Redigerer Ellen og William Craft (avsnitt)

== Ankomst til Nordstatene ==
Snart etter Crafts ankomst i nord, oppfordret [[Abolisjonisme|abolisjonistene]] som for eksempel William Lloyd Garrison og [[William Wells Brown|William Brown]] dem til å fortelle om sin flukt i offentlige fora i de abolisjonistiske sirkler i New England. De flyttet til det veletablerte frie svarte samfunnet på nordsiden av Beacon Hill i [[Boston]],<ref>[http://www.georgiaencyclopedia.org/nge/Article.jsp?id=h-622 Barbara McCaskill, "William and Ellen Craft"], ''New
Georgia Encyclopedia'', 2010, accessed 9 March 2011</ref> hvor de giftet seg under en kristen seremoni.

I løpet av de neste to årene holdt Craft mange offentlige opptredener for å fortelle om sin flukt og talte mot slaveri. Fordi samfunnet på det tidspunktet normalt ikke lot kvinner tale til publikum av blandet kjønn, stod Ellen vanligvis på scenen mens William fortalte sin historie. En artikkel fra 27. april 1849 i avisen ''Liberator'' (som opponerte mot slaveriet) kunne fortelle at hun talte til et publikum på 800-900 mennesker i Newburyport, [[Massachusetts]].<ref>[http://docsouth.unc.edu/neh/craft/support2.html "INTERESTING MEETING"], ''The Liberator,'' 27 April 1849, ''Documenting the American South'', University of North Carolina, accessed 18 March 2011</ref> Publikum var meget nysgjerrig på om den unge kvinnen som hadde vært så dristig i å flykte. I 1850, vedtok Kongressen loven ''«Fugitive Slave Act», ''noe som medførte økte straffer for å hjelpe rømte slaver.  Loven fastsatte at frie stater skulle samarbeide i å fange rømte slaver og sende de tilbake til sine eiere.

En måned etter at den nye loven ble vedtatt sendte Collins to [[dusørjeger]]e til Boston for å hente Crafts. Dusørjegerne, Willis Hughes og John Knight reiste nordover fra Macon i den hensikt å fange William og Ellen Craft Ved ankomsten til Boston ble de møtt med motstand fra både hvite og svarte innbyggere. Aksjonistene i Boston hadde dannet et [[borgervern]] for å motarbeide den nye loven. Gruppens medlemmer beskyttet Craft ved å flytte dem rundt omkring i "sikre hus" (for eksempel Tappan-Philbrick huset i den nærliggende byen Brookline<ref name="Tappan-Philbrick House">[http://www.nps.gov/subjects/ugrr/ntf_member/ntf_member_details.htm?SPFID=6761&SPFTerritory=NULL&SPFType=NULL&SPFKeywords=NULL National Park Service, Tappan-Philbrick House]</ref>) inntil de kunne forlate landet. De to dusørjegere ga til slutt opp og dro tilbake til Sydstatene. Collins selv appellerte til Presidenten i USA, [[Millard Fillmore]], og ba ham om å gripe inn, slik at han kunne få tilbake sine slaver. Presidenten var enig i at ekteparet Craft skulle bli returnert til sine eiere i Sør, og godkjente bruk av militær makt om det skulle bli nødvendig for å ta dem.<ref name="MagnussonPP241-242">{{Harvnb|Magnusson|2006|pp=241–242}}</ref>

Craft og mange andre rømte slaver var ikke lenger trygge i Nordstatene. De flyttet til [[Liverpool|Liverpool, England]], .<ref>{{Kilde www|etternavn1=McCaskill|fornavn1=Barbara|tittel=William and Ellen Craft (1824-1900; 1826-1891)|url=http://www.georgiaencyclopedia.org/articles/history-archaeology/william-and-ellen-craft-1824-1900-1826-1891|nettside=georgiaencyclopedia.org|besøksdato=2014-10-12}}</ref>