Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

=== Konflikt mellom konge og Stortinget (1815–1840) ===
[[Bilde:Nordgren - Portrait de Charles Jean Bernadotte, roi de Suède.jpg|miniatyr|[[Karl III Johan]] brukte mye av tiden han kunne avse til norsk politikk til å få utvidede rettigheter, og særlig absolutt veto.{{Byline|Maleri av|Carl Vilhelm Nordgren}}]]
Karl III Johan, som ble konge i 1818, hadde ikke benyttet seg av muligheten til å tvinge inn absolutt [[veto]] i Grunnloven. Det forsøkte han fra 1821 og utover. I tillegg brukte han en rekke andre rettigheter som å utnevne arvelig adelstittel og å avskjedige embetsmenn med unntak av dommere.<ref>[https://www.stortinget.no/no/Grunnlovsjubileet/Debatt/1814-historien/Kronikk-Moderat-revolusjon/ Moderat revolusjon] - Stortinget.no</ref> Kampen mellom Karl Johan og Stortinget var intens, særlig fra 1815 til 1829, men også senere.

I denne perioden falt den såkalte kompetansestriden som sto mellom kongen og embetsmennene, og som dreide seg om flere saker. En av sakene var kongens forslag fremsatt i 1821, om endring av Grunnloven slik at han skulle få absolutt veto i lovsaker. Kongens veto var etter Grunnloven kun utsettende. Stortinget var dominert av embetsmennene, og Grunnloven var deres verk. Det var tidligere fremsatt en rekke forslag til endringer av Grunnloven, også fra embetsmennene selv, men på dette tidspunkt inntraff en endring i stemningen. Embetsmennene på Stortinget forsvarte nå Grunnloven mot kongens ønske om endringer. Å gi absolutt veto til kongen var som å gi veto til Sverige, mente man, og slik oppsto [[grunnlovskonservatisme|grunnlovskonservatismen]]. Kongens forslag om absolutt veto kom til behandling i Stortinget i 1824, men ble ikke vedtatt.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013010708147|tittel=Den vanskelige frihet: 1814-1851|forfatter=Sejersted|fornavn=Francis|forlag=Cappelen|år=|isbn=8202153336|utgivelsessted=[Oslo]|side=|sider=65, 67, 68|kapittel=Kompetansestrid og nasjonalfølelse. Grunnlovskonservatisme|sitat=Kompetansestriden var en strid mellom kongen og embetsmennene.|utgivelsesår=1995}}</ref>

Symbolsaker som utforming av et norsk flagg og feiring av 17. mai fikk stor betydning for forholdet mellom kongen og embetsmennene. Det ble også begynnelsen på [[stattholderstriden]] og maktkamp mellom regjeringen og Stortinget. Begge stridene var aktuelle frem til 1884.

Stortingets virke var på slutten av denne perioden for det første preget av at bøndene i 1832 fikk flere representanter enn embetsmennene, og dette medførte sparetiltak og færre bevilgninger. For det andre valgte Karl Johan å styrke regjeringen med grev [[Herman Wedel-Jarlsberg]] som stattholder etter at Stortinget hadde fått mer makt under kompetansestriden og riksretten mot [[Severin Løvenskiold]]. Wedel-Jarlsberg var en stor tilhenger av en sterkere regjering.

En annen konflikt bestod i at Regjeringen i 1827 kjøpte dampskipene [[DS «Constitutionen»]] og [[DS «Prinds Carl»]] til postruten til Danmark, og til forbindelsene mellom Kristiansand og Bergen fra Christiania. Kjøpet var ikke godkjent av Stortinget, og det ble reist tiltale mot finansminister Jonas Collet.<ref>Side 76-77, Sejersted</ref>

==== Den første økonomiske krisen (1814–1818) ====
[[Bilde:Herman Wedel-Jarlsberg av Nørregaard.jpg|miniatyr|[[Herman Wedel-Jarlsberg]] bedrev en vanskelig balansekunst mellom konge, Stortinget og bondestanden.]]
Norges økonomi, som lå godt an frem til 1807, var i alvorlig krise som følge av Napoleonskrigene. Norge var ikke alene om dette, det var en allmenn europeisk etterkrigskrise fra 1815 av. Flere utenlandske banker og handelshus gikk [[konkurs|fallitt]], noe norske handelsmenn også tapte stort på.<ref>Side 96, Pryser</ref>

