/story/27321.html |date=20140113120026 }}, 9. juni 2010, hentet 31. desember 2012</ref> Enda nyhetsbyrået [[Reuters]] dekket kampen og korrekt skrev at USA vant den 1–0, trodde flesteparten av mediene hjemme i England at dette var en skrivefeil, og at resultatet var 10–0 eller 10–1 til fordel England.<ref>[https://archive.today/20130629093956/http://soccernet.espn.go.com/world-cup/story/_/id/4937012/ce/us/real-story-1950-world-cup-hero&cc=5739?ver=global Chasing Gaetjens], ESPN, 26. februar 2010, hentet 31. desember 2012</ref> USA gjentok med dette bedriften til Spania og Jugoslavia, som slo England på første forsøk. England tapte igjen mot nettopp Spania i den siste gruppespillkampen, og røk noe overraskende ut av VM. Et lyspunkt dette året var likevel debuten til [[Nat Lofthouse]], som kom til å få det høyeste målsnittet på landslaget gjennom tidene.

England fikk sin revansje mot USA da de vant 6–3 i en vennskapskamp året etter, og de fikk noen brukbare resultater, men det virkelige tegnet på at England ikke lenger var regnet som en av verdens beste lag kom i to vennskapskamper mot {{F|Ungarn}}, som på sin side tok steget opp blant de beste på midten av 1950-tallet. Den første kampen ble avholdt på Wembley, hvor Ungarn vant 6–3. Den andre kampen ble avholdt i Ungarn, og ble vunnet 7–1 av hjemmelaget. Kampene markerte både at England var markant dårligere enn Ungarn, og England ble stemplet for å være mindre taktisk kloke under kampen.<ref>[http://www.guardian.co.uk/football/2009/may/17/seven-deadly-sins-football-hungary-england The Hungarian disasters - England v Hungary, 1953-4] - The Observer, 17. mai 2009, hentet 31. desember 2012</ref> Etter den sistnevnte kampen skal den engelske fotballspilleren [[Syd Owen]] ha sagt at «det var som å spille mot folk fra det ytre rom».<ref>[https://archive.today/20120713020053/http://qosfc.com/new_legendsview.aspx?playerid=1035 Ivor Boradis] - Queen of the South FC, hentet 31. desember 2012</ref> Kampen er per 2021 det største tapet i Englands historie.
[[Fil:Sir Alf Ramsey statue, outside Portman Road Stadium, Ipswich (1).jpg|thumb|upright|Statue av [[Alf Ramsey]]  (1913–2002) i [[Ipswich]]. Ramsey var Englands andre trener, fra 1962 til 1974]]
Under [[VM i fotball 1954|VM i 1954]] var det dermed ingen åpenbar tro til det engelske landslaget.<ref>[http://www.adifferentleague.co.uk/p6_0_3089_england’s-world-cup-years-1950-1954-1958-the-frustrating-fifties.html The frustrating fifties]{{død lenke|dato=september 2017 |bot=InternetArchiveBot }} - A different league, 29. mai 2010, hentet 9. januar 2013</ref> Det gikk imidlertid bedre enn ventet, da England vant sin gruppe mot {{F|Sveits}}, {{F|Italia}} og {{F|Belgia}}. På grunn av et nytt system som delte inn i seedede lag (i Englands tilfelle England og Italia) og useedede lag (da Sveits og Belgia), der de respektive seedede og useedede ikke møtte hverandre, møttes ikke England og Italia. England spilte uavgjort mot Belgia, noe som ifølge de nye reglene krevde [[ekstraomgang]]er, men det ble fortsatt uavgjort etter at ekstraomgangene var ferdigspilt.<ref>[http://www.planetworldcup.com/CUPS/1954/wc54index.html West Germany's sweet revenge] - Planetworldcup, hentet 9. januar 2013</ref> England slo deretter Sveits etter ordinær tid, men i kvartfinalen tapte imidlertid England mot {{F|Uruguay}}. Av spillere som etablerte seg på landslaget gjennom verdensmesterskapet var Manchester United-spillerne [[Tommy Taylor]] og [[Roger Byrne]]. Igjen hadde det britiske mesterskapet blitt brukt til kvalifisering.

Det var ikke tilfellet i 1958, da England måtte ut i sin første kvalifisering utenfor Storbritannia. England møtte Irland og {{F|Danmark}}. Blant de nye spillerne var den unge og lovende [[Duncan Edwards]], som scoret to mål i sin første kvalifiseringskamp mot Danmark. England vant samtlige kamper og kom greit til [[VM i fotball 1958|VM i 1958]]. I selve mesterskapet gikk det dårligere, i en «dødens gruppe» mot regjerende olympisk mester {{F|Sovjetunionen}}, tapende finalist fra VM i 1950, den farlige utfordreren {{F|Brasil}} samt bronsevinneren fra forrige VM, Østerrike. England spilte uavgjort mot samtlige motstandere, inkludert 0–0 mot Brasil i den første målløse kampen i VM-historien. Brasil vant senere mesterskapet. England endte med like mange poeng som Sovjetunionen, og siden man ikke hadde noen klar måte å skille dem på, ble det omkamp. Sovjetunionen vant omkampen 1–0. England røk dermed ut, og Sovjetunionen kom seg videre til kvartfinalen hvor de tapte til fordel for vertsnasjonen Sverige. Ettersom dette var det første mesterskapet etter [[München-ulykken]] et par måneder før, var det få som klaget på resultatet. Blant de døde i denne ulykken var Edwards, Taylor og Byrne.