Redigerer Engelsk litteratur (avsnitt)

== Tidlig moderne tid – renessansen (1500–1649) ==
[[Fil:Henry Howard Earl of Surrey 1546 detail.jpg|thumb|upright|[[Henry Howard, jarl av Surrey]], Henrik VIIIs siste offer og [[blankvers]]ets far.]]
{{utdypende artikkel|Engelsk renessanseteater|Engelsk renessanse}} 
I perioden mellom Chauchers ''Canterbury-fortellingene'' (ca. 1390) og [[Tudortiden]] (1485–1558) endret det engelske språket seg sterkt; mange ord fikk færre stavelser, og ikke minst flyttet betoningen og trykket seg. Middelengelsk ble til [[moderne engelsk]]. 

De viktigste politiske endringene i denne tiden kom til syne i den engelske renessanselitteraturen: Tudor-kongene [[Henrik VII av England|Henrik VII]] (1485–1509) og [[Henrik VIII av England|Henrik VII]] (1509–1547) lyktes i å gjennomføre en vidtgående maktsentralisering i strid med høyadelen og kirkens interesser, og Henrik VIII gjorde seg selv til overhode i den nye [[den anglikanske kirke|anglikanske kirken]].

I [[Elisabeth I av England|Elisabeth I]]s regjeringstid (1559 – 1603) opplevde England en velstandstid som også ga seg uttrykk i den såkalte elisabethanske tidsalder med [[William Shakespeare]] som den viktigste representanten. Elizabets etterfølger var [[Jakob I av England|Jakob I]] (regjeringstid: 1603-1625), sønn av [[Maria I av Skottland|Maria Stuart]]. Sammenfattende omtaler man tiden som den elisabethansk-jakobinske litterære tidsalderen. Etter Jakob I fulgte  sønnen [[Karl I av England|Karl I]] (regjeringstid 1625-1649), og tidens diktning betegnes i engelsk litteraturhistorie som ''Caroline Poetry''. Enkelte engelske diktere med størstedelen av sin skaperperiode i Karl Is regjeringstid ble også kalt ''Cavalier poets'' (kavalérdikterne).

Ved Middelalderens slutt (ca. 1500) trådte de europeiske folkespråkene fram fra den underordnede posisjonen de hadde hatt i forhold til [[latin]]. Dermed blir også den engelske litteraturen rikere og mer mangfoldig enn i de tidligere gammel- og mellomengelske periodene. Med [[reformasjonen i England]] ble [[liturgi]]en holdt på engelsk istedenfor [[latin]], og dette ga impulser til produksjon av en liturgi på morsmålet. Et eksempel på dette er ''[[Book of Common Prayer]],'' som ble av stor betydning for engelsk litterært språk i lang tid framover. 

[[Fil:Elizabeth I (Armada Portrait).jpg|thumb|Elisabeth I. av England]] 
I de tidligere periodene av europeisk litteratur hadde verseformen dominert de tre litterære formene – lyrikken, dramatikken og prosalitteraturen. Så lenge historiene ikke ble lest i bøker, men overlevert muntlig, tjente verseformen som støtte for hukommelsen.

Denne tradisjonen ble først brutt med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. [[William Caxton]] lærte å trykte bøker under et opphold i [[Köln]] fra 1471 til 1472, og i 1474 utga han de første trykte engelskspråklige bøker: sin egen engelske oversetting av den franske ''Recuyell of the historyes of Troye des Raoul Le Fevre'', samt ''The game and playe of the chesse'', en oversettelse av [[Jacobus de Cessolis]]' verk. I 1480 trykte han også ''Brut'' (se avsnittet ''Mellomengelsk'' over).

Fortellinger ble heretter skrevet på [[prosa]]form i hele Europa. I lyrikken dominerte verseformen fortsatt, dette gjaldt også dramatikken, jfr. [[William Shakespeare]]s skuespill. Først på 1900-tallet ble også drama skrevet på prosaform.

Innen fortellende litteratur skapte [[John Lyly]] med sin [[Manierismen|manierte]] stil [[euphemisme]]n, som f.eks. [[Robert Greene]] (1560?-1592) imiterte.

Sentrale navn i den nye engelske litteraturen i tudortiden og før-elisabethansk tid er [[Thomas Wyatt]] og [[Henry Howard, jarl av Surrey|Henry Howard]], grunnleggerne av den engelske renessansepoesien med [[sonett]]er og [[blankvers]]. 

Litteraturen blomstret opp i [[Elisabethansk tid|den elisabethanske tid]], spesielt dramaet. [[Den italienske renessansen|Italiensk renessanse]] gjenoppdaget det [[Antikken|antikke]] [[Hellas|greske]] og [[Romerriket|romerske]] [[teater]]et, og dette bidro til å forme det nye dramaet som da var begynt å løsrive seg fra middelalderens gamle [[mysteriespill|mirakel- og mysteriespill]]. Italienerne var spesielt inspirert av [[Seneca den yngre]] og [[Plautus]], men til forskjell fra hva Senecas etikk foreskrev viste italienske tragedier blod og vold på scenen. Engelske dramatikere ble inspirert av den italienske modellen. Mange italienske forfattere bosatte seg i [[London]], og [[John Florio|Giovanni Florio]] førte italiensk kultur og språk til England.