Riksforsamlingens første løsning var å trykke mer pengesedler. Denne løsningen var kontroversiell i og med at Riksforsamlingen hadde gått god for verdien av sedlene, mens den overdrevne seddeltrykkingen forårsaket en markant inflasjon som gjorde at verdien ikke kunne opprettholdes.<ref>Side 178, Ståle Dyrvik: [http://www.nb.no/nbsok/nb/1cb90e616f8085e3ee19b9df93ad8a69?index=27#181 ''Mellom brødre 1780-1830''] i ''Aschehous norgeshistorie'', Oslo, 1996</ref> Bunnen ble nådd i 1816, med en verdi for sedlene på bare 20 % av Eidsvollsgarantiens verdi; Eidsvollsgarantien var at 375 [[riksdaler]] trengtes for å betale 100 [[speciedaler]] sølv.<ref>Side 32, «Den vanskelige frihet» (bind 10) av Francis Sejersted i ''Norges Historie'' av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1978</ref> Samtidig hadde også norsk trelasthandel store problemer fordi England fikk bedre tollbetingelser ved å hente trelast fra Canada.<ref name="snlunion">[http://snl.no/Norges_historie_fra_1815_til_1905 Norges historie fra 1815 til 1905] Store norske leksikon, hentet 9. august 2017</ref>

Grev Herman Wedel-Jarlsberg ble utnevnt til finansminister i en av de tidligste [[Det første Wedel-ministeriet|regjeringene]], og den første regjeringen utnevnt av Karl Johan. Etter inflasjonen i 1816 var han opptatt av å styrke valutaen og foreslo derfor en stram politikk med fast pengeverdi. Det ble imidlertid vanskelig å få gjennomslag for dette i Stortinget, der en stram pengepolitikk ville gå hardt utover en allerede vanskeligstilt trelasteksport, og der finansiering gjennom skatter ville ha vært tungt for folket og vanskelig å gjennomføre. I stedet ble en ny pengeordning gjennomført, der 1000 gamle [[riksbankdaler]] skulle tilsvare 100 speciedaler sølv. Dette var altså nedskrivningen, den reelle verdi var sannsynligvis enda lavere.<ref>Side 31-38, Sejersted</ref>

For å få orden på seddelpressen ble det bestemt å opprette [[Norges Bank]]. Det skulle være en privat bank under løpende kontroll av staten. Norges Bank trengte mellom 2 og 3 millioner spesidaler i edle metaller, og dette skulle finansieres ved frivillige innskudd  (og da ble Norges Bank liggende i Christiania) eller ved tvang (og da skulle den legges til Trondheim). Skepsis og generell manglende evne til investering gjorde at det tidlig ble klart at frivillige innskudd ikke kom til å holde. Dermed ble det pålagt en skatt for å få nok penger. Historikeren [[Francis Sejersted]] åpner for muligheten at det var viljen mer enn evnen det skortet på.<ref>Side 38-40, Sejersted</ref>

Karl Johan visste å utnytte situasjonen til sitt beste, ettersom de økonomiske problemene fikk flere til å tvile på om Norge kunne fungere som egen stat. Gjennom agenter og store pengesummer lyktes det ham å få et stort kontaktnett som han prøvde å utnytte til å påvirke bondestanden til å være for en mer intim union med større kongemakt. Målet kan ha vært å presse embetsstanden mellom kongemakten og bøndene, noe Sejersted omtaler som en dårlig strategi i det lange løp.<ref>Side 40-41, Sejersted</ref> Wedel ble uansett plassert i en vanskelig situasjon mellom Karl Johan og Stortinget, men fant en løsning der han godtok innskudd i kobber eller i gamle riksbankdaler, om enn i en kurs langt under pari. Dette holdt til at Norges Bank fikk de verdiene de trengte. Norges Bank ble i 1816 bygget i Trondheim, med filialer i Christiania, Bergen og Christiansand.<ref>Side 39-42, Sejersted</ref>

