Redigerer Egyptisk mytologi (avsnitt)

== Forestillinger om døden ==
[[Fil:Egypt balsameringsguden anu.jpg|thumb|right|325 px|Anubis med sjakalhodet,gud for død og balsamering, over Sennedjems mumie i Teben.]]
[[Fil:Egypt dauingevekten.jpg|thumb|right|325 px|Den dødes dom: En vignett til kapittel 25 av ''Dødeboken'' viser hjertet som blir veid mot en fjær.]]
Egypt hadde en høyt utviklet syn på livet etter døden og med detaljerte ritualer for å forberede kroppen og sjelen for en fredfylt tid etter døden. Trosforestillingene om sjelen og etterlivet fokusert i stor grad på å preservere kroppen. Det betød at egypterne praktiserte [[balsamering]] og [[mumie|mumifisering]] for å kunne bevare den enkeltes identitet i etterlivet. Opprinnelig ble de døde begravd i kister av siv i den varme sanden hvilket fikk innholdet til å tørke hurtig ut og det forhindret forråtnelse. Etter tørkingen ble likene deretter begravd på egnete steder. 

Senere begynte egypterne å bygge gravsteder av stein noe som hindret den naturlige mumifiseringen i ørkensanden, og den omfattende prosessen av mumifisering ble da utviklet. Alle myke deler fra kroppen ble fjernet og alle hulrom ble vasket og fylt med [[natriumkarbonat]], deretter ble den ytre kroppen også dekket med natriumkarbonat. Ettersom det var en meget alvorlig lovovertredelse å skade [[farao]]s kropp, selv etter døden, ble den personen som gjorde kuttet i buken med en kniv på farao seremonielt jaget vekk og fikk steiner kastet etter seg.

Etter å ha kommet ut av natriumkarbonatet ble kroppene malt på både innsiden og utsiden med [[harpiks]] for å bevare dem, deretter inntullet i bandasjer av [[lin]], dekket med religiøse [[amulett]]er og [[talisman]]er. Når det gjaldt kongelige ble disse vanligvis plassert på innsiden av en serie med stablekister, det vil si kister inni kister, og hvor den ytterste var en [[sarkofag]] av stein. Kroppens innmat, tarmer, lunger, lever og mager ble oppbevart for seg og lagret i [[kanopiktiske krukker]] beskyttet av [[Horus’ fire sønner]]. Andre skapninger ble også mumifisert, kanskje det som var kjæledyrene til egyptiske familier, men ofte eller mest sannsynlig var de representasjoner av gudene. [[Stork]], [[krokodille]], [[katt]], mus, nil[[abbor]] og [[bavian]] er de dyr man har funnet i perfekt mumifisert tilstand.

[[Dødeboken]] var en serie av bortimot to hundre tekster i seksjoner, sanger og bilder skrevet på [[papyrus]], tilpasset hver enkelt avdøde, som ble begravd sammen med den døde for å lette deres reise til underverden. I noen få gravsteder er deler av Dødeboken også blitt funnet malt på veggene. Et av de beste eksempler på Dødeboken er den såkalte ''[[Anis papyrus]]'', skapt en gang rundt [[1240 f. Kr.]] som i tillegg til tekstene i seg selv også inneholdt mange tegninger (vignetter) av Ani og hans hustru på deres reise til landet med de døde.

I senere trosforestillinger ble sjelen til de avdøde ledet inn i en sal i [[Duat]] hvor de ble dømt av [[Anubis]], guden for mumifisering. De dødes hjerter, dvs. vekten av eierens moral, ble veid opp mot en enkelt fjær som representerte [[Maàt]] – forestillingen om sannhet og orden. En grønn hjerte-[[skarbé]] av stein var beskrevet med kapitel 30A eller B i Dødeboken, «slik at mitt hjerte ikke skal tale usant mot meg i dommersalen». Om utkommet var positivt ble den avdøde tatt til Osiris, guden for etterlivet, i [[Aaru]]. Om resultatet var negativt ble hjertet ødelagt av demonen [[Ammit]] (''hjertespiseren'') – delvis krokodille, delvis [[løve]], og delvis [[flodhest]], og eieren av det ødelagte hjerte måtte da forbli i Duat.