Redigerer Elbåt (avsnitt)

=== Den dunkle tiden ===
Etter forbrenningsmotorens gjennombrudd som et pålitelig drivemiddel med høy potensialitet og langt større ytelser enn det som var tilgjengelige på batteriene, begynte [[motorbåt]]en å innta en dominerende rolle for de neste hundre år etter århundreskiftet inn i det tjuende århundret, ettersom man etter hvert kunne frembringe motordesign som kunne brukes av alminnelige. Dette fulgt til en økt interesse for hybriddrift som da John Delmar-Morgan sjøsatt båten «Mansura» i 1911 som hadde en bensindrevet flymotor og en dynamomotor med strøm fra to tonn blysyrebatterier. Da hadde elbåten nådde grensen av sine ytelsene, ettersom «Mansura» var raskere med bensindrift enn med strømdrift. Det var blitt vanlig å bare bruke elmotoren ut og inn av havnene.<ref>Kevin Desmond, s. 58-59</ref> [[Gottlieb Daimler]], [[Rudolf Diesel]] og [[Ole Evinrude]] hadde sørget for at elbåten skulle havne på historiens skraphaugen.

Hybriddrift ble videreført innenfor den skipsteknologiske utviklingen med dieselelektrisk og turboelektriske drivsystemer i mellomkrigstiden, mens den batteriteknologiske utviklingen for mindre farkoster hadde mer eller mindre stoppet helt opp. Det var for liten kommersiell interesse, og så snart de rike flyttet oppmerksomheten mot motorbåten som kunne kjøres raskere og lengre, sank interessen for elbåter til et minimum i sivilbåtsmarkedet. Det var bare som fornøyelsesbåter elbåtene kunne leve videre, enten som lokalcruise i innsjøer og elver eller som lekebåter for voksne og barn. I 1922 ble fornøyelsesparken i Kensington Gardens, Lowestoft i England åpnet med en «vannpark» for såkalte ''«dodgem boats»'' - små båter som også kalles «scootaboats», som hadde samme funksjon som [[radiobil]]en med den karakteriske stangen opp til det strømførende metallgitteret i taket. De var veldig populært for barn og voksne ifølge fram til 1974.<ref>Kevin Desmond, s. 73</ref>

Små fornøyelsesbåter for lek fulgt blant annet til suksess for firmaet Electri-Craft i New York, som i løpet av bare fem år fram til 1935 levert omtrent 1,000 båter til både fornøyelsesparker og private kunder. Dette var mulig ettersom Julian S. Brown valgt å gjøre båtene så enkelt og praktisk med høy pålitelighet ved å gjøre bruk av nyvinninger innenfor elmotordrift.<ref>Kevin Desmond, s. 75</ref> Ofte måtte båtprodusenter levere båter utformet etter spesielle forhold som underjordiske grotteinnsjøer. Ved Hinterbrühl, i Østerrike, ligger det store grottekomplekset som rommet et stort innsjø, Seegrotte som siden 1949 var besøkt av turister på Accumot-båter. Slike båter er også sett i liknende underjordiske grotter som Han-sur-Lesse i Belgia.<ref>Kevin Desmond, s. 79-80</ref> Noen av elbåtene som var blitt turistattraksjoner i seg selv, var satt i skytteltrafikk som båten «Le Petit Mousse» i en parkkanal i Bordeaux siden 1941 - ved år 2000 hadde over tre millioner reist på parkkanalen med båten.<ref>Kevin Desmond, s. 81</ref>

Accumotbåten var en oppfinnelse av Franz og Otto Preinerstorfer i Gmunden, Østerrike i 1949, da disse fant fram til en enkel elmotordesign med egne 12-volts batterier, som kom i det samme tilbudet for å lette byrdene for båtoperatørene. Dette reklameres som «Akku-Mot», dermed ordet Accumot om båtene, som ofte utstyres med elektriske utenbordsmotor som kunne integreres med skroget. Den første båten var levert i 1952, deretter var en rekke ulike varianter utviklet og tilbudt for kunder - flere tusen Akkumot-motorer var solgt fram til 2005. Volvo Penta i Sverige tok opp kampen i 1960 med sin «Aquamatic» innenbordsmotor, etterfulgt av den amerikanske MotorGuide fra det samme året. Jette Mortensen fra Tivoli i København så Accumot-elbåtene i 1968, og tok kontakt med østerrikerne for å kunne erstatte de luftdrevne småbåtene med elektriskdrevne båter. Dette var en suksesshistorie for flere tiår siden de første båtene var levert. Legolandparken i Danmark hadde også båter, kalt LEG 24 fra Østerrike.<ref>Kevin Desmond, s. 84-89</ref>