Mot slutten av denne perioden ble to agitatorer aktive i å foreslå inflasjonistisk pengepolitikk for å hjelpe mot det strenge regimet. [[Haagen Mathiesen]], en av Norges rikeste forretningsfolk, foreslo en inflasjonistisk politikk som gikk ut på at man hadde et mindre strengt forhold mellom antall penger og verdien av sølv i Norges Bank, og dermed kunne trykke opp mer penger.<ref>[https://nbl.snl.no/Haagen_Mathiesen Haagen Mathiesen] - Norsk biografisk leksikon, forfatter Francis Sejersted</ref> Mathiesens politikk ble populær blant kjøpmenn og skaffet ham langt flere stemmer enn noen andre, men valgmannskollegiet gikk imot ham, og han kom dermed ikke på tinget. Den dansk-norske forretningsmannen [[Wincents Sebbelow]] kom derimot inn på Stortinget. Han foreslo en [[koppskatt]] på to speciedaler sølv per hode per år, og frivillige investeringer. Investorene kunne få sedler som erstatning for investeringene, og dermed måtte det trykkes opp flere sedler. Dette ble igjen en form for kontrollert inflasjon siden det ble trykket opp ekstra sedler. Sebellows plan fikk støtte både fra byer og bondestanden på Østlandet. Bøndene fra Østlandet arrangerte bondetog for å vise støtte til Sebellow.<ref>[https://nbl.snl.no/Wincents_Sebbelow Wincents Sebellow] - Norsk biografisk leksikon</ref> Bøndene på Vestlandet hadde i større grad stått på Eidsvollsgarantien som krevde sparepolitikk i stedet for inflasjon. Sparepolitikken ble beholdt, og ved neste valg ble det en seier for embetsmennene over bondestanden.<ref>Side 43-45, Sejersted</ref>

==== Konge mot Storting: Gjeld mot innskrenkede rettigheter (1818–1821) ====
[[Bilde:De fameuse Bodöeiske Rotter no-nb blds 05082 - Crop.jpg|miniatyr|Vitsetegning om [[Bodøsaken]].]]
Kong Karl Johan hadde som langsiktig mål, ifølge Seip,  «å reparere det skjeve verk han i skyndingen hadde nøyd seg med i høstmånedene i 1814», det vil si å sikre kongemakten større makt og spillerom og å gjennomføre en [[Amalgam|amalgamspolitikk]] der han lyktes i å forene de to riker. Dette nevnte han flere ganger allerede tidlig i 1820-årene. Karl Johan var skeptisk til embetsmennene, som han oppfattet som for danske i sin fortid og som for allierte med Christian Fredrik.<ref>Side 73-77, Jens Arup Seip: [http://www.nb.no/nbsok/nb/be595b62f3519d0096d9ab554522f358?index=2#75 ''Utsikt over Norges historie: tidsrommet 1814-ca.1860, tidsrommet ca. 1850-1884''], Gyldendal, Oslo, 1997</ref> Regjeringen på sin side ble mer uavhengig av kongen, og med Herman Wedel som finansminister greide de i de første årene fram til 1821 å framstå langt mer samlet.<ref>Side 78, Seip: Utsikt over Norges historie</ref> Stortinget kom også gjentatte ganger i kollisjon med Karl Johans linje, blant annet i 1819 (Norges del av Danmark-Norges statsgjeld) og 1821 (Bodøsaken og adelsloven).<ref>Side 216, Jensen</ref>

Om det å stabilisere Norges økonomi var vanskelig, var det en større utfordring i vente. I [[Kielerfreden|Kieltraktaten]] ble Danmark-Norges felles statsgjeld diskutert, og under punkt 6 sto det at Sverige, som var Norges suverén, skulle betale en del av Danmark-Norges felles statsgjeld, og at summen skulle avpasses etter Norges folkemengde og inntektskilder.<ref>Side 24, Steen, Det frie Norge</ref> I langt tid valgte norske politikere og norske medier å behandle statsgjeldssaken som noe som ikke angikk Norge ettersom Norge ikke godkjente Kieltraktaten.<ref>Side 31-32, Steen: Det Frie Norge</ref> Karl Johan sa at han fryktet krig om pengene ikke ble tilbakebetalt, noe som kan ha vært en overdrivelse, men like ille var at det kunne bli en handelsblokade.<ref>Side 51, Sejersted</ref> Etter hvert ble Konvensjonen av 1. september 1819 igangsatt, og under forhandlingene greide Norge å forhandle med Danmark slik at de skulle betale 3 millioner speciedaler sølv på avdrag over 10 år med 4 % rente.<ref>Side 55, Steen: Det frie Norge</ref>

