Redigerer Embedsmann (avsnitt)

=== Historikk ===
På 1620-tallet fastslo [[Christian 4.]] at både geistlige og juridiske embedsmenn i Danmark og Norge skulle gjennomgå en faglig utdannelse ved [[Københavns universitet]]. Dermed fikk man en egen embedsstand. Fra 1660 var det bare kongen som utnevnte embedsmenn.<ref>[[Vemund Skard]]: ''Norsk språkhistorie'' bind 2 (s. 46), Universitetsforlaget, ISBN 82 00 0245 5</ref>   

Tradisjonelt var embedsmenn i Norge [[prest]]er og [[offiser]]er. Embedsmannsstanden vokste særlig på 1600- og 1700-tallet. Da var det vanlig med dansker som sivile embedsmenn og tyskere som militære. Familiene deres utgjorde da den sosiale eliten i samfunnet.

I tiden fra [[1814]] til [[parlamentarisme]]n ble innført i [[1884]], hadde embedsmennene en spesielt fremtredende maktposisjon i det norske samfunn. På [[Stortinget]] utgjorde de vanligvis mellom 30 og 50 %. Iblant var de i flertall, og [[stortingspresident]]er og [[statsråd]]er kom oftest fra embedsstanden, enda de i første halvdel av 1800-tallet ikke utgjorde mer enn rundt to tusen personer. Bøndene stemte i stor grad embedsmenn inn på Stortinget og gjorde lite av seg politisk før etter 1830. Lokale saker, ikke rikspolitikk, var det som opptok bøndene. [[Borgerskap]]et var stilt helt i skyggen etter raset av [[konkurs]]er etter [[napoleonskrigen]]e. Som tegn på sin embedsstilling bar både militære og sivile embedsmenn [[uniform]]. [[husmann|Husmenn]] og arbeidsfolk tjente høyst 50 [[spesidaler]] i året, mens en embedsmanns årslønn kunne være fra 500 til over 3.000 spesidaler i året. Få andre grupper hadde råd til å koste universitetsutdannelse eller [[krigsskole]] på barna sine. Dermed ble embedsmennene en selvrekrutterende gruppe, og historikeren [[Jens Arup Seip]] har døpt epoken «[[embedsmannsstaten]]» og sagt at «''de var ikke bare en stat i staten, de var selve staten.''».<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge'' 1 (s. 187), forlaget Cappelen, ISBN: 82-02-14174-5</ref> Andre bruker betegnelsen om det norske samfunnssystemet helt frem til etter [[1905]]. 

Ved stortingsvalget i 1833 fikk bøndene inn 43 representanter og embedsmennene bare 33. Også ved neste valg satt bøndene med flertallet. Disse «bondestortingene» var opptatt av innsparinger. Særlig var de opprørt over embedsmennenes pensjonsordning. Denne sparepolitikken tok sikte på minske skattene, og i 1836 ble det vedtatt å avskaffe statsskatt på jord. Først i 1892 ble jordskatten gjeninnført. I 1837 ble [[formannskapslovene]] vedtatt i strid med embedsmennenes protester. Dermed fikk flere i befolkningen erfaring med politisk arbeid og så resultatet av lokalt selvstyre.<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge'' 1 (s. 188)</ref>

Under utformingen av [[Eidsvollsgrunnloven]] sikret embedsmennene seg vidtgående stillingsvern. Dette ble gjort for å unngå vilkårlig maktutøvelse fra [[konge]]ns side, slik det kunne forekomme under [[enevelde|eneveldets tid]]. Embedsmennene ønsket å kunne utføre sin embedsgjerning fritt, uten frykt for å bli kastet. Disse rettighetene består fortsatt. For eksempel må nye embedsmenn utnevnes av [[Kongen i statsråd]], og avskjedigelse kan kun skje etter dom. 

[[Professor]]ene ved universitetene var embedsmenn fra [[1813]] til [[1989]], slik at hver utnevnelse måtte godkjennes av Kongen i statsråd. 

Frem til [[1878]] var embedsmenn underlagt bekjennelsestvang, og først i [[1897]] ble retten til faste plasser i kirkene avskaffet. Frem til da hadde embedsstanden sittet fremst i kirkerommet, foran bønder og håndverkere, mens [[husmenn]], [[innerst]]er og løsarbeidere satt på [[galleri]]et; og i noen kirker hadde bare de forreste benkene to fjøler, mens de lenger bak kun hadde én.<ref>Helge Ytrehus: «Kunnskap gir makt» i ''Norsk kulturhistorie'' bind 4 (s. 194), Oslo 1984, ISBN 82-03-11210-2</ref>