Den elizabethanske tiden var voldelig, og de mange politiske snikmord i renessansens Italia bidro ikke til å dempe frykten for pavelige anslag. Scenevolden fungerte derfor sannsynligvis [[Katarsis|katarsisk]] for de elizabethanske tilskuerne. Det er fra denne tiden [[William Shakespeare]] trår fram ut poet og dramatiker. Tidlige elizabethanske skuespill som ''[[Gorboduc (skuespill)|Gorboduc]]'' ([[1562]]) av [[Thomas Sackville, 1. jarl av Dorset|Sackville]] & [[Thomas Norton|Norton]] og ''Den spanske tragedie'' (ca. 1590) av [[Thomas Kyd]] la grunnlaget for, og inneholder mye av materialet, som Shakespeare brukte i dramaet ''[[Hamlet]]''.

[[Fil:6-known-signatures-of-shakspeare.jpg|thumb|upright|Seks ulike signaturer brukt av Shakespeare mellom 1612 og 1616.]]
{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 1em; margin-right: 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:23em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |
Shall I compare thee to a summer's day?

Thou art more lovely and more temperate:

Rough winds do shake the darling buds of May,
	 
And summer’s lease hath all too short a date:
|-
| style="text-align: left;" | Fra Shakespeares ''Sonnet 18''.<ref>{{citation |last=Shakespeare |first=William |year=1914 |editor-last=Craig |editor-first=W. J. |chapter=Sonnet 18 |title=[http://www.bartleby.com/70/ The Oxford Shakespeare: the Complete Works of William Shakespeare] |edition=Bartleby.com (2000) |place=Oxford |publisher=Oxford University Press |url=http://www.bartleby.com/70/50018.html |accessdate=14.09.2009}}.</ref>
|}
Shakespeare var mer enn en dramatiker. Tidvis forsøkte han seg som lyriker, sannsynligvis under pestepedemiene da teatrene var lukket, og det var diktene som la grunnen for hans ry i samtiden. Men det var i egenskap av skuespiller, dramatiker og framfor alt deleier av [[Globe Theatre]] han skapte sin formue og innflytelse. Shakespeare hadde sannsynligvis bare noe grunnskoleutdanning, han var verken jurist eller aristokrat slik som «universitets-åndene» som monopoliserte den engelske scenen da Shakespeare startet å skrive. Til gjengjeld var Shakespeare begavet og svært allsidig. Selv om de fleste av hans dramaer opplevde stor suksess, var det i hans senere år (i de første årene av kong Jakobs regime) at han skrev det som regnes som hans mest betydelige skuespill: ''[[Hamlet]]'', ''[[Romeo og Julie]]'', ''[[Othello]]'', ''[[Kong Lear]]'', ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]'', og ''[[Stormen]]''. ''Stormen'' er en [[tragikomedie]] som i tillegg til hovedfortellingen inneholder et opptog beregnet på en forestilling for den nye kongen.

Shakespeare videreførte og populariserte Henry Howards engelske sonetter. Poesien ble ofte skrevet for å kunne tonesettes og synges. [[Thomas Campion]]s sanger ble ytterligere populære da de ble trykt som dikt, se ''[[Den engelske madrigalskolen]]''. 

Andre betydelige elizabethanske dramatikere var [[Christopher Marlowe]], [[Thomas Dekker]], [[John Fletcher]] og [[Francis Beaumont]]. Marlowe ble drept i et kneipeslagsmål da han bare var 29 år gammel, men noen, som [[Anthony Burgess]], mener at han ville vært Shakespeares likemann dersom han hadde fått leve.<ref group="Note">Fordi det er vanskelig å forestille seg at en person med Shakespeares bakgrunn kunne ha skrevet litteratur som nærmest forutsetter en solid utdannelse, er det blitt framsatt en mengde teorier om at navnet hans var et skalkeskjul. Marlowe, med riktig bakgrunn og som dessuten allerede hadde levert betydelig dramatikk, er blant kandidatene. Teorien går ut på at han ikke ble drept i kneipen, men i hemmelighet kom seg fra England og skrev dramatikk under Shakespeares navn. Det må understrekes at teorien er spekulativ, men heller ikke umulig.</ref> Marlowe ble født kun noen få uker før Shakespeare, og de må ha visst om hverandre. Marlowes litterære profil var annerledes enn Shakespeares. Marlowe fokuserte mer på [[renessansen]]s moraldrama enn noe annet. Han var både fascinert og frastøtt av [[vitenskap]]ens nye muligheter, og ved å trekke på [[Tyskland|tysk]] [[folkeminne|folklore]] introduserte han [[Doktor Faustus|Dr. Faustus]], en vitenskapsmann og magiker som var besatt av kunnskapstørst og begjær etter å tøye menneskets teknologiske makt til yttergrensene. Han skaffet seg overnaturlige evner som til og med gjorde det mulig å gå tilbake i tiden for å gifte seg med [[Helena|Helena av Troja]], men på slutten av hans tjuefjerdeårige pakt med djevelen må han overgi sin sjel til ham.

Det er også på denne tiden at [[bykomedie]]ne som sjanger blir utviklet. Karakteristisk for den engelske poesien sent på [[16. århundre|1500-tallet]] var veltalenhet og hyppige allusjoner til klassisk [[mytologi]]. Sentrale poeter fra denne tiden er blant annet [[Edmund Spenser]] og [[Philip Sidney]]. Selv dronning Elizabeth var et produkt av renessansens [[humanisme]] og skrev tidvis dikt, som ''[[Ved monsieurs avskjed]]'' (''On Monsieur’s Departure'').