Omtrent samtidig inntraff [[Bodøsaken]]: Noen engelske smuglere og handelsmenn ble tatt med smuglervarer. Smuglerne hadde kontakter langt oppe i de britiske statsapparatet, og det ble en utenrikspolitisk sak. Norge ble dømt til å gi fra seg smuglervarene og betale 120&nbsp;000 speciedaler – omtrent en åttendedel av statsbudsjettet – i erstatning og andre utgifter.<ref>Side 52-53, Sejersted</ref> Siden dette var snakk om en utenrikspolitisk affære, var det egentlig Sverige som skulle tale Norges sak, noe som ikke gikk spesielt godt.

Samtidig med Bodøsaken og nedbetalingen av statsgjelden, var også Adelsloven – loven som skulle avvikle adelen i Norge – oppe til sin tredje votering. Saken gikk gjennom, men Karl Johan nektet [[sanksjon (statsrett)|sanksjon]]. Ettersom dette var tredje votering på samme sak, hadde Karl Johan ikke lenger vetorett. Saken gikk gjennom. Stortinget hadde også hatt en egen «oppgjørskomité» som skulle se på gjelden, og innstillingen var at Stortinget skulle avvise saken, ettersom Norge ikke var en part i Kieltraktaten. Begge disse sakene skapte stor irritasjon for Karl Johan, som truet med å oppheve Grunnloven og gi Norge en ny statsforfatning med større makt til kongen og begrenset trykkefrihet samt lavere skatter. I tillegg til disse truslene brukte han også penger for å få flere stortingsmedlemmer positive til hans sak. Til slutt la han en troppesamling til Etterstad ikke langt fra Stortinget, og dette var med på å skremme Stortinget til et overveldende flertall for å ta på seg gjeldsforpliktelsene.<ref>Side 54-56, Sejersted</ref>

Karl Johan benyttet trusselbildet til å komme med en kongelig proposisjon som fortsatte å gi større makt til ham på bekostning av Norges selvstendighet. Dette kunne ha fungert i hans favør dersom Norge ikke lyktes å betale sin gjeld, men opptur i jordbruket og et statslån på en halv million som i stor grad ble investert, medførte at det var oppsving i økonomien. Det ble besluttet at Norge skulle oppta et statslån som dekket hele gjelden til Danmark mot at det ble en reduksjon i selve summen. Norsk økonomi var dermed på vei oppover i 1820-årene og fremover, og pari kurs – altså at en speciedaler var verd en speciedaler sølv – ble nådd i 1842. Det var Wedel Jarlsbergs politikk som langt på vei stabiliserte Norges økonomi. Han måtte likevel gå av, delvis på grunn av krangel med Karl Johan, delvis på grunn av at Stortinget ville ha kontroll på regjeringen, og delvis på grunn av spekulering med Norges penger tidlig i statsdannelsen.<ref>Side 59-64, Sejersted</ref>

==== Symbolsaker: Flagg og feiring (1821–1838) ====
{{Flere bilder
| justering   = right
| retning     = vertikal
| bredde      = 220
| bilde1      = Flag of Norway 1814.png 
| bildetekst1 = Norges flagg 1814-1821 
| bilde2      = Unionsorlogsflagg 1815 etter Anker.jpg
| bildetekst2 = Svensk-norsk unionsorlogsflagg 1815-1844
| bilde3      = Unionshandelsflagg 1818 etter Anker.jpg
| bildetekst3 = Svensk-norsk unionshandelsflagg 1818-1844
}}
Norge hadde siden 1814 hatt sitt eget flagg, men det besto av det danske flagget med den norske løven i middelalderversjon, med sterkt buet øks. Ønsket om et eget flagg var stort, og da Stortinget skulle ta opp saken om et nytt flagg i 1821, kom en rekke forslag inn. Disse varierte fra rød bunn og gult kors til grønt og sort, til sort bunnfarge og en rekke andre varianter, inkludert flagg som kan minne sterkt om [[Finlands flagg|Finlands]] (først brukt i 1918) og [[Den dominikanske republikks flagg]] (først brukt i 1844).<ref>[https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Historisk-dokumentasjon/Flaggloven/Forslag-til-flagg/ Forslag til flagg] - Stortinget.no</ref>

