Redigerer Emma av Normandie (avsnitt)

=== Etter Knuts død ===
[[Fil:Edward the Confessor Ee.3.59 fol.4r (part2).jpg|thumb|Emma flykter fra England med sine barn.]]
[[Fil:Emma of Normandy 1.jpg|thumb|Emma og hennes barn blir mottatt av hertug Rikard II av Normandie.]]
Knut døde den 12. november 1035. Perioden som fulgte dannet et antiklimaks, selv om det nordsjørike han hadde samlet hadde allerede begynte å smuldre opp i hans levetid, hovedsakelig ved at Norge aldri ble noen integrert del av det. [[Magnus den gode|Magnus]], sønn av [[Olav den hellige|Olav Haraldsson]], som med sin død i [[slaget ved Stiklestad]] fikk status som helgen, overtok som konge i Norge. Men i England var Knut posisjon aldri sterkere enn ved slutten av hans styre. Han hadde klart bestemt at Hardeknut, som allerede bodde i Danmark, skulle etterfølge ham som konge, og de engelske stormennene synes å ha akseptert det. Men kong Magnus av Norge konfronterte danene og gjorde det umulig for Hardeknut å forlate landet. Det ga stormennene i England som skulle velge en ny monark et problem og de endte opp med en delt beslutning.<ref>Stenton (1971), s. 419-420</ref>

En fraksjon, ledet av dronning Emma og jarl [[Godwin av Wessex]], fastholdt at Hardeknut måtte velges, selv om han ikke var tilstede i England. Den andre fraksjonen, ledet av jarl [[Leofric av Mercia]], ville utsette endelig beslutning inntil situasjonen i Danmark ble klarere, og foreslo en innovativ løsning: de ville velge en regent inntil Hardeknut kom til England. Deres kandidat var [[Harald Harefot]], sønn av [[Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton|Ælfgifu av Northampton]]. I et råd i Oxford tidlig i 1036 fikk dette kompromisset et flertall; Harald skulle være regent over hele England, men Emma skulle bo i [[Winchester]] med Hardeknuts huskarler og med Knuts rikdommer, det vil si statskassen. Om Hardeknut hadde kommet til England i løpet av noen uker ville han antagelig ha blitt den neste kongen, men det gikk tre år før han kunne forlate Danmark. Sommeren 1036 holdt Ælfgifu et selskap for de ledende stormennene hvor hun knyttet hver og en av dem til en troskapsed til henne og hennes sønn. Før slutten av 1037 var Harald Harefot anerkjent som konge av hele England.<ref>Stenton (1971), s. 420</ref> I henhold til historikeren [[Frank Stenton|Frank M. Stenton]] er Harald en uklar figur, og at det er sannsynlig at for deler, om ikke hele, av hans styre var hans mor Ælfgifu den virkelige herskeren av England.<ref name="Stenton_421">Stenton (1971), s. 421</ref>