Redigerer Einar Gerhardsen (avsnitt)

== Fred og samling 1945 ==
{{Se også|Einar Gerhardsens første regjering}}
[[File:Kong Haakons hjemkomst, 7. juni 1945, Oslos ordfører ønsker kongefamilien velkommen hjem, Oslo Museum, OB.F12570p - Crop.jpg|mini|Ordfører Einar Gerhardsen ønsker [[Haakon VII|kong Haakon]] og kongefamilien med [[Olav V|kronprins Olav]], [[kronprinsesse Märtha]], [[Astrid, fru Ferner|Astrid]], [[Ragnhild, fru Lorentzen|Ragnhild]] og [[Harald V|Harald]], velkommen hjem til Norge etter [[Norge under andre verdenskrig|krigen]] på trappa til [[Oslo rådhus]] 7. juni 1945. {{Byline|[[Oslo Museum]] / [[digitaltmuseum.no]]}}]]
[[Fil:Johan Nygaardsvold og Einar Gerhardsen (20171123 00114 NB HS 45 00677).jpg|mini|Nygaardsvold og Gerhardsen i 1945. {{byline|Nasjonalbiblioteket}}]]

Einar Gerhardsen tok straks til å virke som formann i Arbeiderpartiet etter frigjøringen. På landsstyremøtet i slutten av mai ble han også formelt valgt som ny partiformann etter [[Oscar Torp]], som hadde holdt seg i [[London]] sammen med resten av regjeringen under [[andre verdenskrig]]. Torp ble valgt som vanlig sentralstyremedlem. Gerhardsen tok etter kort tid også over som ordfører i Oslo. I kraft av dette vervet fikk han ansvaret for å ønske [[Haakon VII|Kong Haakon]] tilbake til hovedstaden 7. juni 1945.

Som formann i landets største parti fikk Gerhardsen i oppdrag å lede samarbeidsutvalget mellom de politiske partiene etter andre verdenskrig. Samarbeidsutvalget fikk blant annet i oppgave å gå gjennom fellesprogrammet som skulle danne grunnlag for samarbeidet mellom de politiske partiene i gjenoppbyggingen av Norge.

Det var opprinnelig hjemmefrontleder, høyesterettsjustitijarius og [[Venstre]]-politiker [[Paal Berg]] som 14. juni 1945 fikk i oppdrag av Kongen å danne en samlingsregjering, blant annet fordi Gerhardsen fikk Arbeiderpartiets sentralstyre og stortingsgruppe til å støtte Berg. Men de borgerlige partiene, også Bergs eget parti Venstre, var skeptiske til ham. Spesielt motstanden fra stortingspresident og [[Høyre]]s viktigste politiker, [[Carl Joachim Hambro d.e.|Carl Joachim Hambro]], fikk Berg til å gi opp å danne regjering.

Innen Arbeiderpartiet var det enkelte krefter som ønsket at [[Johan Nygaardsvold]] skulle fortsette som statsminister, men Nygaardsvold sa nei, delvis på grunn av motstand fra eget parti. Da Arbeiderpartiets gruppeformann [[Fredrik Monsen]] ble innkalt til Kongen, pekte denne videre på Gerhardsen. Også Gerhardsen møtte motstand fra Hambro, som blant annet var skeptisk til at Oscar Torp og [[Trygve Lie]] fra [[Johan Nygaardsvolds regjering|Nygaardsvolds regjering]] skulle inn i samlingsregjeringen. Men da det viste seg at Hambro ikke hadde støtte i sitt eget parti, ble Torp og Lie godtatt. 25. juni tiltrådte [[Einar Gerhardsens første regjering|samlingsregjeringen]].