Det ble etter hvert forslaget til [[Fredrik Meltzer]] som ble akseptert. Karl Johan mente at det ikke var Stortinget, men kongen, som skulle bestemme flagg. Han sanksjonerte derfor ikke Stortingets flagg og i stedet ble flagget gitt ved kongelig resolusjon av den 17. juli samme år. Det fikk liten praktisk forskjell, utover at norske skip sør for [[Kapp Finisterre]] måtte bruke unionsflagget, som var det svenske flagget med et hvitt andreaskors på rød bakgrunn i kantonen.<ref>Side 227-228, Sverre Steen: ''Det frie Norge Bind 3: Krise og avspenning'', Oslo, Cappelen, 1954</ref> Grunnen til dette var praktisk; Norge betalte ikke penger til [[Barbareskstatene]] i Middelhavet, og dermed var faren for å bli overfalt av sjørøvere stor.<ref>Side 229, Magnus Jensen: ''Norges Historie, Annet bind fra 1660 til våre dager'' fra ''Norges Historie'' av Andreas Holmsen og Magnus Jensen. Gyldendal, Oslo, 1949</ref>

Den 17. mai 1824 ble grunnlovsforslagene som Karl Johan nærmest hadde truet med, men til slutt bare foreslått i 1821, behandlet etter tre års inngående studier. Disse inkluderte å kunne oppløse Stortinget og skrive ut nye valg, avsette embetsmenn utenom dommere og ha absolutt veto. Ingen av de 12 forslagene ble bifalt, og saken falt. Den 17. mai 1824 hadde Grunnloven tålt sitt første alvorlige angrep.<ref>Side 39-40, Sverre Steen: ''Drømmen om frihet'', Cappelen, Oslo, 1973</ref> 

Samme dag ble [[17. mai|nasjonaldagen]] feiret i Trondheim, for første gang offentlig, om enn relativt stille. Dette var starten på en folkelig festdag med stadig økende tilslutning. Karl Johan kunne styre sin begeistring. For ham var 17. mai en feiring av Christian Fredrik, og av den opprinnelige Grunnloven. Grunnloven hadde han forsøkt å endre, men mislyktes. Han jobbet både direkte og indirekte for å bekjempe feiringen,<ref>Side 40, Drømmen om frihet</ref> med lite suksess. Det ble stille i 1825, mens 17. mai ble feiret behørig i 1826 til tross for offentlig propaganda mot det. Året etter trakk Karl Johan sine grunnlovsforslag, og stattholder [[Johan August Sandels]] forsto det slik at 17. mai-feiring ville bli godtatt. Dermed ble 17. mai feiret, nå også med embetsmenn, blant annet i Stortinget. Karl Johan reagerte med forargelse fordi han ikke ønsket feiringen eller fordi den fikk så stor oppmerksomhet.<ref>Side 73-74, Sejersted</ref>

[[Bilde:Torvslaget den 17 Mai 1829 i Kristiania.jpg|venstre|miniatyr|En tegning av [[torgslaget]] den 17. mai 1829.]]
I forkant av 17. mai 1828 hadde Stortinget gått på offensiven og fulgt opp Karl Johans innsats i den såkalte ''kompetansestriden''. Stortinget studerte kongens avtaler med fremmede stater, Bodøsaken, [[apanasje]] til ett år gamle [[Karl IV|prins Carl]] og utgifter til bygging av [[Det kongelige slott|Slottet i Christiania]] for å se om de kunne finne noe kritikkverdig. Dette medførte at det ble stilt [[riksrett (Norge)|riksrett]] mot finansminister [[Jonas Collett]] i 1827. Collett ble frikjent, men prinsippet gjorde at Stortinget viste at de hadde makt mot regjeringen. Karl Johan reagerte også sterkt senere samme år da en festforestilling den 4. november – underskrivingen av Novembergrunnloven, og Karl Johans foretrukne nasjonaldag – ble avbrutt av en pipekonsert. Sandels prøvde å bagatellisere saken, noe som medførte at han ble erstattet av [[Baltzar von Platen (1766–1829)|Baltzar von Platen]].<ref>Side 74-80, Sejersted</ref>

Selve 17. mai 1828 var påvirket av at kongen hadde 2000 norske soldater rundt hovedstaden, der han selv oppholdt seg. Den spente stemningen var klar både i folket og blant embetsmennene, og feiringen det året ble svært forsiktig. Det ble imidlertid ikke neste års feiring. Den falt på en søndag, og dermed en fridag. Det var dagen dampskipet [[DS «Constitutionen»]], det ene av de to dampskipene innkjøpt av Postverket – et innkjøp som ble nøye gjennomgått av Stortinget under saken mot Collett – skulle legge til kai i Christiania. Det var ifølge rapporter en varm og solrik dag, og det hadde vært enkelte beskjedne feiringer av dagen allerede. Dermed ble oppmøtet rundt damskipet stort, og hurrarop til «Constitutionen» ble fulgt av nasjonalsanger. Det skulle svært lite fantasi til for å se en sammenheng mellom skipets navn og Norges Grunnlov. Menneskemengden dro deretter oppover til [[Oslo domkirke|Vår Frelsers kirke]] og [[Stortorvet (Oslo)|Stortorget]]. Politiet lyktes ikke å spre menneskemengden, og det ble bedt om militær hjelp, noe stattholderen von Platen ga sin velsignelse til, så lenge det foregikk etter klokken 10 om kvelden. Menneskemengden ville fortsatt ikke spre seg, men etter at kavalerister red inn fulgt av 90 fotsoldater med gevær, ble etter hvert menneskemengden spredt, uten bruk av gevær eller sabel.<ref>Side 80-81, Sejersted</ref>

Reaksjonene mot «[[torgslaget]]» ble store. von Platen ble den siste svenske stattholderen, og ettersom det å utnevne en norsk ville ha vært enda en norsk seier, forble posisjonen ubesatt i lang tid.<ref>Side 40-41, Drømmen om frihet</ref> Kampen mot 17. mai-feiringen var med dette tapt, og Karl Johan hadde dermed lite å stille opp med.<ref>Side 82-83, Sejersted</ref>

==== Konge mot Storting mot regjering: Kampen om maktens tredeling (1830–1840) ====
[[Bilde:Severin Løvenskiold by Knud Bergslien.png|miniatyr|Norges statsminister i Stockholm [[Severin Løvenskiold]] ble symbolet på kongemakten, og stilt for riksrett.]]
Etter torgslaget og von Platens død i desember samme år, fikk Stortinget større handlingsrom, og regjeringen var nå ikke lenger styrt av en stattholder. I hans plass hadde finansminister Collett tatt over som formann i regjeringen.<ref>Side 84, Sejersted</ref> For å tilfredsstille et Storting med stadig flere bønder eller deltidsjordbrukere (mange var handelsmenn, fiskere eller hadde andre yrker på si), foreslo han en relativt radikal [[Formannskapslovene|formannskapslov]] som sikret lokalt selvstyre. Det var mer sentralistisk enn bøndenes opprinnelige forslag, men det betydde også at staten tok flere utgifter enn tidligere.<ref>Side 346, Sejersted</ref> Det tidligere samarbeidet mellom bøndene på Østlandet og Karl Johan var det lite igjen av, og Collett tok nå en posisjon som regjeringsleder langt nærmere Stortinget, og lenger fra konge og Norges statsminister i Stockholm, [[Severin Løvenskiold]]. Løvenskiold var økonomisk uavhengig, og han støttet kongen i kompetansestriden. Stortinget støttet Collett, og ga ham et stort gratiale i 1833.

I 1836 begynte gnisningene igjen. Yngre embetsmenn argumenterte i sitt nystardede blad ''[[Den Constitutionelle]]'' at Stortinget skulle være med på å utpeke statsråd. Den 16. mai ga Collett Karl Johan beskjed om at Stortinget kom til å feire 17. mai, og dermed anerkjenne grunnlovsdagen uten at Karl Johan rakk å protestere. Åpningen av Stortinget samme år var med på å understreke at Stortinget og Kongen ikke var ferdige med uenighetene. Det ble fremmet forslag om å utgi et offisielt Stortingstidende, og at kongens trontale skulle debatteres. Stortinget avviste også kongens nå tradisjonsrike forslag om absolutt veto uten å ha behandlet det. I tillegg ble flaggsaken tatt opp igjen.<ref>Side 84-88, Sejersted</ref> Mot slutten av 1820-årene hadde Frankrike tatt Algerie og andre [[Barbareskkysten|barbareskstater]], og dermed hadde argumentet for å bruke det svenske flagget som sivilt handelsflagg sør for Finisterre også forsvunnet.<ref>Side 233, Jensen</ref><ref>Lars Arne Nordborg: [http://www.nb.no/nbsok/nb/f2cb99ac69cf0db9676dfdf377285e46?index=1#73 ''Det sterke Europa''] i ''Aschehougs verdenshistorie'', Aschehoug, Oslo, 1986</ref>

Likestilling med hensyn på ordenstallene til kongene, den korrekte tittelen – Konge av Norge og konge av Sverige og ikke omvendt – på ting som angikk Norge og flere andre punktet ble også tatt opp. For å pakke dette inn pent, ble det sendt som en [[adresse (henvendelse)|adresse]] til Karl Johan, slik at han kunne ta initiativet i stedet for å motta et krav. Kongen tok istedet initiativ til oppløsning av Stortinget. Den 8. juli ble Stortinget oppløst, og dét før det hadde gjennomført flere av sine plikter, deriblant å vedta budsjett. Kongen krevde skriftlig at Stortinget skulle gjennomføre sine forhandlinger innenfor minimumsgrensen på tre måneder. Stortinget svarte med å stille den norske statsministeren i Stockholm, Severin Løvenskiold, for riksrett. Løvenskiold hadde kontrasignert beslutningen om å oppløse Stortinget.<ref>Side 87-88, Sejersted</ref> Han ble funnet skyldig i Riksretten, og straffen ble en bot på 1000 speciedaler, noe som for ham var en liten sum. Fem av seks høyesterettsdommere i riksretten stemte for å frifinne Løvenskiold.<ref>Side 88-91, Sejersted</ref>

Karl Johan gjorde noen fremstøt som kokte bort, men han forsto nå at regjeringen i Christiania utgjorde en mindre trussel enn Stortinget. Som resultat av dette besatte han stattholderrollen som hadde vært ubesatt siden 1829, og det ble Hermann Wedel Jarlsberg som tok den. Han krevde at Collett måtte gå, ettersom han oppfattet Collett som for svak overfor Stortinget. Dette skjedde også, og Hermann Wedel Jarlsberg fikk dermed mye friere spillerom for å hindre Stortingets utvidelse innen bevilgninger og lover. Wedel Jarlsberg var også med på det som rørte seg i neste generasjon. Han hadde finansiert ''Den Constitutionelle'', og de yngre embetsmenn var enige med ham i at Norge trengte en sterkere regjering. Wessel Jarlsberg styrte fra 1836 til sin død i 1840.<ref>Side 91-93, Sejersted</ref>

==== Bondeopprør på Stortinget (1832–1840) ====
[[Bilde:HolbergKatedralskolenBergen.jpg|miniatyr|Utbygging av skolebygg, som [[Bergen Skolemuseum|Latinskolen]] (1840) fra [[Bergen katedralskole]], var med på å øke kostnadene, som bøndene ønsket å holde så lave som mulig.]]
Bønder hadde alltid vært representert på Stortinget, men flertallet hadde bestått av embetsmenn. Embetsmennene førte en i utgangspunktet [[liberalisme|liberalistisk]] tollpolitikk, der de helst så at tollsatsene var så lave som mulig. Regjeringen hadde også åpnet for brennevinsbrenning til husbruk på landet, og fjernet flere særrettigheter til bergverks- og sagbruksindustrien. Da loven om skyssplikten kom, måtte embetsmennene betale for skyss fra bønder. Dette ble kompensert med en svært høy skyssgodtgjørelse uavhengig av om de trengte den. Fra 1817 til 1830 hadde statens utgifter generelt blitt tredoblet. Dette skyldtes også andre utgifter, som bygging av skoler og økning av lærerlønn. Disse økte utgiftene for staten måtte i hovedsak betales av bøndene, som utgjorde fire femtedeler av Norges befolkning. Derfor ønsket bøndene å få kontroll både på Stortinget og lokaladministrasjonen, som på det tidspunktet begge var kontrollert av embetsverket.<ref>Side 236-238, Jensen</ref>

Mens det tidligere hadde vært en overvekt av embetsmenn på Stortinget, ble det ved valget i 1832 en overvekt av bønder, 43 bønder mot 33 embetsmenn og akademikere, 2 proprietærer (altså landeiende menn), 13 kjøpmenn og 2 håndverkere. Bakgrunnen så ut til å handle om en generell skepsis mot embetsmannsstanden. Det skulle også vise seg at det var et politisk opprør mot politikken som ble ført. Verneplikten gikk for det meste ut over bøndene, som næret en skepsis overfor hæren. Dermed ble kutt i penger til hæren gjennomført. Finansieringen av de statlige utgiftene ble også forandret. Den direkte statsskatten og land- og kjøpstadsskatten ble halvert. Tollsatsene ble økt – bortsett fra på livsnødvendigheter som melvarer og kjøtt. Siden det for det meste var folk i byene som importerte mat, var det også i større grad byfolk som måtte betale for det ved at statens inntekter ble langt mer tollbaserte enn basert på direkte skatt. Lokalt selvstyre hadde lenge vært en viktig sak for bøndene. Tanken til en undergruppe av bøndene på Stortinget var at lokalt selvstyre delvis skulle betales av staten, og at formannskapet skulle være suverent i kommunesaker. Lovforslaget ble noe modifisert for å få med seg flertallet, men Karl Johan nektet sanksjon.<ref>Side 336-339, Sejersted</ref>

Også til valget i 1836 ble bøndene godt representert, og igjen ble sparepolitikken fra forrige Storting fulgt.<ref>I vår [[Liste over stortingsrepresentanter 1836–1838]] er det 41 direkte valgte gårdbrukere, 1 eier av gård, 38 embetsmenn (11 sogneprester + 1 provst, 8 fogder, 3 sorenskrivere, 3 amtmenn, 3 soldater (oberstløyntnant, batterisjef, premierløyntnant), 3 assessorer, 2 lensmenn (en tredje var også gårdbruker), 1 justitiarius, 1 høyesterettsadvokat, 1 tollkasserer og 1 rektor), 12 kjøpmenn (6 med tittelen «kjøbmand», 3 med «handelsmand», en «forretningsmand», en «handelsfullmektig» og en «Handelsmand, godseier, skibsreder, børskommisær»; en av gårdbrukerne var også oppført som «handelsmann», men legges her under gårdbrukergruppen), 1 skipsreder, 1 skipsfører og 1 forpakter.</ref><ref>[http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=storting&lan=&MenuItem=N1_1&ChildItem=&State=collapse&UttakNr=104&periodetekst=8 Norsk senter for forskningsdata: Representanter og suppleanter 1836-38] {{Wayback|url=http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=storting&lan=&MenuItem=N1_1&ChildItem=&State=collapse&UttakNr=104&periodetekst=8 |date=20170819190841 }} Besøkt 19. august 2017</ref> Ettersom kongen hadde oppløst Stortinget og igangsatt en motoffensiv mot det han oppfattet som Stortingets økende makt, var Stortinget splittet i gjennomføringen av politikken. Det ble sparing i utgifter til militæret, men ikke til marinen. De stemte ned bevilgninger til et nytt universitetsbygg, nye sinnssykehus og til Norges første [[landbruksskole]], Jacob Sverdrups Landbruksskole. Til slutt ble loven om lokalt selvstyre vedtatt igjen, men denne gangen mer imøtekommende, blant annet på kompetanse vis-à-vis embetsstanden. Den mer imøtekommende stilen viste seg også ved at Stortinget ga bevilgninger til å fullføre byggingen av Slottet. I tillegg ble, utover forslaget om lokalt selvstyre, bare saker som kongen la frem for Stortinget, behandlet. Der bondeoppstanden på Stortinget i 1832 ikke hadde en klar leder, ble oppstanden i 1836 i stor grad ledet av [[Ole Gabriel Ueland]].<ref>Side 344, Sejersted</ref>